Månelanding og 50 år.

crater-1866821_1920
Vi feiret det i sommer. Litt. For det har vært så mye annet som tok oppmerksomheten. Også for oldemor. Jeg skrev i april om hva vi alle kan gjøre for å møte klima-krisen. Det virker ikke så nødvendig mere. Mange roper høyere og med mere tyngde enn jeg. Og hver dag kommer med nye oppgaver. Livet pågår. Også for den med mange år. Det er så mange mennesker. Både gamle og nye. Alle angår.

Men så skal man også rydde. Jeg bør beskikke mitt bo. Og her er så mye papir. Da fant jeg noe jeg skrev for 50 år siden. Etter månelandingen. Jeg husker jo – jeg og barna lå i soveposer på teppet foran TV – for å ikke gå glipp av det store øyeblikket – som vi ikke visste akkurat når ville komme. Det var så spennende. Mennesket skulle ta sine første skritt – utenfor «hjemmet». Nå var vi virkelig i ferd med «å ta av». En sammenhengende utvikling hadde ført oss dit. Vi hadde erobret jorden. Nå sto resten av verden for tur. Det var ingen grenser for hva vi kunne greie. Hvis vi ville.

Aftenposten innbød til en artikkel-konkurranse – om «Mennesket i ny tid». Hva gjorde det med oss som mennesker at vi hadde gått på en annen klode? Selv om det bare var vår egen lille drabant. Jeg husker at jeg prøvde å svare på det. Skrev begynnelsen på en slik artikkel. Men gav opp. Innså at det måtte være svært mange andre som kunne svare bedre på det enn lille meg. Jeg er ikke uten selv-innsikt. Men nå tenkte jeg det var leit at jeg ikke hadde forsøkt bedre. Det kunne vært artig å lese i dag hva jeg selv tenkte den gangen. For 50 år siden.

Så fant jeg altså helt uventet det lille forsøket mitt. Og tenkte at kanskje var det ikke så dumt likevel? Her er det:

MENNESKE I NY TID.

All tid er vel ny? Kommer det noen gang «gammel» tid? Mennesker er også nye. Livet begynner om og om igjen. Alle mennesker – alltid – har levet i ny tid.

Men tid kan også bety utvikling, forandring. Hvis vi med TID mener et bestemt trinn i utviklingen, da lever dagens mennesker i meget forskjellige tider. Kanskje er det denne spesielle blanding av høy og lav utvikling, som vi kan kalle for «vår nye tid»?

«Vår tid» er vitenskapsmenn på grensen til det grenseløse. Vår tid er fattige folk i ferd med å stige over sivilisasjonens terskel. Vår tid er alt hva historien hittil har rommet. Dertil har den mere nytt i seg enn nye tider noen gang har hatt.

Er vår tid vond? Vel ikke verre enn andre tider har vært for andre folk. Kanskje bedre? Men den kan være vanskeligere. Jeg vet ikke selv hvor vanskelig det er å være menneske i dag – i Vietnam, Uganda, Brasil etc. Men jeg vet litt om hvor vanskelig det er å være et vanlig menneske nå akkurat her. Og jeg tror jeg aner hvorfor det er så vanskelig. Det er så mange av menneskenes grunnforhold som er forandret. Og vi føler den samme instinktive angsten som et nyfødt barn når underlaget svikter.

I begynnelsen var mennesket lite og naturen mektig. Mennesket måtte kjempe for sin eksistens. Det var stolt når det kunne fravriste naturen et liv for seg og sine. Nå er mennesket mektig og naturen syk. Jorden er utpint, vann og luft forurenset, dyreslag dør ut. Vårt forhold til naturen er ikke enkelt lenger. Vi kan ikke bare utnytte den. Vi må ta vare på den, vokte den, være voksne. Men for et vanlig menneske er forholdet mellom årsak og virkning ikke alltid til å begripe.

Vi må stole på eksperter og handle uten å forstå. Når huleboeren tente sitt bål, var det et vern mot naturen. Når by-mennesket tenner peisen, er det en slags flukt fra sivilisasjonen. Den vi er blitt så avhengige av, men som holder på å vokse oss over hodet. Vi er omgitt av ting hvis funksjon vi bare delvis eller slett ikke forstår. Våre forfedre forsto heller ikke alt, men kunne godta det slik. Vi venter av oss selv at vi skal forstå, og når vi ikke gjør det, føler vi oss utrygge. Slikt som før var tegn på menneskets klokskap, får det nå til å føle seg som en tosk. Innerst inne.

