BRAVE NEW WORLD.

Anne-Kat. Hærland og Bernt Hagtvet hos Brenner:
Huxleys bok: Brave New World og Arne Næss: Logiske emner.

Hvor står vi i dag i forhold til disse bøkene?

Anne-Kat. mener Huxley fikk rett. Vår Kultur ligner i hovedsak den fremtiden Huxley

BraveNewWorld_FirstEdition

Cover artist: Leslie Holland (hentet fra Wikipedia)

beskriver. Det er et samfunn som er drevet av underholdning og rask tilfredstillelse av alle behov – og de økonomiske kreftene bak alt dette. ( Idrett vurderes etter underholdningsverdien. Politiske valg fremstår som sport med vinnere og tapere. Musikk er ikke bare musikk, men konkurranser.) All dypere refleksjon fremstår som kjedelig og irrelevant.

Det ligner så mye at man ikke vil se det. Det er for flaut. Eller man har bare mistet evnen til å forstå. I en slik kultur finnes det ikke plass for refleksjon, lengsel, religion eller tro. Alt er for glatt. Det finnes ikke motstand. Mulig tvil og uro blir straks behandlet med medisiner og distraksjoner. Det særegent menneskelige forvitrer. Mennesket kan ikke lenger resonnere.

Statsviter og filosof Bernt er langt på veg enig. Men mener man må satse på at de unge får grundig opplæring i logisk tenkning. I dag er boken til Næss for vanskelig for studentene. (Tidens barn får inn kunnskap gjennom fingertupper og øyne. Det er ikke nødvendigvis det samme som å tenke. Min anm.) Å satse på opplæring er vel en god tanke. Men det spørs om det virker. Ren teori mot så sterke krefter har neppe store sjanser. Tyskerne var de fremste blant tenkere. Men de ble beseiret av simpel propaganda.

Anne-Kat. leste Huxleys bok som femtenåring i 80 årene. Det slo henne at han hadde rett. Jeg leste den som noen og tjue like etter at den kom ut (1949). Bestemor hadde fått den til jul og syntes den var «rar». Jeg leste og la den ikke fra meg før den var slutt. Følte bare at dette var en viktig bok. Og den har fulgt meg fra sidelinjen siden. Kanskje minnet den meg om årene under Hitlers propaganda. Der det «offisielle» sa at alt var bra, men vi visste at det ikke stemte. Den indre stemmen hos folk er kanskje ikke like klar i dag.

Jeg har gitt bort mitt siste eksemplar av BRAVE NEW WORLD. Jeg gav den til et barnebarn som ikke visste at den fantes. Det forskrekket meg litt, for hun var vel utdannet. Men Orwells «1984» var godt kjent. Hvorfor? Anser man den for mer aktuell? Eller mindre «farlig»? Mer tidsmessig?

Jeg har ikke boken her, men mener jeg husker at Huxleys nye verden var bygget på ruinene av et samfunn som var gått under. Fordi menneskene hadde vist at de ikke tålte frihet. Ideen om det frie tenkende menneske hadde spilt fallitt. Noen hadde tatt ansvar. For å bevare «arten» rett og slett, hadde man kuttet ut alt som hadde å gjøre med høyere tanke-virksomhet. Man skapte et samfunn som bare gav rom for instinkter og trivielle behov. Det var et bekvemt liv med fri sex. Ingen forpliktelser overfor noen. Ikke ekteskap eller foreldre-roller. Barn ble kunstig «produsert». Det var gratis tilgang til fritids-aktiviteter av alle slag. Man samlet seg i store «syngerier». Musikk ble en slags substitutt for det religiøse. Var man flink på jobben ble man belønnet med drømmereiser til vakre strender sammen med en elsker. Etc. Alle var pene, glade og tilfredse. Til man var ca. 60 år. Da ble man invitert inn til en orgie av rus og ekstase. Alle gasser og stoffer fra krematoriet bak ble tatt vare på etter strenge «økologiske» forskrifter. (Forut for sin tid?)

Barn ble designet til å passe inn. Noen få fikk bli pluss-varianter, som behøvdes for å drive samfunnet videre. Men de ble grundig informert og oppdradd av «eliten». En slik pluss-variant ble sendt på studietur til et hemmelig «reservat for urfolk». Meningen var å avskrekke ham. I stedet ble han «smittet» av kulturen. Det gikk opp for ham hva menneskene var blitt fratatt. Det ble vanskelig for ham å leve videre. Være blant dem som drev «menasjeriet».

