Karantene

MARS 2020.  

                        Karantene, refleksjoner, konspirasjoner.

Det begynte da. Man så faren og gikk i beredskap. Helseråd, isolasjon av de mest sårbare, nedstenginger og forbud. Mye ble annerledes.

Siden har jeg vært i «mild karantene». 8 måneder for det meste alene i mitt lille hus. Hittil har det gått bra. Jeg er frisk. Jeg følger med via TV, aviser og nett. Alle er snille. Jeg er plommen i egget.

Men det blir mye tid til å tenke. Min barndom i de forrige 20-årene kommer nær. Den gang bodde jeg også i et lite hvitt hus nær havet og var mye alene. Foreldrene sørget for meg. Nå er det voksne barn som gjør det. De handler og informerer.

Den gang kom verden til meg via mamma og pappa. Ørene mine hang ved dem. De var begge taleføre. På hvert sitt vis.

Pappa var lærer og snakket gjerne i «sentenser». Fyndige konklusjoner som skulle bli sittende i hodet på elevene. Mamma var dramatisk. Kunne vært skuespiller. Hun interesserte seg for mennesker og alt galt som kunne hende. Var det ikke andre der, så snakket hun til meg. Vet ikke om de tenkte på at jeg oppfattet alt de sa og tok det til meg? Kanskje når vi hadde gjester. Da så noen på meg og sa: «Husk at små gryter har også ører.» Jeg visste hva det betød. Men det var nok helst når det gjaldt sladder. Sånt man ikke måtte si videre. Jeg  gjorde det noen ganger. Jeg ble begeistret over nye ord og vendinger. Sparte på dem og ventet på passende anledning til å bruke dem. Det kunne gå riktig galt.

Men jeg fikk iallfall tidlig et forhold til både klima, kriger og epidemier. Mamma var opptatt av ISTIDEN. Vi så spor av den over alt. De tørre endemorene. Det må ha vært ekstra kaldt i 20-årenes Finnmark. Man frøs. Mødrene sa det var en bra sommer om de kunne legge vekk barnas votter en stund. Mamma mente at en ny istid var på veg. Ivrige forskere ville til Nordpolen, men frøs i hjel. Undres hva mamma ville sagt nå når Nordpolen smelter, så isbjørner ikke har noe å gå på. Ville hun vært glad?

Krig var fælt.  VERDENSKRIGEN, den hadde ikke fått nummer enda, preget mine foreldres ungdom. Norge var nøytralt. Men sjøfolk ble torpedert og druknet. Det var blokade og lite mat. Mye arbeidsløshet og nød. Også hos oss. Alle var trette av krigen.

Så –  etter nær fire år skrev avisen en vanlig dag: «Intet nytt fra Vestfronten.» En forfatter gikk ned i skyttergravene en slik dag, og han hadde nok å fortelle.

Det kom en bok om det.  Mamma leste den og ble veldig opptatt av de unge soldatene som opplevde så mye vondt. Og vi andre gadd ikke å høre om det . Hvorfor måtte de egentlig slåss? Det er bedre med fred. Pappa brummet enig. Man fikk «Nasjonenes Forbund».

Verdenskrigen ble fulgt av EPIDEMIER. Mange unge døde i spanske-syken. Matmangel og nød førte til at tuberkulosen blomstret opp. Hele familier døde.  Vi lærte tidlig at det fantes noe «bittelite», som smittet og gjorde folk syke. Man måtte vaske mye og holde avstand. Særlig hvis man hostet.

Min karantene i 2020 er som en repetisjon av det jeg lærte i mitt første 20-tall. Bare at alt er mer og større. I løpet av 100 år er vi blitt ca. 4 ganger så mange her på jorden. Vi har bygget hus, veger, flyplasser og fabrikker til enda flere. Vi har produsert nok varer til minst dobbelt så mange. Og vi har etterlatt oss mere søppel enn alle foran oss til sammen. Vær og klima er ikke lenger bare noe som ER.  Vi mennesker produserer det også. 

