April har vært her, og det var ingen spøk. Det er en måned som kan snu om på så mye. Den gjorde det nå, som for 80 år siden. Men ikke på samme måte. Det mener de andre gamle jeg kjenner. Det er en grunnleggende forskjell et sted. 

9. april 1940. Vi våknet av motordur over oss. Fly over dalen? Det var uvanlig. Vi løp ut for å se. To småfly sneiet så vidt over bakkekammen mens de strødde ut hvite ark, som seilte mot oss. Vi samlet dem vi fikk tak i. Der sto det med store bokstaver: «MELDING  TIL DET NORSKE FOLK.» VI var nå okkupert av tyske soldater, men hvis vi holdt oss rolige, ville ikke noe galt skje. De kom som venner for å hindre at vi ble tatt av England. –

Jeg var 15 år. Vi visste at det var krig i verden. Vi hadde bodd på grensen helt i nordøst mot Finland. Der falt det bomber da Russland åpnet «Vinterkrigen» senhøstes 1939. Far sendte oss 4 barn og mor til hennes familie sørpå. Vi hadde leiet oss inn på en liten fjellgård nær dem. Nå ventet vi på å kunne reise hjem igjen. Men så skjedde dette. Plutselig var KRIG noe som var HER.

Det var uventet. De voksne hadde nok snakket om at Norge «kunne bli dradd inn i krigen», men så våkner vi en morgen og er hærtatt. Vi var ikke forberedt. Man hadde innført rasjonering med tanke på handels-blokkade og for å unngå hamstring. Men det var noe annet. Vi var herrer i eget hus. Vi var jo hjemme, og ingenting var virkelig farlig. Men NÅ?

Vi bodde avsides. Var ikke midt oppe i noe. Men en kvinne gikk over tunet med sin gråtende datter. Hun hadde fått beskjed om at den unge mannen hennes var falt i kamp et sted. Vi så ikke blod. Bare tårer. Men vi visste at vår onkel var offiser på vakt i nord. Pappa var også der oppe. Og vi visste ikke noe om dem.

Det gikk rykter om at tyske soldater hvis de kom, tok med seg penger og annet de fant. Mamma hadde bare 20 kroner i kontanter og visste ikke når hun kunne få noe igjen. Hun puttet pengene i en liten eske. Med meg som vitne, gjemte hun dem i steinrøysa bak huset. 20 kroner var tross alt penger den gangen.

Vi greide oss. Vi bodde blant snille folk. Husfolket gav oss melk. Vi fikk holde noen høner, som gav oss egg. Og folk gav oss killing-skrotter. Slike som ikke skulle leve. Dem kokte vi suppe på. Dessuten hadde vi slektninger. Bestemor og bestefar. Trygghet i massevis. Og man ba aftenbønn som før. Alt ville bli bra.

Men det rare var radioen. Den fortalte oss hva som skjedde i verden. Men ting stemte ikke. Noe var feil. Men man visste ikke hva. De bare beskrev en annen virkelighet. Vi lærte etter hvert: Det finnes sannhet og løgn – og propaganda. Det er viktig å skjønne hva som er hva.

Men løgnen var ikke det verste. Sannheten var gjerne verre. En proff stemme leste opp: «Skutt blir den som – – og den som – -.» Det var sant. For senere fikk vi vite: «Skutt ble i dag N.N. og N.N.» Etc. Lov og rett var ikke lenger gyldig. «Rettsstaten» fungerte ikke mer. Vi var i fiendtlige tilfeldigheters vold. Ingen passet på oss. Noen kunne gjøre hva de ville med oss. Det fantes ingen klage-instans. Å si noe var livsfarlig. Og man visste ikke hvem som kunne være farlig. Å leve i et hysj-hysj-klima med så mye undergrunns-nytt og offisiell propaganda i en mix, det var ikke lett. Slett ikke for de unge. Tror jeg ble vaksinert mot propaganda og all slags ideologi. Eller allergisk mot det? Jeg reagerer iallfall.

Hvorfor komme med dette? Jeg har vel gått her med tid til å tenke og minnes. Kjent på forskjellen mellom da og nå. Hva er viktig å forstå i det som skjer idag? Jeg tenker at forskjellen på 1940 og nå, det er at vi kan bestemme hjemme hos oss selv. Vi har et rettssystem vi kjenner og er trygge på. Vi har tillit til dem som styrer. Vi har valgt dem selv. Og vi kan si fra hvis vi er uenige. Uten å bli skutt eller satt i fengsel. Å miste det var enda skumlere enn korona-virus.

Jeg er så glad for at den tryggheten har bestått sin prøve nå. Tilliten er der mellom oss. Vi vet ikke om alt ble perfekt. Det skal vel noe til. Men alle vil og gjør sitt beste. Og vi får lov å si fra. Finne på noe bedre om det er mulig. Vi vil  hverandre vel. De aller fleste. Og vi må vel greie «de vanskelige» også. 

Men vi trenger så til mennesker som kan bevare ro i sinnet, fred i hjertet og som i stedet for å seile med vinden, kaster ut anker i kjent farvann og driver sitt daglige fiske der. Vi får tro det blir nok å gjøre for alle når vi må greie mere selv. I år må vi ikke bare arbeide mer hjemme. Vi får til og med feriere her.  I verdens fineste ferieland. Det er ikke synd på oss. 

