Kjære dere. Jeg må begynne å skrive nå – med en gang – mens kaffevannet koker. Må jeg skrive før jeg glemmer. For jeg lo da jeg våknet, og det må tas vare på.
Jeg går med en gammel tann. Knappe seks år yngre enn meg. Den er blitt gjennom-boret og plombert så lenge den kan huske. Og nå er den skalket og skummel som en gammel grav. Den ynker seg. Vet jeg må til tannlege, men gruer og orker ikke. Synes jeg har nok som det er. Men den tannen er en tikkende bombe. Jeg vet det.
På morgenkvisten kan man ha livlige drømmer. Jeg drømte livlig. En merkelig setting. Men det spesielle var tannen min som tikket. Helt klart og tydelig. Tikk- tikk. Det vakte oppmerksomhet. Jeg satt i et rom med mange mennesker. En ventehall eller noe. Mannen som satt nærmest, var ganske spesiell. Svær ørnenese, svær på alle måter. Fargerikt kledd a la papegøye. Han underholdt seg med folk omkring. Så kikket han interessert på meg. Hørte på tikkingen – og sa: «Jeg møtte en gang en mann som hadde hikke» – .
Han ville begynne på en historie. Men jeg sa: «Jeg hikker ikke. Jeg tikker. Tannen min er en tikkende bombe».
Hva gjorde han da? Flyktet? Slo alarm? Nei. Han begynte å le. Da lo jeg også. Lo til jeg våknet av det. Og plutselig kjente jeg at det jeg savner aller mest, er å le. Høyt og lenge. Sånn at hele kroppen kjenner det. Beste øvelse som finnes. Le masse av noe bittelite eller ingenting. Min bestemor var humorist, og hun sa så ofte: «Kan man ei le sin dårskab ud – bort græder man den ikke». Ja, for hun snakket sånn, og hun hadde prøvd litt av hvert i livet.
Da er det vel enkelt? Le deg frisk! Le deg glad! Billigere kan ikke helsestellet slippe fra det.
Men nei. Humor er ikke enkelt. Den er som kjærligheten. Den oppstår ikke på kommando. Det er en helt personlig ting. Humor er en «medisin» som skal fin-justeres for den enkelte. Den må tilpasses alder og lynne. Kultur og språk. Hver eneste sosiale setting har sin egen humor. Venner kan ha noe bare de forstår. Ekte-folk likeså. Hvordan kan man da le sammen? Le seg sammen?
En sang lød slik: «Det ligger kjærlighet i luften i kveld»-. Kanskje kan det ligge humor i luften også? En felles følelse av at livet er både godt og rart. Alt er litt for merkelig. Vi er litt rare selv også. Men det er greit likevel.
Humor – på sitt beste – kan være en innsikt som gjør at vi tåler å være ærlige uten å fortvile eller miste mening og verdighet. Som humorist kan du elske deg selv uten å være egoist. Og du kan elske andre akkurat slik de er. For humor er en form for «dobbeltsyn». Du kan leve med at regnestykket ditt ikke «går opp». For du vet at det finnes andre dimensjoner. Når dine faktorer «opphøyes» i dem, får alt en annen karakter. Humor deler kjærlighetens dobbeltsyn. Det som både ser alt slik det er og likevel – eller nettopp derfor – elsker.
Humor er ikke statisk – men bevegelig og levende. Derfor kan den ikke bestilles på resept. Den er snarere en relasjon eller en reaksjon. Noe som oppstår spontant der det er «klima» for det. En utløsning av spenninger. En lettelse. Når ting faller på plass på en uventet måte. En glede midt i alt bedrøvelig.
Eller noe bare er så rart at det slår ben under alle forestillinger om hvordan ting må være. Du står på bar bakke. Alt er mulig. Du er fri. Fordi det finnes et utsyn og dimensjoner som ser alt i et større perspektiv. Du får dybde-syn.
Hvor den dimensjonen mangler, blir humoren uten liv. Jeg tror det er derfor det ofte er så mye tam og dårlig humor. Ren og skjær nøkternhet kan være en fordel iblant. Men en virkelighet helt uten metafysikk har ingen klangbunn for skikkelig humor. Det er ingen ekte klovner, som ikke tror på noe.
Jeg tror vi trenger humor. Det er vel derfor den er der. Det er greit å le – så sant det ikke er av skadefryd. De snille kan få le så mye de vil. Av glede eller bare fordi det gjør godt. Det hjelper ofte bedre enn gråt eller piller. Og har bare positive bivirkninger.
Men det kan være farlig. Mannen min overtalte meg til å svømme over en bukt. Jeg nølte. Syntes det så veldig langt ut. Jeg var ikke like god svømmer som han. Midt utpå begynte jeg å bli sliten. Jeg strevde og så kanskje litt rar ut. Sverre kom med en pussig bemerkning. Jeg begynte å le.
Men det går ikke. Det er umulig å svømme når man ler. Jeg sank ned. Kavet fortvilet. Fikk omsider hodet over vannet. Da kommer Sverre med en vits til. Plupp. Plupp. Men nå begynte det å bli skummelt. Selv Sverre ble alvorlig. Vi kom oss i land – uten mere latter.
Siden var det en avtale: «Ingen vitser i vann.» Husk det!