Kort tid etter at vi har begynt å senke beredskapen etter pandemien, truer Putin med atomvåpen mot Ukraina. Gassledninger blir angrepet, prisene stiger, og verden føles mer urolig og usikker enn på lenge. Oldemor, som har levd et langt liv, har også vært med på flere urolige tider. Hun tenker nå tilbake til 50-60 årene. Den gang vi hadde atombombetrussel med kald krig og Cubakrise. Hennes mann, Sverre Servan, var sjef for Sivilforsvaret. Oldemor gikk med middag til mannen sin som satt dypt inni fjellet et sted. På vakt. Han hadde kurset henne og barna i hva de skulle gjøre hvis noe riktig galt skjedde. Det satte fantasien i gang. Hun skrev en novelle om det. Den ble publisert i et snilt lite Familieblad. For en stund siden fant vi den lille historien igjen. På gulnet papir. Kan den ha noen interesse i dag? Den er veldig praktisk og instruktiv. Faktisk. Og hvem vet hva noen kan finne på i disse dager?

Sterkere enn solen – historien om en ny Noa

« — — men ondskapen var stor på jorden. Da angret Gud at han hadde skapt mennesket.» Knut leste lekser. Den klare guttestemmen klang gjennom kjøkkenet.

«Da sa Gud til Noa: Jeg vil sende en vannflom som skal gjøre ende på alt levende. Gjør deg derfor en ark av gofertre, og stryk den innvendig og utvendig med bek.»

Knut brøt av:

-Du mor, hva er det far driver med?

Randi rykket til.

-Han murer igjen kjellervinduene, mumlet hun utydelig og fikk det travelt med noe på komfyren.

-Hvorfor det? spurte Knut.

Randi kunne ikke svare. Det satt en vemmelig klump i halsen og stengte.

-Jeg vet det, triumferte Knut.

-Det er for atombomben.

Ergrelsen løste opp for Randi:

-Hvorfor spør du når du vet det? Se heller å bli ferdig med leksen. Det er sent.

Knut leste videre.

« — og Noa gjorde som Gud hadde sagt.»

Han slo boken sammen.

-Nå går du rett ovenpå, sa Randi. -Men vær stille, så du ikke vekker Tulla. Randi gikk ut og satte seg på trappen. Vårkvelden var lys og vakker. Det luktet bråtebrann og våt jord. 

Magne satt på kne foran et kjellervindu. Han la en mursten inn i åpningen og klasket på sementblanding. Mens han arbeidet snakket han ivrig med en mann som satt på en kasse og så på. Det var en kar som skulle bygge på tomten ved siden av.

-Det er ikke noe jeg sier bare til deg, sa Magne og søkte seg ut en ny mursten. -Jeg mener at alle som bygger burde sørge for å ha iallfall ett rom i kjelleren hvor de kan være trygge for radioaktivt nedfall. Det er så enkelt. Det er bare litt omtanke som skal til. Og det kan bety så meget.

Mannen på kassen svarte:

-Ja, men jeg trodde at hvis de først begynte å slippe disse bombene, da var det slutten for oss alle sammen. Er det noen vits i å gjøre noe i det hele tatt?

-Vits? gjentok Magne. -Det vet jeg ikke. Men jeg vet at det er vår plikt. Slik det er vår plikt å ta vare på alt liv, både vårt eget og andres. Vet vi hva som kan komme til å skje? Vår oppgave er bare å være forberedt så godt som mulig.

-Disse tilfluktsrommene jeg er med å bygge, du synes kanskje ikke det er noen vits i dem heller?

Mannen på kassen lo.

-Det er nok disse tilfluktsrommene som har gjort deg forstyrret. Du har ikke hatt godt av å drive med sånt. Er dere snart ferdige forresten?

-Ja, vi har bare et par dagers arbeide igjen på denne siste. Det blir et flott sted kan du tro. Med innlagt lys og vann og alt mulig. Du skulle bare se.

-Nei, tusen takk. Og ikke vil jeg ha et sånt rom som du snakket om, i kjelleren heller. Hadde jeg det, kom jeg alltid til å gå og tenke på det. Det ville ødelegge livsgleden og arbeidslysten for meg.