Vårt verdensbilde er i omforming. Vi har forlatt det gamle uten helt å ha funnet et nytt. De som går foran og flytter grenser, vet ikke selv hva svaret blir. Ikke rart at det svimler for noen, og at «flat-jord-bevegelsen» finner tilhengere. Mange eldre klamrer seg til materialismen og dens enkle livsoppfatning. De fleste yngre vet for mye til å nøyes med det. Vår virkelighet – den indre og den ytre – er blitt så komplisert at bare eksperter kjenner de enkelte områder, bare «genier» kan ha oversikt. Slik er det på nesten alle områder. Det politiske, økonomiske, kulturelle og tekniske. Det er blitt nesten umulig for et vanlig menneske i vår tid å kunne orientere seg i verden ved hjelp av sin forstand.
Så engasjerer man seg følelsesmessig i stedet, og forløfter seg også der. Han som står bak kjærlighetens religion, ba oss å elske vår neste. Av det moderne menneske forlanges intet mindre enn at det skal elske hele verden. Resultatet blir ikke kjærlighet, men en sprengningsulykke. Et vanlig menneske-hjerte er ikke dimensjonert for milliarder. Telekommunikasjon kan skape en slags følelse av kontakt. Noen går i demonstrasjonstog for å vise hva man føler. Men mange gir opp. Slik de gir opp å forstå. Man slutter å se dit det svimler. Man griper etter feste. – – –

Høst 2019.
Hva tenker jeg om dette – 50 år etter? At jeg neppe ville vunnet noen konkurranse. De som seiret tenkte annerledes. Men at det jeg tenkte da, er mer aktuelt i dag. Vi begynner å innse at måten vi har behandlet vår egen klode på, ikke akkurat kvalifiserer til videre virksomhet i «rommet». Og at vi tross vitenskapelig framgang på mange områder, likevel har innskrenket vår generelle bevissthet. Kanskje fordi mange lever så bekvemt at det ikke behøves mere, men kanskje også for å skjerme oss. For ikke alle tør å tro at livets grunn er god. At kjærligheten er sterkere enn døden. Det er et paradoks at generasjoner som lever med resultatene av f.eks. Einsteins teorier, for en stor del har avstått fra evighetsdimensjonen og det åndelige. Einstein gav aldri opp evigheten. Men han beviste at TID ikke er en kvalitet i og for seg. Den er et forhold mellom fenomener. Nå snakker man heller om TIDS-PILA. En årsaks-sammenheng. Det ene forårsaker det andre. Man kan ikke snu på rekkefølgen. Tiden tikker så forskjellig rundt om i universet. Men den kan ikke reverseres.

Men «tiden» har en ende. Når ingenting mere skjer eller er – da er tiden over. Vi og vår verden (tid-rommet) er forgjengelige. Mange innser dette i dag, og de prøver å forholde seg til det på ulike måter. Det kommer bøker. Jeg har lest noe. Tenkt på det. Jeg vil prøve å skrive. Men dette får holde i dag.

Jeg skrev sist om å være bevisst og ta ansvar. Stå på. Lykke til! Ha en god høst!

Ønsker oldemor – som er glad i høsten.

PS. Hva var det Hamsun skrev sent i livets høst?

«Og tikker mitt hjerte i natt i stå – Intet er endt med døden.»

Standard

BEKLAGELSE.

Oldemor hadde ikke vært inne på bloggen i hele sommer. Ble forskrekket da jeg fant reklame der. Det har jeg aldri ønsket. Det var en ren misforståelse. Jeg håper alle forstår at jeg ikke ville finne på å reklamere for pengespill. Jeg som ikke en gang vil tjene på bloggen. Bare betale for den. At det til og med var skjema der for å melde seg ut av kirken, det gjorde meg ikke mindre fortvilet. Jeg som bruker å si selv at jeg blir der til jeg eventuelt blir kastet ut. Jeg er kanskje treg. Men sånn er jeg. Ikke er jeg så opptatt av det rent formelle heller. Selv om jeg forstår at det kan ha praktiske konsekvenser. Her på jorden. I evigheten tror jeg ikke det blir spørsmål om attester eller noe slikt.

