Kjære KG-russ 1945 – og andre «fredsruss». Mai 2020.

I går var det 8.mai. Og vi ble tatt med tilbake til 1945. Dagen da alle fant fram det de hadde av flagg og norske farger. Vi var russ det året – men illegalt. Vi hadde gjort et lite forsøk på feiring med tidlig-frokost hjemme hos noen før skole-tid en dag. Men vi ble oppdaget og straffet. Måtte skrive historie-oppgave. Som om ikke hendelsen var historisk nok i seg selv. Men det var en ukes tid før det helt store hendte.

Kvelden før var full av rykter. Vi visste ikke noe sikkert. Men vi tok toget som vanlig. Da vi kom til Oslo var alt kaos og forvirring. Folk fór omkring og ropte. Vi fant fort ut at det ikke ble skole. Men vi traff kameratene, og så vandret vi rundt resten av dagen – uten mat og drikke. Helt til det mørknet. Da ble gate- lysene tent. For første gang på mange år. De ny-grønne trærne skinte i lyset. Folk kastet blendingsgardiner ned på gatene, og man tente bål. Det kom laste-biler med folk fra Grini. Alle ropte og sang. Vi gikk i en rus. Jeg kom meg vel hjem til hybelen ut på kvelden og fikk i meg litt mat. Men vi hadde ikke merket hverken sult eller tørst. Det var 8. mai.

75 år senere sitter jeg i min stol her vestpå og ser bilder fra den dagen. Ser om jeg skulle oppdage mitt eget fjes inni mengden. Men jeg sto sjelden fremst. Alt gir en rar følelse. Det setter vår koronatid i perspektiv.

Hva skjedde etter gleden? Det kom så mangt. Som vi ikke tenkte da. Vi skulle gjennom et oppgjør. Vi skulle leve med atom-trussel og kald krig. Vi skulle bli rike og leve i vår egen framtidsvisjon. Våre oldebarn fødes inn i en helt annen verden. Med visjoner som ikke er bare gode. Vi lever snart på vår egen søppel-dynge. Vi kan stå foran en kollaps. Og nå kjemper vi også mot ukjente virus. Det var ikke sånn vi hadde tenkt.

Vårherre er skjøvet ut på sidelinjen. Kanskje det er på tide å heller ta ham med på råd? Nå skal vi feire 17. mai. Var det ikke da de hadde «Vårherre attåt»? Hva med heller å la ham vise veg? Vi skal jo feire «annerledes» i år. Sånn kan gamle folk tenke. Her man sitter lydig på sidelinjen og venter på at viruset gir seg. «Eldre-karantene» er jo egentlig en honnør. Man vil ikke miste «eldrebølgen». Vi blir tatt vare på. Vi er klenodier. Og vi ble ikke ofret til «korona-dragen».

Jeg tenker at også det å være gammel, er en verdi som skal forvaltes. Til det felles beste. Tradisjoner og verdier skal holdes i hevd. Både de jordnære og de mer åndelige. Det har tatt lang tid å bære dem frem. Så mye blir lett oversett og glemt i en tid hvor det daglig er nye ting å forholde seg til. Og de nye tingene endrer seg hele tiden. Det har man erfart. Ikke før er noe innlært, så er det passe’. Til slutt orker man ikke mer. Man står og uler som «Pavlovs hunder». Da kan det være godt med noe gammelt å lene seg mot.

Neste uke er det 17.mai. Russen har forberedt og gledet seg. Nå blir det meste utsatt til høsten. De er skuffet. Russen i 45 hadde ingenting forberedt. Og så ble det plutselig 17.mai likevel. Livet er fullt av det uventede. Det gikk bra. Det ble veldig billig, men mye moro. Vi var så lite bortskjemt med fest. Vi var lykkelige.

For fem år siden, da vi feiret sytti, foreslo jeg at vi kunne ta sikte på ny feiring nå ved 75. jubileet. Hvis vi holdt oss på beina. Og noen har da gjort det. Men nå er det verden det er noe galt med. Det måles avstander og telles folk. Det blir neppe noe frammøte i Josefines-gate i år. Kanskje tar noen kontakt via Facebook? De eldre er visst ivrige der. Ellers er det ikke veldig stas med 95-åringer. Det er 100 åringer som er populære. Så vi skal vel bare si ha det – og vel møtt igjen i 2025? Da må det være vår tur?

Vi er igjen blitt minnet om 9.april og bomber over Oslo. Aprildagene – og årene etter dem. Det var tøffe tider. Nå vet vi det er tøft å være gammel også. Vegen er humpete, og doningen skumper. Men veteraner tåler en del. Og så lenge vi ikke «får avskjed i nåde», er det bare å stå på etter evne.

Hvis ikke tror jeg det blir en samling i det hinsidige. Jeg tror bestemt at Lai – vår alltid russeformann – er i stand til det. Han har heiet oss frem gjennom livet. Og helt der fremme skal alt fullendes i en større jubel enn selv en 17.mai etter krigsår kan fremkalle. Vi rett og slett satser på det. Ha det godt så lenge!

Takknemlig vennehilsen fra oldemor – «freds-russ» fra 1945.