Spørsmålet står der: – Er det mulig for oss mennesker å leve som frie, tenkende, søkende, lengtende, elskende, håpende individer – og samtidig overleve som art?

Jeg kom nettopp hjem fra to TV-frie uker i Canada. Tiden der var fylt av samvær. Omkring en lykkelig 100 åring. Så er jeg tilbake i min ensomme stue og norsk TV. Jeg ble forskrekket. Jeg hadde nesten glemt. Der var den, vår verden. Så underlig lik den «Vidunderlige nye», som Huxley beskrev. Med Mesterskap på ski og skøyter, Oskar-utdeling, sangkonkurranser. Alt hosset opp. Alle løper omkring og roper og skriker og er begeistret. Alt er sunnhet og siste mote. Hvordan føles det? Hvor lykkelig er du nå? – Og så i små glimt fra bakenfor: Krig, massakrer, terror, folk på flukt til hvor? Og noen bekymrede: Været er ikke hva det var. Hva skjer?

Etter et lite fravær virker det fullstendig absurd. Er dette Huxleys verden før og etter? En verden som kollapser fordi folk ikke kan skikke seg. De som styrer tviholder på makten. De som føler seg underkuet, mister besinnelsen. Og de som slipper løs, tåler ikke frihet. Og samtidig i emning – en fullstendig banal verden der menneskene styres på snedig vis via sine lavere instinkter?

Jeg vet noen ville synes det er greit. Sunnhet og overlevelse trumfer andre verdier. Drømmen om det frie, tenkende menneske med perspektiver utover det fysiske og materielle – den får heller være. Eller utsettes til menneskene kanskje er mer modne? Men – man modnes vel bare under kår som gir utfordringer. Vekst koster smerte. Krever utsyn og frihet. Finnes det over hode håp?

Kanskje. Men ingen lettvint veg.

Standard

SNE og SNØ.

Jeg vet at det heter snø – nå. Selv om jeg lærte noe annet på skolen. Så gammel er jeg. Men det er lov med dialekt. Og min dialekt er så gammel – tror jeg – at den stammer fra de aller tidligste tider, da folk bare kunne to vokaler – A og E. (NB. Ikke fakta.)

Men det er ikke derfor jeg holder på E –en. Det går dypere. Har å gjøre med at alt bør ha navn som passer. Også lydmessig. For – «ingenting er så stille som sne». «Ingenting er hvitere enn det». Enn SNE. Men – jeg er ikke sta. Jeg tar skikken der jeg kommer. Og krangler ikke.

Det er et år siden nå at jeg satt i Syden og skrev om boken BLÅ. Den som handler om vann. Om livet vi må ta vare på.

Nå har Maja Lunde skrevet enda en bok. SNØSØSTEREN. Og jo, jeg bruker hennes SNØ her. Det er greit. I den boken står det at « snø er frosset vann». Og mens alle vanndråper ser like ut, så er hvert eneste snø-korn forskjellig fra alle andre. De danner utrolige og skjønne mønstre. Snakk om forvandling. Bare ved at det blir bitte-litt kaldere. Finnes det noe som kunne forvandle oss mennesker like mye? Gi oss ny struktur og skjønnhet mens vi fortsatt var oss selv? Det er lov å undres.

Jeg fikk boken i julegave fra en snill og raus venn. Det er en stor og tung og veldig vakker bok. Med tegninger av Lisa Aisato. Jeg har aldri sett en bok hvor tekst og tegninger i den grad utfyller og forsterker hverandre. Det er helt «magisk».( Ja, jeg kan være litt moderne også.)

Jeg fant fram boken og leste den da snøen dalte ned her vest, slik jeg ikke har opplevd det før. Vår lille grønne øy ble hvit. For første gang savnet jeg snø-skuffen som ble igjen der øst. Millioner av unike, hvite snø-flak ble til en hvit vegg som stengte meg ute fra verden. En fonn å forsere for gamle meg, om jeg ville ha tak i posten min. Men vakkert var det. En fullstendig forvandling. Alt det grå regnet. All sølen og sotet. Borte som ved et trylleslag.