Så «nettet» kan være «farlig». Man kan aldri være sikker på hva man kommer bort i. Jeg husker jeg fikk litt panikk første gang jeg «lå ute». Jeg følte meg ubeskyttet. Uten kontroll. Men – vi kommer ingensteds om vi vil være 100 % sikre. Livet er fullt av farer. Man får bare prøve å gjøre det man tror er riktig. Og håpe at vi blir tatt vare på midt i alt. Det finnes løfter som holder.

Så – jeg ber om unnskyldning. Og prøver igjen.

Standard

Vår nye verden.

Blir den slik som Huxley beskrev den? Jeg tror ikke det. Selv en framtidsvisjon kan bli akterutseilt. Og selve ideen med å styre folk ved å gi dem det de vil ha, den er ikke ny.

De romerske keisere sa det kort: »Brød og cirkus». Men også deres rike raknet. Mye vil ha mer. Nye generasjoner ville ha forandring. Nye tanker kom utenfra. Livet er alltid i bevegelse.

Brave New Worlds ide var absolutt kontroll. Når alt først var i gang, kunne ingenting skape uorden. Samfunnet ble statisk. Og mennesker bare små hjul i et smurt maskineri. Uten identitet og historie.

At vi skulle komme dit i dag, virker lite trolig. Men det er grunn til å være på vakt. Verden kan bli så kaotisk og vanskelig at man godtar hva som helst bare for å overleve. Slikt har hendt før.

Men noe er nytt i vår tid. Vi står overfor en global krise som krever felles innsats. Om krisen er menneskeskapt eller ikke, krever den iallfall at vi kommer på banen nå. Vi er allerede for sent ute. Det er mye å ta igjen.

Men vi har noen fordeler. Den tekniske utviklingen vi har bak oss, kan ha mye av skylden for det gale som har skjedd. Men den har også gitt oss kunnskaper og redskaper som kan hjelpe oss til å takle krisen.

Vi kan observere, se og forstå hva som skjer. Vi kan ha kontakt med alle på hele kloden. Alle kan få informasjon. Vi kan koordinere våre tiltak. Alle gode krefter behøves. Vi trenger våkne, ansvarlige mennesker som er innstilt på å yte sitt beste. Vi trenger alles kunnskaper, fantasi, vilje og innsats. Vi trenger folk som finner ut nye tekniske metoder, og folk som plukker søppel. Dette er ikke tiden for å være passive livsnytere.

Unge mennesker vil gjerne at verden skal ha bruk for dem. Slik sett kan dette være en bra tid for å være ung. Det er visst alt oppdaget. De yngre engasjerer seg. De gamle er også med.

Det er «de i midten» som nøler. De som styrer. De føler ansvaret – både for framtid og nåtid. Bråstopp kan koste liv og helse. Men det hjelper om alle fester beltet og gjør sitt. Folk må ikke alltid vente. De kan gå foran. Iallfall vi som foreløpig ikke er indoktrinert eller nedsløvet. De som har vett og vilje i behold.

Slik som de karene ved kysten i Spania., som tok i bruk udyrket mark og laget svære grønnsak-åkrer, hvor flyktninger fikk jobbe. Problemer ble til muligheter. En kvinne sluttet i jobben sin for å lære folk å ta bedre vare på mat. Innbyggerne i en liten by i USA tok for alvor tak i sine problemer med søppel, overforbruk og forurensning. En reporter spurte: Hva med Trump? De svarte: Vi gjør dette, så får andre komme etter.

Det er en form for revolusjon som jeg kan like. Eller er det kanskje heller en evolusjon? Mennesker som utvikler seg når utfordringene kommer? Tenk om dette virkelig funker? Da er det håp.

Lettvint blir det nok ikke. Forandring koster. Men kan fryde også. Det kan bli færre timer i sofaen. Men kanskje et mer meningsfylt liv. Mer ekte moro og mindre kunstig underholdning. Bedre humør og helse. En helere og større virkelighet. Kanskje blir vi snillere og fredeligere også? Det ville vært fint. Det er nesten trist å være for utgående. Men det kan jo skje nokså snart? Bør jo det. Og nå er det mange som blir 100. Det er alltid lov å håpe. Lov å håpe stort. Det er ingen begrensninger der.

EN KLODE – VÅR GAMLE MOR – VI – BARNA – RUNDT HENNE
jordklode
Nå er det VÅR tur til å ta oss av henne!
Det finnes også et løfte:
At en gang skal ALT bli nytt.
En ny himmel og en ny jord
der rettferdighet bor.
Standard

BRAVE NEW WORLD.