-Hvorfor det? Du vet jo at du skal dø en gang. Du har til og med kjøpt en livspolise for familien din i tilfellet du faller fra, men du har da både livsglede og arbeidslyst i behold like fullt.

-Det blir noe annet.

-Nei, det er akkurat det samme.

Mannen på kassen lo ikke lenger. Nå, ja, jeg vil iallfall ikke gjøre noe i anledning av den elendige atombomben. Det får heller gå som det vil.

Magne veiet en ny mursten i hånden. Kveldsolen la et rødt skinn over det alvorlige markerte ansiktet. Det tynne lyse håret lå framover pannen.

-Du er flott på det, du, sa han.

-Der nede i Afrika går en gammel mann som vil lære oss noe om å ha ærefrykt for livet. Selv har han satt alle krefter inn for å redde liv – ofte slikt liv som for andre syntes å ha ringe verdi. Denne gamle mannen har brukt av sine siste år til å advare oss mot atomkrigens vanvidd. Men vi — gidder ikke ofre nok av vår sjelefred til å tenke på det en gang.

Han på kassen reiste seg og ristet på hodet.

-Det er det jeg sier, du har ikke hatt godt v å holde på i disse tilfluktsrommene. – Han skrittet over kassen og ruslet inn på sin egen tomt.

Randi skuttet seg. Det ble kjølig å sitte slik stille på trappen. Hun så bort på Magne.

    -Blir du med inn og tar en kopp kaffe?

Magne snudde seg mot henne, mens tankene hans langsomt vendte tilbake fra et sted langt borte.

    -Jeg er snart ferdig, sa han. Jeg tar bare disse to vinduene. Det får greie seg.

Randi reiste seg.

    -Da går jeg inn og gjør i stand.

Magne nikket.

Kaffelukten fylte kjøkkenet. Randi hadde smurt mat og satt fram kopper. Men Magne kom ikke. Hun hørte at han drev og rumsterte i kjelleren. Til slutt ble hun lei av å vente og gikk ned for å se etter ham.

Han sto i den lille kjellergangen. Der hadde han satt en del kasser oppå hverandre som hyller, og lagt hele campingutstyret deres der.

Randi så rett på ham.

-Hva er det du driver med?

Han så vekk, litt forlegen.

-Jeg tenkte det kunne være kjekt å ha det her, sa han.

-Er det også noe som har med atombomben å gjøre? spurte Randi.

Han ble ivrig.

-Ja, du vet i et tilfluktsrom bør en jo ha litt utstyr. Og disse campingsakene må jo ligge et sted likevel.

-Men du behøvde vel ikke gjøre det akkurat i kveld, sa Randi. Nå har jeg sittet og ventet med kaffen.

Magne strøk det lyse håret bort fra pannen med en hjelpeløs bevegelse. Randi så hvor trett han var. Og plutselig fanget hun blikket hans. Et blikk som fikk den lille uroen som hadde ligget og ulmet i henne, til å slå ut i flammer.

-Hva er det, Magne? Hva er det med deg? klaget hun.

-Jeg vet ikke, sa han. Jeg vet ikke. Men jeg får ikke fred. Det er liksom Gud sier at jeg skal gjøre dette, og jeg kan ikke la det være.

«Og Gud sa til Noa — Og Noa gjorde som Gud hadde sagt.»

Randi følte seg så rar. Så tok hun seg sammen.

-Det er disse tilfluktsrommene, Magne. De har ødelagt nervene dine. Og nå er du trett. Hun tok ham i armen. -Kom og bli med opp. 

Han strøk seg over håret igjen.

-Du har vel rett, sa han. Jeg er visst trett.

Han fulgte med henne.

Randi ventet Knut hjem fra skolen. Hun kikket ut av kjøkkenvinduet, men det var ingen å se. Lia lå fredelig og vakker i vårsolen. Det var et nybyggerstrøk dette og langt til neste bebodde hus. På tomtene omkring var de bare begynt å rydde eller grave. Her og der sto en ferdig grunnmur og ventet. Der hvor vegen svingte, sto et nybygg. De hvite bjelkene lyste i solen. Noen karer i blått arbeidstøy drev på der nede.