Jeg måtte gjenta en opplevelse fra barndommen. Jeg sto på trappen utenfor huset vårt. Pæren over døren sendte en stråle av lys mot snøværet og den mørke himmelen over. Jeg oppdaget at hvis jeg sto der og så på snøen som dalte, da fikk jeg en følelse av å fly. Det var ikke snøen som kom ned. Det var jeg som ble løftet oppover. Jeg seilte mot himmelen med en følelse av inderlig velvære. Slik har jeg aldri kjent det med regn. Jeg har kanskje ikke prøvd det heller? Men jeg tror ikke det blir det samme. Dessuten blir man våt.

Men SNEBOKEN handler mest om livet. Ikke bare det vi lever. Men også liv som blir tatt fra oss. Unge liv som ble altfor korte. Søsken som står igjen og må finne ut hvordan man fortsetter. Når den som sto så nær, blir borte.

Det er en merkelig historie som rulles opp. Der unge og gamle skjebner flettes i hverandre. Det bør ikke fortelles her. Men jeg tror boken har et budskap. Den at ikke glemsel er en løsning. Det er bedre å fastholde i kjærlighet. Da kan også gleden få rom. Og håpet. Selv om det er skjørt. Like skjørt som å fly til himmels på snøfnugg. På en måte er det vel slik denne boken ender. I en snøfnugg-dans. Men den går også videre til store-søsters grav. Der de tar henne med i sin «julering». Steinen med navnet hennes er 5. person i ringen. De tenner 5 lys. Ett for dem hver. De ønsker hverandre «God Jul». Sier navnet hennes. Høyt. Da kan alle gå hjem til den jule-kvelden man hadde gruet for. De to barna får være glade. Og mor og far kan igjen la kjærligheten strømme fritt. Også mot de levende. For vi er alle del av en større virkelighet. Der vann gir liv. Enten det er vått eller frosset. Begge former er nødvendige om vi skal komme videre. Det har vi begynt å forstå.

Oldemor synes det er vanskelig med alle de som er borte. Det er blitt for mange etter hvert. Men så får man jo feire de som er blitt her. Langt ut over hva man kunne forvente. En kjær kusine i Canada fyller 100 år nå i februar. Er frisk og glad. I går fikk jeg et herlig brev med nydelig skrift. Hun gleder seg til vi kommer for å feire. Så da håper vi denne ekspedisjonen går bra. Jeg får godt følge. Det trengs. For jeg har ikke vært helt frisk i det siste. Jeg tror 100 åringen er sprekere enn meg nå.

Det var ingen selvfølge at Amy skulle bli så gammel. For tidlig født ute på prærien, og mye mindre enn tvillingbroren, hadde hun oddsene mot seg. Men moren var sykepleier. Laget «kuvøse» av bakerovnen og fikk varmen i de to små. Selv om kulden var gjennomtrengende. Nå har Amy levd et langt liv. Som lærer og mor for fire. Barnebarna hennes greier jeg ikke helt holde orden på. Oldebarna bare vrimler. Det sier meg at den som holder et skjørt lite liv i hendene, den holder om så mye mulig fremtid. Vær varsom med livet. Det er det store under. Og bærer mere i seg enn vi ofte tror. Selv det som er lite og skjørt.

Ønsk meg gjerne god reise. Vi flyr over Grønland og isen der. Det blir mye hvitt å se. Vest ved Vancouver møter vi Stillehavet med mildere kyst. Og regn som i Bergen. Men bak byen mot øst ligger høye snøkledde fjell. Der var det OL i 2010.

Jeg syntes ikke jeg kunne dra – uten å si fra. Hvis jeg fremdeles har noen som følger med på bloggen. Men jeg så at «Reinsdyr» ble tatt fram igjen i går. På samenes dag. Det var som en liten hilsen fra min barndom. Om jeg greier turen, ses vi kanskje igjen? God reise videre – alle sammen.

Oldemor.Artboard 1@4x-100

 

 

 

Standard

ET SAM-LIV I SJAKK

(Skrevet i abstinensen etter Magnus og mesterskapet.)

Sverre og jeg spilte mye sjakk. Vi var gift i over 60 år. Spilte gjerne daglig da. Og i sju år før det. Hvor mange spill kunne det bli?

Om vi regner litt røft? Ett år har 365 dager. Vi kutter til 300. Ganger 60. Det blir 18 000. Mindre var det nok ikke. Vi spilte jo gjerne flere spill på rad. Den gang det var strøm-utkobling om natten i Bodø, gikk det hardt på stearinlysene.