Anne-Kat. Hærland og Bernt Hagtvet hos Brenner:
Huxleys bok: Brave New World og Arne Næss: Logiske emner.

Hvor står vi i dag i forhold til disse bøkene?

Anne-Kat. mener Huxley fikk rett. Vår Kultur ligner i hovedsak den fremtiden Huxley

BraveNewWorld_FirstEdition

Cover artist: Leslie Holland (hentet fra Wikipedia)

beskriver. Det er et samfunn som er drevet av underholdning og rask tilfredstillelse av alle behov – og de økonomiske kreftene bak alt dette. ( Idrett vurderes etter underholdningsverdien. Politiske valg fremstår som sport med vinnere og tapere. Musikk er ikke bare musikk, men konkurranser.) All dypere refleksjon fremstår som kjedelig og irrelevant.

Det ligner så mye at man ikke vil se det. Det er for flaut. Eller man har bare mistet evnen til å forstå. I en slik kultur finnes det ikke plass for refleksjon, lengsel, religion eller tro. Alt er for glatt. Det finnes ikke motstand. Mulig tvil og uro blir straks behandlet med medisiner og distraksjoner. Det særegent menneskelige forvitrer. Mennesket kan ikke lenger resonnere.

Statsviter og filosof Bernt er langt på veg enig. Men mener man må satse på at de unge får grundig opplæring i logisk tenkning. I dag er boken til Næss for vanskelig for studentene. (Tidens barn får inn kunnskap gjennom fingertupper og øyne. Det er ikke nødvendigvis det samme som å tenke. Min anm.) Å satse på opplæring er vel en god tanke. Men det spørs om det virker. Ren teori mot så sterke krefter har neppe store sjanser. Tyskerne var de fremste blant tenkere. Men de ble beseiret av simpel propaganda.

Anne-Kat. leste Huxleys bok som femtenåring i 80 årene. Det slo henne at han hadde rett. Jeg leste den som noen og tjue like etter at den kom ut (1949). Bestemor hadde fått den til jul og syntes den var «rar». Jeg leste og la den ikke fra meg før den var slutt. Følte bare at dette var en viktig bok. Og den har fulgt meg fra sidelinjen siden. Kanskje minnet den meg om årene under Hitlers propaganda. Der det «offisielle» sa at alt var bra, men vi visste at det ikke stemte. Den indre stemmen hos folk er kanskje ikke like klar i dag.

Jeg har gitt bort mitt siste eksemplar av BRAVE NEW WORLD. Jeg gav den til et barnebarn som ikke visste at den fantes. Det forskrekket meg litt, for hun var vel utdannet. Men Orwells «1984» var godt kjent. Hvorfor? Anser man den for mer aktuell? Eller mindre «farlig»? Mer tidsmessig?

Jeg har ikke boken her, men mener jeg husker at Huxleys nye verden var bygget på ruinene av et samfunn som var gått under. Fordi menneskene hadde vist at de ikke tålte frihet. Ideen om det frie tenkende menneske hadde spilt fallitt. Noen hadde tatt ansvar. For å bevare «arten» rett og slett, hadde man kuttet ut alt som hadde å gjøre med høyere tanke-virksomhet. Man skapte et samfunn som bare gav rom for instinkter og trivielle behov. Det var et bekvemt liv med fri sex. Ingen forpliktelser overfor noen. Ikke ekteskap eller foreldre-roller. Barn ble kunstig «produsert». Det var gratis tilgang til fritids-aktiviteter av alle slag. Man samlet seg i store «syngerier». Musikk ble en slags substitutt for det religiøse. Var man flink på jobben ble man belønnet med drømmereiser til vakre strender sammen med en elsker. Etc. Alle var pene, glade og tilfredse. Til man var ca. 60 år. Da ble man invitert inn til en orgie av rus og ekstase. Alle gasser og stoffer fra krematoriet bak ble tatt vare på etter strenge «økologiske» forskrifter. (Forut for sin tid?)

Barn ble designet til å passe inn. Noen få fikk bli pluss-varianter, som behøvdes for å drive samfunnet videre. Men de ble grundig informert og oppdradd av «eliten». En slik pluss-variant ble sendt på studietur til et hemmelig «reservat for urfolk». Meningen var å avskrekke ham. I stedet ble han «smittet» av kulturen. Det gikk opp for ham hva menneskene var blitt fratatt. Det ble vanskelig for ham å leve videre. Være blant dem som drev «menasjeriet».