Randi ble stående ved vinduet. Bak henne stabbet Tulla på små usikre ben. Plutselig snublet hun. Randi snudde og bøyde seg for å hjelpe henne opp.

Da falt et hvitt lys over dem. Så sterkt at Randi tumlet om og knuget Tulla inn til seg. Det varte bare et øyeblikk. Men inni Randi fortsatte det å lyse, like hvitt og ubarmhjertig. For hun visste hvilket lys dette var. «Tredve ganger sterkere enn solen», hadde Magne sagt. «Du vil ikke tvile når du ser det.»

Som et lyn styrtet hun ned i kjelleren med Tulla under armen. De hørte en fresende lyd. Så luktet det brann.

«Varmebølgen», tenkte Randi. Den vil tenne på alt brennbart i mange kilometers omkrets.

Men i neste sekund sanset hun bare det veldige som kom over dem. Det var som all verdens uvær var sluppet løs. Som all orkaner og tyfoner hadde stevnemøte. Huset knaket, ruter knaste. Randi knuget Tulla inn til seg, sanseløs av angst.

Så var det plutselig stille. Det gikk opp for Randi at både hun og Tulla var uskadde. Og brannen var sluknet. Stormen som kom etter, hadde blåst den ut som det skulle vært en fyrstikk.

Alt var gått slik Magne hadde sagt det ville gjøre. Hva mer hadde han sagt? — «Når stormen er over, vil du ha tjue minutter på deg før nedfallet kommer».

Tyve minutter.

Knut. Hvor var Knut? Han skulle jo komme hjem på denne tiden. Hun måtte finne Knut.

Men Tulla? Hva skulle hun gjøre med Tulla?

Hun puttet ungen inn i en sovepose og bant henne godt fast. Da Randi gikk fra henne, hylte hun.

Huset sto, selv om det var svært ødelagt. Randi så etter om det brant noen steder lenger. Men alt var slukket. I gangen fant hun en kåpe og et stort tørkle. Så skyndte hun seg ut. Ut i en verden som var ganske annerledes enn for få minutter siden. Stormen hadde rasert alt. Trær lå veltet. Det nye grønne løvet var gult og svidd. Bjelkene på nybygget, som nettopp hadde lyst hvite i solen, var bare en haug forkullete stokker. Hun så ingen av mennene.

-Knut, ropte Randi. Knut, Knut.

Hun var vill av angst.

Da hørte hun det svarte, men hun så ingen. Hun ropte igjen.

-Ja — a. Det var Knut stemme, men den var så rar og kom til henne som langt borte fra.

Han er død, tenkte hun, men ropte igjen.

-Knut, hvor er du?

-Her, mor, svarte det. Da skjønte hun plutselig. Like ved der hun sto, gikk en stikkrenne under vegen. Der var han. Og nå kom han krypende fram.

Hun rakte ham hånden, men han tok den ikke.

-Hvor er du, mor?

-Her vel.

-Jeg kan ikke se deg. 

-Kan du ikke se?

-Nei. Men far har sagt at det kommer til å gå over. Jeg så rett på lyset, skjønner du.

Randi tok hånden hans. De løp sammen opp til huset.

I kjelleren brølte Tulla. Randi leide Knut ned og satte ham ved siden av henne. Enda hadde hun litt tid. Hun skynte seg opp og hentet reiseradioen og andre ting de ville komme til å trenge.

Strømmen var gått. Men Randi fikk tent lykten fra campingutstyret. Da ble det straks hyggeligere i kjelleren, og Tulla roet seg mer.

Vann, hadde Magne sagt. Masse vann. Men du må tappe det før nedfallet kommer.

Hun skrudde på kranen til det store skyllekaret i vaskekjelleren. Der inne var et vindu som Magne ikke hadde murt igjen. Randi tok en kokssekk og lempet opp i vindusåpningen. Det var tungt, men hun fikk ekstra krefter.

Så tok hun av Knut yttertøyet og vasket ham godt. For sikkerhets skyld. Det samme gjorde hun med seg selv. Siden de hadde vært ute begge to. Hele tiden handlet hun som etter Magnes ordre.