Jeg klaget over at det ble dyrt med den utkoblingen. Andre undret seg over det. Men vi satt oppe sent og spilte. Man måtte alltid få «revansj». Minst EN gang. Iallfall om Sverre tapte. Vi hadde spilt oss så «jevne» – at utfallet var aldri gitt. Litt slik som Carlsen og Caruano. Bare at stemningen var lettere. Fylt av lekenhet og moro. Det var gøy å vinne. Men akkurat hvem som vant var fort glemt. Det som betød noe, var om det ble et spennende spill.

Det blir ikke mye heder og omtale av slikt. Men desto mere spenning og moro. Det var avkobling fra det daglige stress og strev. Da vi bodde i Storgata i Bodø, hadde jo Sivilforsvaret kontor i 2.etasje – og vi leilighet på loftet. Sverre ville helst komme opp i lunsjpausen. Da skulle jeg sitte klar med tekanne og smørbrød og ferdig oppstilt sjakkbrett. Slik lærte vi å spille fort.» Lyn-sjakk». Men Sverre rakk nok ikke alltid ned før pausen var slutt.

Jeg lurer iblant på hva Vårherre har ment om vår «tidsbruk». Men om det var bra for nervene til Sverre, så var det vel ikke verre enn å løpe veg-langs og trimme? Vi får håpe det. Vi kjedet oss aldri. Og det er vel bedre å spille enn å krangle?

Sverre har lurt på om det spilles sjakk i himmelen. Jeg tenker vel ikke det. Der på den andre siden, er det ingen som blir sjakk eller matt. Men kanskje har vi godt av å finne oss i det her? Å ta tap med humør. Noe er det alltid å lære. Jeg har iallfall lært nok til å kunne dele opplevelsen av dette verden-mesterskapet med mitt barnebarn som bor her nå.. Det har vært moro. Det minner nesten om å dele det med Sverre. Så – mitt sjakk-liv er visst ikke helt over enda.

Standard

Den fattige fornemme frøken.

Høsten har vært like travel som sommeren. Og hele tiden har tiggeren stått der på bloggen med sin serviett – i uggent vær – og ingen ord har hjulpet oss videre. Men langsomt har det demret for meg hva som var så rart med det som skjedde. At det rørte ved et minne fra min barndom. Noe jeg den gang ikke forsto, men kanskje kan se nå. En spesiell historie som plutselig melder seg en kold november-morgen og vil finne sine ord.

Det skjedde i 30 årenes fattige Finnmark. Det dukket opp en frøken fra fortiden. Datter av en ingeniør som var kommet for å se på en foss inni fjorden. Den hadde i mange år drevet hjulet på et sagbruk. Kunne den også lage elektrisitet? Det ville han finne ut. Han ble der noen år. Kjøpte eller leide en tomt ved fossen og bygget en liten hytte der for familien på sommerstid. Der hadde frøkenen tilbragt noen gryende ungdoms-år med lyse netter og mye glede. Men om det skyldtes penger eller andre ting – kraftutbygging ble det ikke. Ingeniøren tok med seg familien og dro til Amerika. Det de ikke fikk med seg, lot de stå igjen i hytta ved fossen. Siden hadde ingen hørt noe fra dem, før datteren nå sto der og gjorde krav på hus og eiendom. Hun hadde bestemt seg for å tilbringe sine siste år der hvor hun en gang hadde vært lykkelig.

Jeg vet ikke hvorfor pappa «fikk henne på bordet». Kanskje var han med i «Fattig- kommisjonen»? For det viste seg jo at frøkenen var «ubemidlet». Hun hadde brukt sine siste penger til å kjøpe billett. Eller kanskje noen hadde hjulpet henne med det for selv å bli kvitt et problem? Iallfall mente hun at i hytta ved fossen var det verdier nok til at hun kunne greie seg den tiden hun hadde igjen. Nøkkelen fikk hun av sin far før han døde. Den var hennes pant og bevis på hvem hun var.

Det var en spennende historie, som appellerte til pappas fantasi. Men enda mere til min mammas gode hjerte. Vi ble alle engasjert i å hjelpe frøkenen. Jeg husker ikke lenger hva hun het. Det kan være like greit. Jeg kaller henne Frk.N. Pappa fant ut at jo – det fantes en slik hytte ved fossen. Den lå på en avsats et stykke oppe i lia. Men den lå helt gjemt inni bjørkeskogen som var vokst opp omkring den. Vi dro av sted for å se.   