Spørsmålet står der: – Er det mulig for oss mennesker å leve som frie, tenkende, søkende, lengtende, elskende, håpende individer – og samtidig overleve som art?

Jeg kom nettopp hjem fra to TV-frie uker i Canada. Tiden der var fylt av samvær. Omkring en lykkelig 100 åring. Så er jeg tilbake i min ensomme stue og norsk TV. Jeg ble forskrekket. Jeg hadde nesten glemt. Der var den, vår verden. Så underlig lik den «Vidunderlige nye», som Huxley beskrev. Med Mesterskap på ski og skøyter, Oskar-utdeling, sangkonkurranser. Alt hosset opp. Alle løper omkring og roper og skriker og er begeistret. Alt er sunnhet og siste mote. Hvordan føles det? Hvor lykkelig er du nå? – Og så i små glimt fra bakenfor: Krig, massakrer, terror, folk på flukt til hvor? Og noen bekymrede: Været er ikke hva det var. Hva skjer?

Etter et lite fravær virker det fullstendig absurd. Er dette Huxleys verden før og etter? En verden som kollapser fordi folk ikke kan skikke seg. De som styrer tviholder på makten. De som føler seg underkuet, mister besinnelsen. Og de som slipper løs, tåler ikke frihet. Og samtidig i emning – en fullstendig banal verden der menneskene styres på snedig vis via sine lavere instinkter?

Jeg vet noen ville synes det er greit. Sunnhet og overlevelse trumfer andre verdier. Drømmen om det frie, tenkende menneske med perspektiver utover det fysiske og materielle – den får heller være. Eller utsettes til menneskene kanskje er mer modne? Men – man modnes vel bare under kår som gir utfordringer. Vekst koster smerte. Krever utsyn og frihet. Finnes det over hode håp?

Kanskje. Men ingen lettvint veg.

Standard

SNE og SNØ.

Jeg vet at det heter snø – nå. Selv om jeg lærte noe annet på skolen. Så gammel er jeg. Men det er lov med dialekt. Og min dialekt er så gammel – tror jeg – at den stammer fra de aller tidligste tider, da folk bare kunne to vokaler – A og E. (NB. Ikke fakta.)

Men det er ikke derfor jeg holder på E –en. Det går dypere. Har å gjøre med at alt bør ha navn som passer. Også lydmessig. For – «ingenting er så stille som sne». «Ingenting er hvitere enn det». Enn SNE. Men – jeg er ikke sta. Jeg tar skikken der jeg kommer. Og krangler ikke.

Det er et år siden nå at jeg satt i Syden og skrev om boken BLÅ. Den som handler om vann. Om livet vi må ta vare på.

Nå har Maja Lunde skrevet enda en bok. SNØSØSTEREN. Og jo, jeg bruker hennes SNØ her. Det er greit. I den boken står det at « snø er frosset vann». Og mens alle vanndråper ser like ut, så er hvert eneste snø-korn forskjellig fra alle andre. De danner utrolige og skjønne mønstre. Snakk om forvandling. Bare ved at det blir bitte-litt kaldere. Finnes det noe som kunne forvandle oss mennesker like mye? Gi oss ny struktur og skjønnhet mens vi fortsatt var oss selv? Det er lov å undres.

Jeg fikk boken i julegave fra en snill og raus venn. Det er en stor og tung og veldig vakker bok. Med tegninger av Lisa Aisato. Jeg har aldri sett en bok hvor tekst og tegninger i den grad utfyller og forsterker hverandre. Det er helt «magisk».( Ja, jeg kan være litt moderne også.)

Jeg fant fram boken og leste den da snøen dalte ned her vest, slik jeg ikke har opplevd det før. Vår lille grønne øy ble hvit. For første gang savnet jeg snø-skuffen som ble igjen der øst. Millioner av unike, hvite snø-flak ble til en hvit vegg som stengte meg ute fra verden. En fonn å forsere for gamle meg, om jeg ville ha tak i posten min. Men vakkert var det. En fullstendig forvandling. Alt det grå regnet. All sølen og sotet. Borte som ved et trylleslag.