Så var det ikke mer å gjøre – foreløpig. Bare vente. Vente. Slik de i Arken hadde ventet på flommen, tenkte Randi. Hun satt mellom Knut og Tulla med én arm om hver. Nå kom reaksjonen. Hun var matt og skjelven, og tårene rant. Det var godt at ikke Knut kunne se dem.

Gud, tenkte Randi. Gud. Å Gud. Hele hennes sjel var en bønn som samlet seg i det ene ordet. GUD.

Det varte ikke lenge før Knut kunne se igjen. Da ble det litt lettere for Randi også. Hans freidige lyse guttesinn satte mot i henne med. Han snakket ivrig om det som hadde hendt.

-Jeg krøp inn i stikkrenna for å lete etter tennisballen min, skjønner du. Akkurat da jeg skulle krype ut igjen, kom det veldige lyset. Far sa at hvis vi så et sånt lys, skulle vi kaste oss ned i grøfta. Men jeg krøp like godt tilbake til stikkrenna. Der lå jeg fint mens det dundra og braka omkring meg. Og så kom du og ropte.

-Jeg fant ikke ballen. Men det var kanskje fint at jeg mista den. For ellers hadde jeg ikke vært der nede. Var det ikke rart mor?

-Jo, det var rart, sa Randi. Hun tenkte på Tulla som snublet så hun måtte snu seg bort fra vinduet. Ellers var vel hun også blitt blindet. Og hvordan skulle hun da ha kunnet hjelpe barna?

-Skal vi sette på radioen? spurte Knut. Randi lot ham ordne med det. Radioen hylte og sprakte mens han søkte. Den vonde lyden skrapte mot Randis blottlagte nerver.

Plutselig var det en menneskelig stemme inne hos dem. En klar og rolig mannsstemme. De var ikke lenger så grenseløst alene.

«Som tidligere meldt, er det falt en atombombe i X. I en omkrets av 20 kilometer fra X faller det nå livsfarlig radioaktivt nedfall. Alle som befinner seg i dette området, må søke dekning og bli der i minst to døgn. Når radioaktiviteten har avtatt så meget at hjelpe-mannskaper kan begi seg inn i området, vil befolkningen bli evakuert. Nærmere beskjed blir gitt senere.

Det radioaktive støvet driver med vinden i nord-østlig retning. Det ventes nedfall i følgende områder …»

I bygd etter bygd ble folk bedt om å søke dekning.

Så kom en annen stemme som forklarte hvordan folk best kunne beskytte seg mot den farlige strålingen. Randi hørte oppmerksomt etter, skjønt hun visste det meste fra før.

De måtte spare på batteriet til radioen. Det ble så ensomt hos dem da de skrudde den av. Tulla sutret. Hun var sulten. Fra matkjelleren hentet Randi en flaske eplesaft og et glass pærer. Barna spiste fornøyet, men Randi kunne ikke få ned noe. 

Det var natt. Barna lå langt nedi hver sin sovepose. Randi hadde dekket dem til så godt hun kunne. Selv lå hun tett inn til dem. Så hun kjente varmen fra de små kroppene og hørte den jevne fredelige pusten. Det var som hun både ville beskytte dem og selv finne beskyttelse.

For de var omgitt av usynlige fiender. Gjennom det kalde, klamme kjellermørket kom de dødbringende strålene. Fra det farlige støvet som lå på taket og på marken omkring. Strålene ble svekket når de gikk gjennom den tunge kjellermuren. Avstanden hjalp dem også. Her nede i kjelleren ville radioaktiviteten bli bare noen få prosent av det den var ute, hadde Magne sagt. Men likevel For hvert sekund som gikk, fikk de nye røntgen i seg. Først senere ville de få vite om de hadde fått for mange, eller om de skulle greie seg.

Randi ble grepet av panikk for denne usynlige fienden. For de ødeleggende kreftene omkring henne. Ondskapens krefter, som trengte inn over alt. 

Randi frøs. Hele kroppen var knyttet sammen i en knute av angst.

 Da kom der ord til henne. Enten de kom fra hennes eget bankende lille hjerte eller fra den store stillheten utenfor. Milde trøstende ord. Gode kjærlige ord.

«Frykt ikke. Se, Jeg er med eder. Min kraft gir jeg eder. For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre.»

