Det er høst. Også for meg. «Rocambole var ikke død». Ikke oldemor heller. Jeg har ikke hatt skrivesperre. Her flyter av ord og ark. Men hva vil man dele? Ut i det blå. Blant alle andre millioner ord som tales og skrives. Hva mangler?

ALT er egentlig «informasjon», har noen kloke funnet ut. Atomer og celler er informasjon i mer og mindre fast form. Av ord er du kommet. Til ord skal du bli. Sånn er det. Skriften sier: Gud sa «bli» – og det ble. Har du «koden» kan du skape eller oppløse materie. Mitt EGO er en oppskrift. Har du mitt DNA. Har du meg. Enten du er politi eller røver. 

Er alt dette informasjon uten hensikt og mening? Strødd ut ved en feil? Eller bare på slump. Det er lov å undres. Og jeg gjør det. Tenker at det må være en mening bak. Noe annet virker ulogisk. 

Vi spør oss jo – vi små – når vi ser ut i rommet: Hvorfor er vi her? Blant alt det som svever og skinner og mørkner der ute, har vi hittil ikke funnet noe annet levende, som har ord og tenker med dem. Er vi en tilfeldig merkelighet? Eller er det noen som vil ha oss i tale?

Menneskets historie forteller oss at slik har de fra første stund undret og spurt. Vi finner spor som viser at de mente alvor. Og at de opplevde å få svar. De var overbevist om at det «var noen der». Noe som var «mere enn dem selv». 

Vår kristne Guds-tradisjon, som har lange røtter, sier at Gud sendte sitt «ORD» til verden, konkretisert i ett bestemt menneske. Jesus var «informasjon», som mennesker kunne forstå.

Dette ble mye ord. Ville bare si at ord er viktige. Det er viktig hva vi sier om ting. Det er viktig hva vi tenker. Det er viktig hva vi tenker om det som skjer oss nå. Vi kan tenke at vårt virus bare er noe trøbbel vi må forbi. Vi kan tenke at det med forurensning og klima sikkert ordner seg etter hvert. Vi kan tenke at det er best å ikke tenke. Og vi kan tenke at alt går nedenom – uansett. Så kos deg mens du kan. Det er DAGEN og ikke fremtiden som er din.

ELLER: Du kan tenke at dette er DIN TID til å leve og bety noe. Dette kan være begynnelsen på noe fint. Vi har en kjempeutfordring foran oss. Men vi har også veldig mange muligheter til å gjøre noe, mye kunnskap og fine redskaper. Vi kan gjøre det uten å bruke vold og våpen. Alt vi gjør får egentlig dobbel effekt.

Vår situasjon er jo den at vi er havnet i en slags dobbel-konflikt med naturen.  Den angriper oss med ukjente virus, mens vi forurenser den med vårt søppel. Men det er faktisk slik at når vi beskytter oss mot viruset, bidrar vi gjerne samtidig til at forurensningen går ned. F.eks.: Covid-19 har greid noe ingen trodde var mulig – å sette meste-parten av fly-flåten på bakken. Folk holder seg hjemme og dyrker grønnsaker i stedet. Vi blir sunnere. Dødsraten går ned – til tross for korona. Fantasien blir tatt i bruk. Vi får mer kontakt med virkeligheten. 

Det er bra. For vi må lære en ny måte å leve på. Hvis vi vil fortsette. Noe av det er å finne igjen i fortiden. Men mye er også en dreining og forbedring av vår moderne teknikk. Vi må se på hvordan den virker for «helheten». Vår samlede klode med stort og smått. Det er en riktig globalisering. Ikke bare noe som skal hjelpe noen til gevinster og behagelige liv. 

Da jeg var ung, ble vi satt på en svær prøve. En gal ideologi ville overta verden med krig og vold. Verden ble delt i to. Man kunne bare kjempe imot og satse alt. Det var fryktelig, men vi greide det. Vi var glade, men vi sa: ALDRI  MERE.

Det har gått bare sånn passe. Men DENNE utfordringen må vi kunne klare uten å slippe krigen løs. Og hvordan skulle en krig kunne hjelpe oss med dette? 

Jeg husker de snakket mye om at krigen skyldtes rikinger som sto bak og tjente på våpensalg. De dro i snorene.  Men hvem ville kunne tjene på en slik krig nå? Bare de som har villa på Mars. Tror jeg. Men galskap finnes jo.

Vi må kunne gå sammen om dette. Vi må, hvis vi vil at verden skal bestå. Og det krever faktisk ikke så mye. Ikke liv og helse. Bare litt måtehold og sunn fornuft. Vi må ta ansvar for det vi har og det vi er. 

Vi er gitt evnen til å tenke både praktisk og etisk. Vi er blitt fortalt hva som er riktig. Vi har lov til å be om hjelp av det som er «sterkere enn oss». Det KAN være at verden har nådd bristepunktet. Men inntil så er bevist er det vårt ansvar å gjøre alt vi kan for at den skal bestå. For det finnes kanskje noen liv der foran som gjerne vil bli født? Som vil være med på reisen mot noe vi bare aner. Og det ville bli så fint her også nå – om vi bare «kunne se hva som fører til vår fred».