VENNER I VINDUET.

 I dag. Jeg våknet etter god, lang søvn. Lenge siden sist. Ingen tanker i hodet. Kroppen likte å ta fatt. Disig, lav sol. Ute på trammen er det enda blomster i urnene. Rosen inni hjørnet har to utsprungne rosa blomster tett sammen – og nå en liten mørkerød knopp. Hvor kom den fra?

Jeg bor helt alene. Verken hund eller katt er tatt inn i min omsorg. Har egentlig nok med meg selv. Men snille folk gir meg potteplanter. De fyller mitt eneste stuevindu. Står der de står. Helt avhengige av min oppmerksomhet og gunst. Jeg er distre og glemmer. Da SER de på meg. Helt sant. De som tror at planter ikke ser, de skjønner ikke. De har forlest seg på fakta. Nei, blomster har ikke øyne, som oss. Men de ser – med hele seg. Suger alt inn med lyset de lever av. De ser så jeg kjenner det. Vibrerer sammen med alt levende omkring dem. Og jeg er det eneste de har. På denne siden av vindus-glasset. Jeg må dele mitt vann og alt annet jeg har. De kan være like krevende som småbarn. Straffer meg med visne blomster og gule blader. Men kan også belønne med strålende blomster-smil. Velsignet være dem da. 

Jeg leste en gang en «forsknings-rapport». Vet ikke om den var vitenskapelig akseptert. Men de hadde undersøkt planter meget nøye og målte spenninger. De mente å registrere at plantene reagerte på det som skjedde med dem. Og at de reagerte ulikt på folk de kjente og på fremmede som kom. Det helt utrolige var at de mente å observere at når deres «omsorgs-personer» hadde vært borte, så reagerte plantene positivt allerede når personene begynte på hjemreisen. De «gledet» seg. Ble lettet? De risikerte ikke lenger å dø alene av tørst. Det må være vanskelig å være så hjelpeløs. Helt avhengig av andre. De er virkelig som små barn. Det er nesten nifst å tenke på.

Jeg husker fra mitt liv en bestemt plante – en grønn med store flikete blader. Den holdt til i mine foreldres stue. Jeg var hos dem den dagen de begge måtte forlate huset sitt for å flytte på sykehjem. Det var i Finnmark i januar. Så mørkt og trist som noe kunne være. Jeg hadde hjulpet dem av sted. Funnet fram tøy til dem. Alt de burde ha med. Fått dem på plass i hver sin rene hvite seng. Sagt adjø. Nå var jeg tilbake i huset for å rydde opp. Jeg måtte selv sydover igjen til familie og jobb. Jeg var veldig sliten.

Huset ville bli stående tomt til sommeren. Jeg og søsknene mine fikk ordne resten da. Det så ganske ryddig ut. Men det var planter i vinduene. De ville ikke overleve der. Kulden og tørken ville ta dem. En kusine var med meg og kjørte i bilen sin. Vi ble enige om at vi fikk forbarme oss over de forlatte. Noen pjuskete julegleder og andre typiske potteplanter. Vi fant en pappeske og stablet dem oppi. Om de fant fosterforeldre, vet jeg ikke. Jeg overlot det til kusinen, som ikke var altfor begeistret over tilliten. Men den store grønne med de flikete bladene var altfor besværlig. Den var tung og tok så mye plass. Den fikk bare bli igjen. Jeg gikk ut med de andre plantene i esken, og så meg rundt før jeg slukket lyset. Sa et siste adjø til den stuen som hadde vært et varmt foreldre- hjem. Nå skulle det stå der – koldt og tomt.

DA var den den SÅ på meg. Med de store flikende bladene. «Det er ikke lov å etterlate noen i hjelpeløs tilstand». Den setningen sitter i meg. Fra jussen til min mann. Her var det ikke tvil. Jeg overga den til en sikker død. I kulde og ensomhet. Kunne jeg det? Den planten hadde tross alt livet opp i min mors og fars enkle stue. 

Plutselig visste jeg. Den måtte bli med. Min kusine var snill. Fant seg i det. Visste at dette hadde vært en tøff dag for meg. Sa hun kunne sette den i gangen sin.

Der så jeg den igjen noen år senere. Den hadde vokst og trivdes over all måte. Kusinen viste meg stolt. De store grønne bladene dekket veggen i trappe-oppgangen – og gjorde rommet til noe helt spesielt.

Jeg gjentar hva jeg før har sagt: Man skal ikke avskrive noen for tidlig. Ikke i det hele tatt. Så lenge det er liv – kan alt skje. Liv er fremfor alt – muligheter. Også for den som har passert alle aldersgrenser.  Og om vår januar fryser jorden kald og hard, finnes det vår og muligheter også bortenfor der. 

Standard

3 kommentarer om “VENNER I VINDUET.

  1. Sølvi sier:

    Nydelig!!! Jeg tok vare på pappas orkideer da han forlot hjemmet for siste gang. Samlet dem i en kurv og satte dem i stua og de blomstrer og blomstrer. 6 eller 7 planter☺️
    Og ja! Det er vondt å forlate et liv!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s