Frk.N. hadde med nøkkelen.  Pappa også brekkjern. For sikkerhets skyld. Hvordan de fikk opp døren, husker jeg ikke. Men da vi kom inn, slo det imot oss en merkelig dunst av mugg og gammelt støv. Rommet var stappfullt av møbler og kasser med alt mulig rart. Der var også kasser med bøker. Og øverst i en av dem lå en bok jeg ble interessert i. Det var LAJLA. Boken om den lille norske piken, som ble funnet og adoptert av en fjellsame. Det var laget film om den. Lajla var den første filmen jeg så. Vi satt på langbenker i ungdomshuset. Det var stumfilm – selvfølgelig. Den gang var jeg fem og kunne ikke lese, men mamma hvisket teksten til meg. Med drama i stemmen. Hun var god slik. Jeg oppfattet alt, også den gryende kjærlighet mellom Lajla og den unge handelsmann Lind. Men Lajla var lovet bort til sin «adoptiv-fetter» Mellet. Forviklinger førte til at Lajla sto som brud ved alteret for å gi Mellet sitt JA, mens unge Lind kjørte med reinsdyr over vidda – forfulgt av ulver- for å rekke å fortelle Lajla at han elsket henne. Vi så bildene vekselsvis. Det var ikke til å holde ut. Og jeg ropte i fortvilelse: «Ikke si ja! Han kommer snart.» Ingen hysjet. Jeg ropte vel for oss alle. Og det gikk bra. De elskende fikk hverandre. Men siden hadde jeg alltid litt dårlig samvittighet for Mellet. I romantikkens rus er det lett å glemme dem som blir skjøvet ut. Jeg fikk senere en same-dukke, som var gutt. Jeg kalte den Mellet og var snill mot ham.

Mens jeg fordypet meg i LAJLA, fant de andre fort ut at i det huset kunne ingen bo. Det var helsefarlig. Rett og slett. Om en var aldri så romantisk og nostalgisk. Mamma fant et rom hos en familie som hadde en stor stue de ikke brukte. Den var vel for dyr å fyre om vinteren. Om sommeren var man jo ute. Det var en seng der og en ovn. Mamma og vi hjalp Frk.N. med å ta ut og vaske godt alt som kunne brukes fra hytta og gjøre stua trivelig. Det ble vel så som så. Og Frk.N. viste seg å ha sans for hva som tok seg ut. Hun var ikke overbegeistret for hva vi fikk til. Hun kunne så godt ha tenkt seg noe annet. Et spisebord midt på gulvet uten stoler var utvilsomt et trist syn. Men mamma visste råd. Hun hadde aldri likt de stolene hun selv fikk med seg hjemmefra da de giftet seg. Hun ønsket noe mere moderne. Men det gjorde ikke pappa – så lenge vi hadde noe å sitte på. Nå gav hun stolene til frøkenen og kjøpte nye enkle budals-stoler til oss for noen penger hun fikk av bestemor. Det er sånt de nå kaller «vinn-vinn». Og frøkenen fikk iallfall sitte.

Men mamma ville så gjerne hun skulle være GLAD. Det gikk mot St.Hans og mamma planla noe morsomt. Vi skulle dra på piknik i skogen langs elven. Og vi skulle ha med eggedosis. Det var en stor ting. Mamma kjøpte egg hos noen som hadde høner. Mange egg. Det skulle være rikelig til alle. Det ble pisket og pisket. Med visp, for hånd. Det var før de «store oppfinnelsers» tid. Vi bar med oss kurver og pledd.  Kaffe på termos (den var oppfunnet). Saft og småkaker. Vi var stolte og glade. Frk.N. ble med – litt nølende. Usikker på hva hun gikk til.

Eller litt leting fant vi et sted vi kunne slå oss ned. Frøkenen ble plassert på pledd og fikk en kopp kaffe i hånden. Ble budt kaker. Og så kom det store øyeblikket da mamma tok lokket av spannet og øste opp eggedosis. Vi belaget oss på å nyte. Frøkenen tok også i mot glasset mamma ga henne. Smakte. Men la skjeen fra seg. Høflig, men bestemt. Dessverre. Eggedosis uten konjakk – det kunne hun bare ikke greie.

Vi barna bare måpte. Visste ikke om konjakk. Slett ikke at det skulle være i eggedosis. Og mamma sto der – plutselig så fattig. Men frøkenen hadde sin verdighet i behold.

Kanskje var det frøkenen jeg møtte igjen – i han som skulle ha sin serviett?

 

Standard

En serviett for en tigger.

