April har vært her, og det var ingen spøk. Det er en måned som kan snu om på så mye. Den gjorde det nå, som for 80 år siden. Men ikke på samme måte. Det mener de andre gamle jeg kjenner. Det er en grunnleggende forskjell et sted. 

9. april 1940. Vi våknet av motordur over oss. Fly over dalen? Det var uvanlig. Vi løp ut for å se. To småfly sneiet så vidt over bakkekammen mens de strødde ut hvite ark, som seilte mot oss. Vi samlet dem vi fikk tak i. Der sto det med store bokstaver: «MELDING  TIL DET NORSKE FOLK.» VI var nå okkupert av tyske soldater, men hvis vi holdt oss rolige, ville ikke noe galt skje. De kom som venner for å hindre at vi ble tatt av England. –

Jeg var 15 år. Vi visste at det var krig i verden. Vi hadde bodd på grensen helt i nordøst mot Finland. Der falt det bomber da Russland åpnet «Vinterkrigen» senhøstes 1939. Far sendte oss 4 barn og mor til hennes familie sørpå. Vi hadde leiet oss inn på en liten fjellgård nær dem. Nå ventet vi på å kunne reise hjem igjen. Men så skjedde dette. Plutselig var KRIG noe som var HER.

Det var uventet. De voksne hadde nok snakket om at Norge «kunne bli dradd inn i krigen», men så våkner vi en morgen og er hærtatt. Vi var ikke forberedt. Man hadde innført rasjonering med tanke på handels-blokkade og for å unngå hamstring. Men det var noe annet. Vi var herrer i eget hus. Vi var jo hjemme, og ingenting var virkelig farlig. Men NÅ?

Vi bodde avsides. Var ikke midt oppe i noe. Men en kvinne gikk over tunet med sin gråtende datter. Hun hadde fått beskjed om at den unge mannen hennes var falt i kamp et sted. Vi så ikke blod. Bare tårer. Men vi visste at vår onkel var offiser på vakt i nord. Pappa var også der oppe. Og vi visste ikke noe om dem.

Det gikk rykter om at tyske soldater hvis de kom, tok med seg penger og annet de fant. Mamma hadde bare 20 kroner i kontanter og visste ikke når hun kunne få noe igjen. Hun puttet pengene i en liten eske. Med meg som vitne, gjemte hun dem i steinrøysa bak huset. 20 kroner var tross alt penger den gangen.

Vi greide oss. Vi bodde blant snille folk. Husfolket gav oss melk. Vi fikk holde noen høner, som gav oss egg. Og folk gav oss killing-skrotter. Slike som ikke skulle leve. Dem kokte vi suppe på. Dessuten hadde vi slektninger. Bestemor og bestefar. Trygghet i massevis. Og man ba aftenbønn som før. Alt ville bli bra.

Men det rare var radioen. Den fortalte oss hva som skjedde i verden. Men ting stemte ikke. Noe var feil. Men man visste ikke hva. De bare beskrev en annen virkelighet. Vi lærte etter hvert: Det finnes sannhet og løgn – og propaganda. Det er viktig å skjønne hva som er hva.

Men løgnen var ikke det verste. Sannheten var gjerne verre. En proff stemme leste opp: «Skutt blir den som – – og den som – -.» Det var sant. For senere fikk vi vite: «Skutt ble i dag N.N. og N.N.» Etc. Lov og rett var ikke lenger gyldig. «Rettsstaten» fungerte ikke mer. Vi var i fiendtlige tilfeldigheters vold. Ingen passet på oss. Noen kunne gjøre hva de ville med oss. Det fantes ingen klage-instans. Å si noe var livsfarlig. Og man visste ikke hvem som kunne være farlig. Å leve i et hysj-hysj-klima med så mye undergrunns-nytt og offisiell propaganda i en mix, det var ikke lett. Slett ikke for de unge. Tror jeg ble vaksinert mot propaganda og all slags ideologi. Eller allergisk mot det? Jeg reagerer iallfall.

Hvorfor komme med dette? Jeg har vel gått her med tid til å tenke og minnes. Kjent på forskjellen mellom da og nå. Hva er viktig å forstå i det som skjer idag? Jeg tenker at forskjellen på 1940 og nå, det er at vi kan bestemme hjemme hos oss selv. Vi har et rettssystem vi kjenner og er trygge på. Vi har tillit til dem som styrer. Vi har valgt dem selv. Og vi kan si fra hvis vi er uenige. Uten å bli skutt eller satt i fengsel. Å miste det var enda skumlere enn korona-virus.

Jeg er så glad for at den tryggheten har bestått sin prøve nå. Tilliten er der mellom oss. Vi vet ikke om alt ble perfekt. Det skal vel noe til. Men alle vil og gjør sitt beste. Og vi får lov å si fra. Finne på noe bedre om det er mulig. Vi vil  hverandre vel. De aller fleste. Og vi må vel greie «de vanskelige» også. 

Men vi trenger så til mennesker som kan bevare ro i sinnet, fred i hjertet og som i stedet for å seile med vinden, kaster ut anker i kjent farvann og driver sitt daglige fiske der. Vi får tro det blir nok å gjøre for alle når vi må greie mere selv. I år må vi ikke bare arbeide mer hjemme. Vi får til og med feriere her.  I verdens fineste ferieland. Det er ikke synd på oss. 

Om grenser er stengt og avstand pålagt, finnes det «grenseløse» alltid innen rekkevidde. Kjærligheten kjenner ingen grenser. Den finner alltid en veg. Selv dødens terskel trår den freidig over. Han som kaller seg Den gode hyrde, sier at ingen ting -(ikke en gang virus)- kan skille oss fra Hans kjærlighet. Han som sa at han har hele verden i sin hånd, sa at han leter til han har funnet den aller siste. Hvem nå det kan bli? Får vi noen gang vite det tro? 

Sånt kan en gammel oldemor undres på.