Jeg måtte gjenta en opplevelse fra barndommen. Jeg sto på trappen utenfor huset vårt. Pæren over døren sendte en stråle av lys mot snøværet og den mørke himmelen over. Jeg oppdaget at hvis jeg sto der og så på snøen som dalte, da fikk jeg en følelse av å fly. Det var ikke snøen som kom ned. Det var jeg som ble løftet oppover. Jeg seilte mot himmelen med en følelse av inderlig velvære. Slik har jeg aldri kjent det med regn. Jeg har kanskje ikke prøvd det heller? Men jeg tror ikke det blir det samme. Dessuten blir man våt.

Men SNEBOKEN handler mest om livet. Ikke bare det vi lever. Men også liv som blir tatt fra oss. Unge liv som ble altfor korte. Søsken som står igjen og må finne ut hvordan man fortsetter. Når den som sto så nær, blir borte.

Det er en merkelig historie som rulles opp. Der unge og gamle skjebner flettes i hverandre. Det bør ikke fortelles her. Men jeg tror boken har et budskap. Den at ikke glemsel er en løsning. Det er bedre å fastholde i kjærlighet. Da kan også gleden få rom. Og håpet. Selv om det er skjørt. Like skjørt som å fly til himmels på snøfnugg. På en måte er det vel slik denne boken ender. I en snøfnugg-dans. Men den går også videre til store-søsters grav. Der de tar henne med i sin «julering». Steinen med navnet hennes er 5. person i ringen. De tenner 5 lys. Ett for dem hver. De ønsker hverandre «God Jul». Sier navnet hennes. Høyt. Da kan alle gå hjem til den jule-kvelden man hadde gruet for. De to barna får være glade. Og mor og far kan igjen la kjærligheten strømme fritt. Også mot de levende. For vi er alle del av en større virkelighet. Der vann gir liv. Enten det er vått eller frosset. Begge former er nødvendige om vi skal komme videre. Det har vi begynt å forstå.

Oldemor synes det er vanskelig med alle de som er borte. Det er blitt for mange etter hvert. Men så får man jo feire de som er blitt her. Langt ut over hva man kunne forvente. En kjær kusine i Canada fyller 100 år nå i februar. Er frisk og glad. I går fikk jeg et herlig brev med nydelig skrift. Hun gleder seg til vi kommer for å feire. Så da håper vi denne ekspedisjonen går bra. Jeg får godt følge. Det trengs. For jeg har ikke vært helt frisk i det siste. Jeg tror 100 åringen er sprekere enn meg nå.

Det var ingen selvfølge at Amy skulle bli så gammel. For tidlig født ute på prærien, og mye mindre enn tvillingbroren, hadde hun oddsene mot seg. Men moren var sykepleier. Laget «kuvøse» av bakerovnen og fikk varmen i de to små. Selv om kulden var gjennomtrengende. Nå har Amy levd et langt liv. Som lærer og mor for fire. Barnebarna hennes greier jeg ikke helt holde orden på. Oldebarna bare vrimler. Det sier meg at den som holder et skjørt lite liv i hendene, den holder om så mye mulig fremtid. Vær varsom med livet. Det er det store under. Og bærer mere i seg enn vi ofte tror. Selv det som er lite og skjørt.

Ønsk meg gjerne god reise. Vi flyr over Grønland og isen der. Det blir mye hvitt å se. Vest ved Vancouver møter vi Stillehavet med mildere kyst. Og regn som i Bergen. Men bak byen mot øst ligger høye snøkledde fjell. Der var det OL i 2010.

Jeg syntes ikke jeg kunne dra – uten å si fra. Hvis jeg fremdeles har noen som følger med på bloggen. Men jeg så at «Reinsdyr» ble tatt fram igjen i går. På samenes dag. Det var som en liten hilsen fra min barndom. Om jeg greier turen, ses vi kanskje igjen? God reise videre – alle sammen.

Oldemor.Artboard 1@4x-100

 

 

 

Standard

ET SAM-LIV I SJAKK

(Skrevet i abstinensen etter Magnus og mesterskapet.)

Sverre og jeg spilte mye sjakk. Vi var gift i over 60 år. Spilte gjerne daglig da. Og i sju år før det. Hvor mange spill kunne det bli?

Om vi regner litt røft? Ett år har 365 dager. Vi kutter til 300. Ganger 60. Det blir 18 000. Mindre var det nok ikke. Vi spilte jo gjerne flere spill på rad. Den gang det var strøm-utkobling om natten i Bodø, gikk det hardt på stearinlysene.