Jeg hadde begitt meg ut i regn og blåst, for jeg hadde noen ærend på butikken. Utenfor den sto det en tigger. Det var tak over der han sto og litt ly for vinden. Men det var surt likevel. Jeg fant en tier i lommen og slapp den oppi pappkruset hans. Han takket.

Innenfor var det varmt og godt. I et hjørne har de en disk hvor man kan kjøpe kaker og tilmed noe varmt å drikke eller spise. Ferdig med det jeg skulle gjøre, satte jeg meg ned og bestilte suppe. Så var middagen spist med det samme. Jeg hadde ikke oppfattet at det med suppen fulgte et stort rundstykke med noe godt på. Det er dessverre noe jeg ikke tåler. Men jeg husket han som sto utenfor og frøs, så jeg gikk ut med asjetten og rundstykket og spurte om han ville ha det, og kanskje ville han ha en kopp kaffe til? Han takket.

Da jeg kom ut med kaffen, takket han igjen. Men sa: Jeg burde egentlig hatt en serviett. Jeg gikk inn og hentet serviett, og han takket. Det var en høflig mann.

Jeg var høflig jeg og. For en tigger kan vel også trenge serviett. Og kanskje var han ikke velkommen innenfor?

Men det var en litt merkelig opplevelse. Jeg får ikke riktig tak i hvorfor?

Standard

Kuer i Egypt – og her

Det har vært sommer. Veldig sommer. I meste laget for den som er gammel. Selv om jeg har vært på fjellet og ved havet. Men jeg har fulgt med på TV og slikt. Sett der hvordan folk og dyr har det andre steder. Og har tenkt på kuer.

Jeg sier kuer – ikke KYR. For kyr er et flertalls ord. En flokk. En bøling. Jeg tenker alltid på ku, som entall. For meg er en ku en personlighet. En jeg kjenner og er glad i. Jeg har kjent mange, og jeg ser dem for meg. En for en. Hver med sitt særpreg. De kuene jeg først ble kjent med, var de to til naboen vår. Hun het Lovise og var mor til min beste venninne. Jeg var like mye der som hjemme, for der skjedde det alltid noe.

Stedet vårt var en liten landsby på en sandslette ut mot fjorden. Husene lå ganske tett. Men alle hadde litt jord med gjerde rundt. Mellom gjerdene gikk det gangveger på kryss og tvers. Vi kalte dem «smått». Alle hus hadde en potetåker, og de fleste hadde uthus med dyr. Det var et trivelig sted for barn. Hos Lovise hadde de to kuer. Mairos var rødsidet med horn. Hun var sjefen. En grei, men litt streng dame. Litago var en kolle med svarte sider og hvite skanker. Hun var bare snill. Det var hos henne jeg lærte å melke. Lovise viste meg hva jeg skulle gjøre. Og jeg satt der på krakken med fingrene rundt de varme pattene og klemte fast, men forsiktig slik jeg hadde lært. Og melken slo rytmisk mot bunnen av bøtta. Det ble som en sang. Siden når jeg melket, sang jeg som regel. Det var
godt både for meg og kua. Tror jeg.

Hver morgen når melkingen var over, ble kuene drevet ut av «byen» opp over Sandfallet. Den store morenen som isen hadde lagt etter seg der for noen tusen år siden. Det var tungt å gå oppover i den tørre i sanden. Men på baksiden kom vi ned i skogen på elvesletten. Der var det grønt og fint. Kuene fant fort sin egen veg til det beste gresset. Vi barna som hadde fulgt dem over, kunne bade i elven. Vi fant en fin kulp hvor vi kunne svømme litt, før vi gikk hjem. Det var fine dager. Om kvelden kom kuene som oftest hjem av seg selv. De trengte å bli melket og likte å sove i fjøset.

Senere da vi fikk egen gård under krigen, kom denne erfaringen til nytte. Jeg var den som helst gikk i fjøset. Den dag i dag tenker jeg på de to kuene våre som to gode venner – eller litt mere enn det – en slags «mødre» – livgivere. De gav oss mye. Ikke bare mat, men også en slags omsorg, hengivenhet. Det var ingen dyr på gården, som hadde stått tom. Fra der vi først hadde bodd, fikk vi med oss en kvige vi kjente. Droplete hvit og rød. En typisk telemarksku. Den andre fikk vi kjøpt på en gård litt lenger nede. Mamma og jeg gikk og hentet henne. Hun het også Venegull, fikk vi vite. Da avtalen var i orden og prisen betalt, gikk vi til fjøset hvor hun sto alene og ventet. Hun var pen, med fine røde sider. Litt urolig fordi hun ikke hadde fått gå ut med de andre. Hun ante nok noe var på ferde. Hun gikk nølende, men lydig med oss da matmor sa at slik skulle det være. Men da vi var kommet et stykke opp i bakkene, snudde hun seg og så nedover mot hjemmet hun forlot. Et langt sørgmodig raut. Så bøyde hun hodet og gikk videre med oss.

