Jeg er i karantene. Bare familie-pålagt. Frivillig. For å skånes. Man finnes bevarings-verdig. Det rører. Og jeg har det bra.

Jeg er her i mitt eget lille hus på Øyas lille «Himmelbjerg» og venter – jeg vet ikke riktig på hva? At noe kommer – eller noe går over? Vi får se.

Jeg kommer i hu en fortelling fra Svartedauen. En bonde hadde en eneste datter som var ham meget kjær. Han låste henne inne på stabburet med alt hun kunne trenge av mat og drikke framover. Så ventet hun der alene mens pesten raste fra seg. Da noen senere fant henne og slapp henne ut, da var alle hennes borte. Jeg undres – hvordan kan det ha vært?

Men hun kunne starte på ny. Føre farens slekt videre. Sånn er det ikke med en oldemor. Hun vil nok nødig være den ene som er igjen. Men sånn blir det ikke – heldigvis – sier de. For Koronaen farer lett over de unge. Den fester seg ved de gamle. Hvorfor det?

Man kan tenke mange rare tanker videre derfra. Best å ikke spekulere for mye. En gang får vi kanskje en forklaring. Med mine 95 velbrukte år, kan det jo være et poeng at man fortsatt foretrekkes av noen. Er attraktiv. Selv om det bare er for noen utrivelge virus. 

Jeg har forresten ikke gitt opp kampen på forhånd. Jeg så bilde av en japaner på 103 år som hadde overlevd og tydelig var fornøyd med det. Så kunne han – hvorfor ikke jeg? Jeg synes ikke det er tragisk om jeg er ferdig nå. Men det hører liksom med til livet at det skal være åpent. Det at vi ikke vet, er en del av selve sjarmen. Utfordringen. 

Dessuten har jeg alltid tenkt at det var noe som jeg ikke behøvde å bekymre meg for. Jeg husker en salme vi ofte sang til avslutning på skoledagen. Vi sto der med ferdigpakket ransel, klare til å kaste oss ut i lek og frihet. Sang så fornøyd de siste ordene:« – og så dør når Deg behager – i det gode Jesunavn.» Alt var ivaretatt. Rammen var trygg. Og alt var åpent. Det er vel ikke verre nå.

Så her sitter jeg som jomfruen i buret, mens snille folk skaffer meg det jeg trenger. Jeg har nok å ta meg til. Mye som bør gjøres. Jeg må prioritere. Og jeg må begrense medie-flyten inn min lille stue. Jeg er snart informert så det holder. Lar heller skjermen være et vindu mot natur og dyreliv. Menneskers daglige liv. Det finnes mye verdifullt også midt i alt som flimrer. Jeg forsyner meg glad og med god samvittighet. 

Men det beste er når personlige hilsener kommer på mail eller sms. Med bilder. Plutselig var det baby Tormod som lo mot meg så jeg begynte å le selv. Og den aller nyeste som jeg ikke enda har fått se, hun var der i dag i 3 versjoner. Og jeg kan bare drømme om hva hun vil vokse opp til. Det får nok ikke jeg se. Men det er fint å vite om henne. Det er da en gave å få leve så lenge og se så mye. Jeg er  egentlig overveldet. Hadde aldri ventet noe sånt. 

Og jeg sitter her i stuen min og ser nærbilder av stjerner og planeter som jeg ikke visste fantes. Virkeligheten utvides hele tiden. Jeg har alltid interessert meg for sånt. Hva er det egentlig vi er med på? Man bare aner.

Jeg har det nok så utrolig mye bedre enn hun jomfruen i stabburet. Jeg er så glad jeg ikke er henne. Jeg føler meg omgitt av familie. Min datter og mine søstre som bor østpå, har jeg kontakt med via mail og telefon. Barnebarn og venner husker på meg. Svigerdatter sender godbiter. Jeg er alene, men ikke ensom.

Sønnen min er den som ser til meg. Det passer best slik. Og man skal begrense antall personer. Det er hyggelig med «levende» besøk. Men vi holder avstand og vasker hender. Og vi filosoferer litt rundt det som skjer. 

Mannen min viet hele livet sitt til sivilt beredskap. Man la planer for alle tenkelige scenarier. Jeg tror han ville vært fornøyd med hvordan både myndigheter og folk flest har gått inn i denne situasjonen. Vi er blitt rike og bortskjemte. Det er nok sant. Men vi kan likevel tåle å avstå fra goder og hjelpe andre når det kreves. Vi kan jo se på dette som en test for hva vi er i stand til når det gjelder. Og en øvelse. Trening er viktig.

Noe positivt i alt dette, er at det kan gjøre oss bedre i stand til å løse den enda større utfordringen vår – klimakrisen. Og det er faktisk slik at våre tiltak nå allerede har skapt bedre luft og mindre CO 2 i atmosfæren. Vi får både i pose og sekk. Kanskje dette blir det store vendepunktet både når det gjelder klima og vår vilje og evne til å samarbeide? Det er som alltid lov å håpe.

Kanskje vi blir snillere mot hverandre også? Akkurat nå kom sønnedatter på døren min med gryterett-rest og «oppmuntringspakke» med lesestoff og godis. Tenk at jeg får oppleve noe så rart og fint som å være bestemor i karantene.  Kongen vår er også i karantene. Han som ble født da jeg var skolepike – og jeg tenkte at han blir min konge når jeg er gammel. Det ble han. Vi sitter til og med i karantene samtidig.

Jeg tenker dette som en hilsen til andre eldre som er i samme situasjon. Vi får tenke på hverandre. «Ha en fin karantenetid»! – ønsker oldemor.