Den krampaktige knuten løsnet. Med ett følte og visste hun usvikelig sikkert at det var andre krefter omkring henne. Sterkere krefter. Gode krefter. Stråler fra Guds uendelige kjærlighet. De som gjennomstrømmer hele universet og kan finne fram til hver eneste menneskesjel, om den har forskanset seg bak de tykkeste murer.

Guds fred – som overgår all forstand. Den fikk Randi føle nå. Hun lot den strømme inn over seg. Det var ikke farlig å få en overdose av Guds fred. Snart sov hun trygt.

Dagen kom uten lys for dem som satt i den gjenmurte kjelleren. Den lille lykten kastet et svakt skinn over en mørk og fuktig firkant oppe på veggen. Det var vinduet som Magne hadde murt igjen.

Magne? Randi turte ikke tenke. Men han hadde vel holdt på i tilfluktsrommet sitt? Det fikk stå i Guds hånd.

Nattens fred fulgte henne. Hun var rolig og tillitsfull og stelte for barna så godt hun kunne. Hun foreslo for Knut at de skulle leke de satt i Noas ark. Det syntes Knut var veldig spennende, og til Randis lettelse begynte han å snakke om flommen og vannet utenfor – i stedet for det radioaktive støvet. Mens hun snakket med Knut, stelt hun med Tulla. Husket henne på fanget, klappet kake og lekte alt hun kunne finne på. Tulla var ikke vant til at mor hadde så mye tid for henne, så hun var forholdsvis fornøyd, selvom hun slett ikke trivdes i den mørke kjelleren.

Det gikk en dag og det gikk to. Den andre dagen kom det et veldig regnvær. De kunne høre det helt ned i kjelleren. Randi var glad, for hun visste at regnet vasket det farlige støvet ned fra taket. Hun takket Gud som enda ville sende sitt regn over jorden.

Iblant hadde de på radioen. Den tredje dagen fikk de beskjed om å holde seg klare. De ville bli hentet med busser og kjørt ut til et «rent» område.

På en måte ble den siste ventetiden den lengste. Hele tiden syntes Randi hun hørte bildur. Så plutselig var den tutende sirenen der. Randi tok Tulle på armen for å gå opp.

I neste sekund stormet en mann ned kjellertrappen. Han satte i et gledesskrik da han fikk se dem. Det var Magne. Han tok Tulla på armen og Knut i hånden. Så løp de sammen ut til den ventende bussen.

Akkurat da brøt solen gjennom skyene. En veldig strålende regnbue spente seg over hele himmelen.

Randi hadde Tulla på fanget. Ved siden av satt Magne med Knut. De snakket dempet sammen om det som var skjedd. Magne måtte høre om alt som var hendt dem. Så fortalte han hvordan han selv var blitt reddet og siden hadde meldt seg til hjelpestyrkene.

Bussen var full nå. De hadde stoppet flere steder for å plukke opp folk. Noen av dem var riktig kjekke. Andre så svært syke ut. Døden hadde satt sitt segl på dem.

Randi trykket Tulla tettere inn til seg. Stakkars lille menneskebarn som ikke skjønte noen ting. Var hun også merket av dette fryktelige?

-Vi vet enda ikke hvor mange som er drept eller skadet, men det er ikke få, sa Magne. -Og alt bare på grunn av en misforståelse.

-Misforståelse?

-Ja. En interkontinental atomrakett ble avfyrt på grunn av en feil i det elektriske anlegget. Det førte straks til gjengjeldesesaksjoner. Før de fikk stanset det, var millioner mennesker blitt ødelagt. Nå driver de og forhandler.

Vinduene i bussen var dekket til med blyplater. Bare frontruten var klar. Gjennom den fikk Randi et glimt av den lysende regnbuen utenfor.

Regnbuen. Det synlige tegn på Guds pakt med menneskene. Han hadde holdt sitt ord. Det var menneskene selv som ødela sin jord.

Kunne de stanse nå – på avgrunnens rand?

«Visste du om først på denne din dag hva som tjener til din fred».

Kunne de finne freden? Menneskers fred.

Guds fred. Den hadde vært der hele tiden. Den hadde vært der hos henne de lange dagene i kjellermørket. Og nå fortsatte den å skinne inni henne – med et lys som var sterkere enn solen.