Men det skjedde noe med Venegull etter hun kom til gården vår. «Gamla», som mamma kalte henne, enda hun var nok en ku i sin beste alder. Hun oppdaget at hun hadde fått ny status. Hun var ikke lenger bare en ku som helst i et stort fjøs. Hun var sjef. Den unge kviga var underdanig nok og bare glad for ikke å være alene lenger. Hun hadde nok savnet sin mor og hennes «med-mor», som hun hadde gått sammen med før. Og gamle Venegull forsto å verdsette den frodige havnehagen vår. Saftig høyt gress og en ekte kilde midt i. Hun var blitt dronning i sitt eget rike. Hun likte fjøset også. Og hun likte mamma. Hun skjønte fort at mamma ikke var like rutinert som henne selv. Vennlig men bestemt viste hun henne hvordan ting burde være. De ble et team, ikke herre og tjener.

Jeg husker godt den kvelden da bestefar var død. Mamma var hos bestemor. Jeg var alene med dyrene. Det var blitt sent. De sto utenfor og ventet da jeg kom. Jeg fikk dem inn. August-mørket krøp fram fra krokene i det gamle fjøset. Men da jeg hadde satt meg med pannen mot Venegulls myke mage og hendene om de varme spenene mens melken sang i bøtta, da kom det en god ro over meg. Alt var greit. Det var andre kvelder også. Da gutten min satt på en krakk ved fjøsgluggen og leste høyt mens jeg melket. «Den siste mohikaner.» Den forbinder jeg alltid med sommer-fjøset vårt og Venegull. Vi reiste fra dem. Vi vet hun som overtok var snill. Men jeg vet ikke hva som videre skjedde dem. Kanskje de syntes at vi sviktet dem? Vet ikke om det lenger finnes slik nærhet mellom folk og fe? Melkemaskiner og slikt gjør det nok annerledes. Det er vel godt at ikke folk strever så mye. Men likevel?

Det er ikke så mange kuer i litteraturen. De første jeg leste om, var de fra bibelhistorien. Kuene i Egypt. Det er jo slik at historien om Abraham, Isak og Jakob den ender i Egyptens land. For det ble tørke i «det lovede land». Men sønnen til Jakob – Josef – var blitt solgt som slave av sine misunnelige brødre. Josef hadde evnen til å tolke drømmer. Den hadde ført ham helt til toppen, som rådgiver for selveste Farao. Han hadde tolket Farao’s drøm om sju fete kuer, som ble spist opp av sju magre kuer som kom etterpå. Han tolket det slik at det først ville komme sju gode år, som ville bli fulgt av en stor tørke med fare for hungersnød. Men han sa også at hvis man tok vel vare på overskuddet i de gode årene, ville man greie seg gjennom de dårlige årene som kom senere. – Josef fikk jobben med å gjennomføre et slikt prosjekt. Da tørken og uårene kom, hadde egypterne kornlagre nok til å greie seg. Josefs brødre dro dit for å be om hjelp da nøden kom til dem. De gjenkjente sin bror Josef og ble redd han skulle hevne seg. Men han viste dem kjærlighet, og de fikk alle komme til Egypt og ble reddet fra nøden. De og dyrene deres.

Denne sommeren har jeg sett på TV så mange bilder av kuer. De står i tørre visne beiter og venter på at noen skal fore dem. Det må visst bli mange færre av dem. Og de som blir igjen må gomle halm for å fylle magen ved siden av kraftfor. For man hadde ikke tenkt at ting kunne forandre seg så fort. Kanskje har vi hatt noen Josef-er iblant oss? Men man har ikke hørt etter.

Kanskje kan vi ikke lenger satse så mye på stordrift og lettvinthet? Kanskje må vi utnytte de grønne stedene ved fjorder og fjell der fuktigheten er mere stabil. Eller vi må legge opp lagre i større målestokk. Ikke bare bruke opp etter hvert? De som burde vite, bør tenke etter, tenke nytt.