Vi har kriger uten tall i uryddige former. Demokratier blir diktaturer i smug. Politikk og religioner er mixet på måter det kan være vanskelig å se. Selv opplyste og velmenende folk blir ofre for tvilsomme ideer. 

Og midt i dette får vi (eller produserer?) et virus vi ikke kan stoppe. Annet enn med store forsakelser. Noen mener dette kan utnyttes av onde folk til å lage en verden a la «1984» eller BRAWE NEW WORD. Noen vil nok gjerne forsøke.

Det er ikke spøk å være gammel i karantene med slike tanker.

MEN. Jeg tenker og mener at om det finnes en logikk og mening bak vårt liv her på jorden, da blir vi ikke bare overlatt til oss selv i dette uføret. Vi har grunn til å tro på en Skaper, som vil noe med oss. Et gammelt skrift forteller at han ga oss «råderett» over jorden. Det vil si at vi får bruke den under ansvar. Vi er de eneste skapningene som kan det – hvis vi vil. Dyrene og resten av naturen er avhengige av oss der. Og hvilket alternativ har vi – annet enn å forsøke?

Vi fikk også beskjed om å være fruktbare og bli mange. Jeg tror at Skaperen vil utnytte jordens kapasitet så lenge som mulig. Vår klode er det eneste sted vi kjenner hvor det har lyktes å skape liv. Til og med høyere livsformer som kan tenke abstrakt og har sans for det åndelige. (Metafysiske.) Jeg tror jorden er et produksjons-sted for «sjeler». Skaperen samler på dem. Og de kan bare bli til i et miljø som vårt. Det har tatt lang tid. Men nå er vi flere enn noen gang før.

Etter ca. 200 000 (?) år et vi blitt ca. 8 milliarder. Dersom det er mulig å fortsette, ville det være dårlig ressursbruk å avlyse det hele nå. Skaperens gevinst vil kunne dobles i løpet av noen få år. Dersom vi gjør vårt. Vi begynner  å forstå hva som må til. Men det krever innsats på mange plan.

Et problem er at vi kan ikke bruke de metodene som er beskrevet i «1984» og i BRAWE  NEW  WORLD. For de metodene tar bare vare på mennesket som en fysisk art. Det er ikke godt nok. Menneskene må få beholde sin «frie vilje» dersom «prosjektet» skal ha mening. «Roboter» er ikke av interesse.

Etter et langt liv har jeg mange kontakter. Jeg får innspill fra mange kanter. Jeg får vite at det finnes konspirasjonsteorier av mange slag. Noen mener at kampen mot korona er en dekk-operasjon. Skumle krefter vil med helsestell som alibi, få oss alle under kontroll og lage en verden a la «1984». Det er vel mulig. Men det er lettere å tro at de som står bak slike teorier, er folk som tenker mest på egne penger. Å ta klima- og miljøhensyn, vil koste i første omgang. Selv om det er nødvendig for å overleve. Lock-down for å redde de svakere fra covid-19 kan gå ut over noens forretninger. Det er i sum og på sikt en mangel på fremsyn og samhold, som ødelegger for alle. Det er bedre å lete etter de beste løsningene sammen. 

Sånn kan en gammel kone i karantene gå og tenke. Derfor har jeg og mine unge «hjelpere» planer om å ta noen av bloggene fra denne tiden og samle dem i et hefte med fokus på særlig slike saker. Jeg skal prøve å klippe og sy og lappe litt. Hvis jeg fortsatt greier å jobbe systematisk? Jeg er blitt mere som barn igjen. Liker helst «fri lek». Jobber best når det kreative får styre.  Men håper det går!

Standard

4 kommentarer om “Karantene

  1. Inger Marie Dagsland sier:

    Jeg gleder meg til ny samling fra din hånd, oldemor . Vi får nok av kjappe og ureflekterte kommentarer til tiden . Dine tanker og refleksjoner er gull. Takk🌺

  2. Anne Marie sier:

    Takk for sist Lillemor💕. En fryd å lese dine skriverier, og jeg har i grunn en del av de samme tankene, selv om jeg er bestemor på «bare» 65 😂 💕 God karanteneklem fra Anne Marie i Alta💕

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s