Jeg klaget over at det ble dyrt med den utkoblingen. Andre undret seg over det. Men vi satt oppe sent og spilte. Man måtte alltid få «revansj». Minst EN gang. Iallfall om Sverre tapte. Vi hadde spilt oss så «jevne» – at utfallet var aldri gitt. Litt slik som Carlsen og Caruano. Bare at stemningen var lettere. Fylt av lekenhet og moro. Det var gøy å vinne. Men akkurat hvem som vant var fort glemt. Det som betød noe, var om det ble et spennende spill.

Det blir ikke mye heder og omtale av slikt. Men desto mere spenning og moro. Det var avkobling fra det daglige stress og strev. Da vi bodde i Storgata i Bodø, hadde jo Sivilforsvaret kontor i 2.etasje – og vi leilighet på loftet. Sverre ville helst komme opp i lunsjpausen. Da skulle jeg sitte klar med tekanne og smørbrød og ferdig oppstilt sjakkbrett. Slik lærte vi å spille fort.» Lyn-sjakk». Men Sverre rakk nok ikke alltid ned før pausen var slutt.

Jeg lurer iblant på hva Vårherre har ment om vår «tidsbruk». Men om det var bra for nervene til Sverre, så var det vel ikke verre enn å løpe veg-langs og trimme? Vi får håpe det. Vi kjedet oss aldri. Og det er vel bedre å spille enn å krangle?

Sverre har lurt på om det spilles sjakk i himmelen. Jeg tenker vel ikke det. Der på den andre siden, er det ingen som blir sjakk eller matt. Men kanskje har vi godt av å finne oss i det her? Å ta tap med humør. Noe er det alltid å lære. Jeg har iallfall lært nok til å kunne dele opplevelsen av dette verden-mesterskapet med mitt barnebarn som bor her nå.. Det har vært moro. Det minner nesten om å dele det med Sverre. Så – mitt sjakk-liv er visst ikke helt over enda.

Standard

Den fattige fornemme frøken.

Høsten har vært like travel som sommeren. Og hele tiden har tiggeren stått der på bloggen med sin serviett – i uggent vær – og ingen ord har hjulpet oss videre. Men langsomt har det demret for meg hva som var så rart med det som skjedde. At det rørte ved et minne fra min barndom. Noe jeg den gang ikke forsto, men kanskje kan se nå. En spesiell historie som plutselig melder seg en kold november-morgen og vil finne sine ord.

Det skjedde i 30 årenes fattige Finnmark. Det dukket opp en frøken fra fortiden. Datter av en ingeniør som var kommet for å se på en foss inni fjorden. Den hadde i mange år drevet hjulet på et sagbruk. Kunne den også lage elektrisitet? Det ville han finne ut. Han ble der noen år. Kjøpte eller leide en tomt ved fossen og bygget en liten hytte der for familien på sommerstid. Der hadde frøkenen tilbragt noen gryende ungdoms-år med lyse netter og mye glede. Men om det skyldtes penger eller andre ting – kraftutbygging ble det ikke. Ingeniøren tok med seg familien og dro til Amerika. Det de ikke fikk med seg, lot de stå igjen i hytta ved fossen. Siden hadde ingen hørt noe fra dem, før datteren nå sto der og gjorde krav på hus og eiendom. Hun hadde bestemt seg for å tilbringe sine siste år der hvor hun en gang hadde vært lykkelig.

Jeg vet ikke hvorfor pappa «fikk henne på bordet». Kanskje var han med i «Fattig- kommisjonen»? For det viste seg jo at frøkenen var «ubemidlet». Hun hadde brukt sine siste penger til å kjøpe billett. Eller kanskje noen hadde hjulpet henne med det for selv å bli kvitt et problem? Iallfall mente hun at i hytta ved fossen var det verdier nok til at hun kunne greie seg den tiden hun hadde igjen. Nøkkelen fikk hun av sin far før han døde. Den var hennes pant og bevis på hvem hun var.

Det var en spennende historie, som appellerte til pappas fantasi. Men enda mere til min mammas gode hjerte. Vi ble alle engasjert i å hjelpe frøkenen. Jeg husker ikke lenger hva hun het. Det kan være like greit. Jeg kaller henne Frk.N. Pappa fant ut at jo – det fantes en slik hytte ved fossen. Den lå på en avsats et stykke oppe i lia. Men den lå helt gjemt inni bjørkeskogen som var vokst opp omkring den. Vi dro av sted for å se.   