For jeg tenker også at dyr er mer enn økonomi. Vi har ansvar for at også dyrebestander kan få utvikle seg mest mulig naturlig og leve så gode liv som mulig. Da får vi det bedre selv også.

Det sier jeg på vegne av alle snille og tillitsfulle kuer og andre dyr i dette land.

Standard

Bok Blå

«Bienes historie» har en oppfølger. BLÅ. Den er en parallell, men helt annerledes. Boken om biene er farget av honning. Noe gyllent. Selv de hvite sidene har en varm tone. Menneskene strever, men kommer til kort. Som biene. Men de er åpne for håpet. Man får godhet for dem.

I boken BLÅ er papiret skarpt hvitt. Omslaget har en stålblå farge og bokstaver i sølv. Menneskene i BLÅ er fulle av vilje. De protesterer. Lille Signe er sint. Hun roper høyt. Blir aktivist. Sabotør. I Alta – over alt. 1900 tallets anti-stemme. Vi kjenner den igjen og blir trist. Maja Lunde er flink til å la alle få sin egen stemme. Det føles trist at det er en norsk stemme fra vår egen tid, som berører vårt hjerte minst. Kanskje fordi stemmen – også når den kjemper for andre – er så opphengt I seg selv.

Men stemmen trengtes vel. 1900 tallet med sine ødeleggende kriger, atombomben og sin intense tekniske utvikling, burde skremt noen hver. Men vi voksne på 70 tallet var slitne. Vi hadde omsider fått det ganske bra. Så begynte de unge å mase om at alt var galt. Vi orket ikke mere “propaganda”og ideer. Selv om det gjaldt å ta vare på norsk natur. Budskapet var velment, men ikke så godt underbygget. Vi hadde mye vann og fine fosser. Vi trengte kraft. Vanlige folk spurte seg: Var det så galt å utnytte fall-kreftene i det vannet som ellers bare fløt ut I havet? Hvis man gjorde det på riktig måte?

Protestene ble fort blandet sammen med andre anti-bevegelser på den tiden. Det ble til en uryddig blanding av ideer som ofte var uforenlige. Man hadde vel en følelse av at ting gikk feil veg. Men man så ikke klart hvordan alt hang sammen. Det var få fakta slik. I etikken lærer vi at verdier må ses I sammenheng. Man må vurdere og prioritere. Den som kjører kjepphester, kan fort bli sin egen fiende.

Signe skriver selv: Vi grep det kanskje an på feil måte. Hun sier til vennen: Det nyttet jo ikke ikke. Han svarer: Men du vet ikke hva som ville skjedd om du ikke gjorde det. Det er sant. Kanskje såddes noe? Eller kanskje gjorde alt “styret” omkring kraftutbyggingen at det siden ble tyngre å nå fram med andre budskap? Slike som meldinger om klima-endringer og andre vel dokumenterte faresignaler fra naturen. Det ble vanskelig å få folk til å forstå at det ikke dreier seg om ideer, men om realiteter som vi må forholde oss til helt konkret. Der er vi kommet lenger nå. Selv om vi er ganske trege når det gjelder å gjøre noe aktivt. Det er greit å være skeptisk, men ikke om det lammer.

Også boken BLÅ har en parallell handling I en annen tid. Hovedperson nr.2 er David. Han er i året 2041 på flukt fra tørke-områder I Syd-Europa med sin lille familie. Målet hans er å nå “Vann-landene” i nord. Det er en sterk og vond beskrivelse. Det virker utrolig at ting kan forandres så fort. Vi har gjerne tenkt at alt i naturen går så veldig langsomt. Alt skjer I fjerne fremtider. Men vi må innse at slikt ofte går i rykk og napp. Folk har blitt drevet på rask flukt før.

Vi mennesker må leve med våre valg. Også med dem vi ikke tar. Men vi kjenner aldri alle konsekvenser av valgene våre. På godt og vondt.

Blå spanderer på seg å slutte med et lite “smil”. Signe ville aldri drømt om – og fikk aldri vite – at hennes “stunt” med å stjele is fra “bre-tyver”, mange tiår senere skulle bli til hjelp for mennesker som holdt på å tørste i hjel et helt annet sted.

Boken BLÅ handler om VANN. Livets element på vår blå planet.

BLÅ

Foto av Andreas Servan

Standard