Frk.N. hadde med nøkkelen.  Pappa også brekkjern. For sikkerhets skyld. Hvordan de fikk opp døren, husker jeg ikke. Men da vi kom inn, slo det imot oss en merkelig dunst av mugg og gammelt støv. Rommet var stappfullt av møbler og kasser med alt mulig rart. Der var også kasser med bøker. Og øverst i en av dem lå en bok jeg ble interessert i. Det var LAJLA. Boken om den lille norske piken, som ble funnet og adoptert av en fjellsame. Det var laget film om den. Lajla var den første filmen jeg så. Vi satt på langbenker i ungdomshuset. Det var stumfilm – selvfølgelig. Den gang var jeg fem og kunne ikke lese, men mamma hvisket teksten til meg. Med drama i stemmen. Hun var god slik. Jeg oppfattet alt, også den gryende kjærlighet mellom Lajla og den unge handelsmann Lind. Men Lajla var lovet bort til sin «adoptiv-fetter» Mellet. Forviklinger førte til at Lajla sto som brud ved alteret for å gi Mellet sitt JA, mens unge Lind kjørte med reinsdyr over vidda – forfulgt av ulver- for å rekke å fortelle Lajla at han elsket henne. Vi så bildene vekselsvis. Det var ikke til å holde ut. Og jeg ropte i fortvilelse: «Ikke si ja! Han kommer snart.» Ingen hysjet. Jeg ropte vel for oss alle. Og det gikk bra. De elskende fikk hverandre. Men siden hadde jeg alltid litt dårlig samvittighet for Mellet. I romantikkens rus er det lett å glemme dem som blir skjøvet ut. Jeg fikk senere en same-dukke, som var gutt. Jeg kalte den Mellet og var snill mot ham.

Mens jeg fordypet meg i LAJLA, fant de andre fort ut at i det huset kunne ingen bo. Det var helsefarlig. Rett og slett. Om en var aldri så romantisk og nostalgisk. Mamma fant et rom hos en familie som hadde en stor stue de ikke brukte. Den var vel for dyr å fyre om vinteren. Om sommeren var man jo ute. Det var en seng der og en ovn. Mamma og vi hjalp Frk.N. med å ta ut og vaske godt alt som kunne brukes fra hytta og gjøre stua trivelig. Det ble vel så som så. Og Frk.N. viste seg å ha sans for hva som tok seg ut. Hun var ikke overbegeistret for hva vi fikk til. Hun kunne så godt ha tenkt seg noe annet. Et spisebord midt på gulvet uten stoler var utvilsomt et trist syn. Men mamma visste råd. Hun hadde aldri likt de stolene hun selv fikk med seg hjemmefra da de giftet seg. Hun ønsket noe mere moderne. Men det gjorde ikke pappa – så lenge vi hadde noe å sitte på. Nå gav hun stolene til frøkenen og kjøpte nye enkle budals-stoler til oss for noen penger hun fikk av bestemor. Det er sånt de nå kaller «vinn-vinn». Og frøkenen fikk iallfall sitte.

Men mamma ville så gjerne hun skulle være GLAD. Det gikk mot St.Hans og mamma planla noe morsomt. Vi skulle dra på piknik i skogen langs elven. Og vi skulle ha med eggedosis. Det var en stor ting. Mamma kjøpte egg hos noen som hadde høner. Mange egg. Det skulle være rikelig til alle. Det ble pisket og pisket. Med visp, for hånd. Det var før de «store oppfinnelsers» tid. Vi bar med oss kurver og pledd.  Kaffe på termos (den var oppfunnet). Saft og småkaker. Vi var stolte og glade. Frk.N. ble med – litt nølende. Usikker på hva hun gikk til.

Eller litt leting fant vi et sted vi kunne slå oss ned. Frøkenen ble plassert på pledd og fikk en kopp kaffe i hånden. Ble budt kaker. Og så kom det store øyeblikket da mamma tok lokket av spannet og øste opp eggedosis. Vi belaget oss på å nyte. Frøkenen tok også i mot glasset mamma ga henne. Smakte. Men la skjeen fra seg. Høflig, men bestemt. Dessverre. Eggedosis uten konjakk – det kunne hun bare ikke greie.

Vi barna bare måpte. Visste ikke om konjakk. Slett ikke at det skulle være i eggedosis. Og mamma sto der – plutselig så fattig. Men frøkenen hadde sin verdighet i behold.

Kanskje var det frøkenen jeg møtte igjen – i han som skulle ha sin serviett?

 

Standard