Om grenser er stengt og avstand pålagt, finnes det «grenseløse» alltid innen rekkevidde. Kjærligheten kjenner ingen grenser. Den finner alltid en veg. Selv dødens terskel trår den freidig over. Han som kaller seg Den gode hyrde, sier at ingen ting -(ikke en gang virus)- kan skille oss fra Hans kjærlighet. Han som sa at han har hele verden i sin hånd, sa at han leter til han har funnet den aller siste. Hvem nå det kan bli? Får vi noen gang vite det tro? 

Sånt kan en gammel oldemor undres på.

I am in quarantine. My family ordered it. With my consent. They want to take care of me. They think I am worth it. That moves me. And I am content.

I stay in my little house on our island and wait. I do not know for sure for what?

For something to come – or something to pass? We will see.

It reminds me of a story from our history. From the time of “The Black Death”. A farmer had a daughter whom he loved very much. He shut her up in his storehouse with what she needed for her survival. She stayed there alone while she waited for the pest to pass. When someone found her and let her out, her whole family was gone. I wonder- what did she feel?

But she could start anew. Her fathers family could go on. But a great-grandma? Just sorrows. But that will not be – they say- because this coronavirus is easy with the young ones. They dwell with the old. Why?

By the way- I never thought it were something to worry about. At school we used to sing a song before we left. We stood there with our schoolbags – ready for freedom and play. And we sang joyfully the last words: “and then I die in God`s good time in the name of Jesus.” Everything was cared for. The setting was safe. But everything was open. Why not the same now?

So here I am sitting – like the Virgin in the storehouse, while good people bring me what I need. I have so much to do. I must make my priorities. I must cut down on my listening to the news. Rather use the TV as a window to nature and life of animals and common people. Tv has many worthy programs if we find them. I am a grateful consumer.

But what I like best, is when I get greetings via mail or SMS. With pictures. Once suddenly baby Tormod laughed on the screen so I began to laugh myself. And the brand-new one that I have not met yet, she was there today in 3 versions. I can just dream what she will become like. I will never see it myself. But I am so glad to know she exists. What a gift to live so long, and get so much. I never expected all that much.

Here in my living-room I can see close pictures of stars and planets I did not know existed. Reality is growing. I always was interested in the universe. What is really going on out there? We can just imagine.

I am much better off than the Virgin in the storehouse. I am happy that I am not in her place. I feel surrounded by family. My daughter and my sisters who live in Oslo-region, keep contact via mail and phone. My grandchildren remember me. My daughter-in-law sends me snacks from her kitchen. I am
alone, but not lonesome.

My son is the one who visits me. For practical reasons. Visits must be few. But it is good to see persons “live”. We keep distance and wash hands. And talk a bit around the situation. Wondering together.

My husband worked his whole life in “The civil-defense-department”. They planned for all sorts of scenarios. I think he would have appreciated the way the government and the people have met this situation. We have become wealthy and a bit spoiled. That is true. But yet we can give and help others when needed. We may see this as a test for what we can do when crises are coming. It is an exercise. Experience is important.

It is something positive in all this. It may make us ready to handle the bigger challenge of our time – the climate-crises. And in fact – our dispositions now- have already given us fresher air and less CO2 in the atmosphere. Maybe this will be the great turn-around for our climate as well as for our willingness and ability to cooperate. We may always hope!

Maybe we also will be kinder and more helpful? Just now my granddaughter knocked at my door bringing me food from her dinner and a bag with something to cheer me up. It is a special and moving experience to be a “grandma in quarantine”. I feel so cared for.

Our King is also in quarantine. King Harald was born when I was a schoolgirl. I said to myself: “He will be my King when I am old”. And so, he is. And now we are in quarantine the two of us. Simultaneously.

I write this as a greeting to other old persons who are in the same situation. We may think of each other. “Have a great” quarantine-time!” Best wishes from Great grandma.

Jeg er i karantene. Bare familie-pålagt. Frivillig. For å skånes. Man finnes bevarings-verdig. Det rører. Og jeg har det bra.

Jeg er her i mitt eget lille hus på Øyas lille «Himmelbjerg» og venter – jeg vet ikke riktig på hva? At noe kommer – eller noe går over? Vi får se.

Jeg kommer i hu en fortelling fra Svartedauen. En bonde hadde en eneste datter som var ham meget kjær. Han låste henne inne på stabburet med alt hun kunne trenge av mat og drikke framover. Så ventet hun der alene mens pesten raste fra seg. Da noen senere fant henne og slapp henne ut, da var alle hennes borte. Jeg undres – hvordan kan det ha vært?

Men hun kunne starte på ny. Føre farens slekt videre. Sånn er det ikke med en oldemor. Hun vil nok nødig være den ene som er igjen. Men sånn blir det ikke – heldigvis – sier de. For Koronaen farer lett over de unge. Den fester seg ved de gamle. Hvorfor det?

Man kan tenke mange rare tanker videre derfra. Best å ikke spekulere for mye. En gang får vi kanskje en forklaring. Med mine 95 velbrukte år, kan det jo være et poeng at man fortsatt foretrekkes av noen. Er attraktiv. Selv om det bare er for noen utrivelge virus. 

Jeg har forresten ikke gitt opp kampen på forhånd. Jeg så bilde av en japaner på 103 år som hadde overlevd og tydelig var fornøyd med det. Så kunne han – hvorfor ikke jeg? Jeg synes ikke det er tragisk om jeg er ferdig nå. Men det hører liksom med til livet at det skal være åpent. Det at vi ikke vet, er en del av selve sjarmen. Utfordringen. 

Dessuten har jeg alltid tenkt at det var noe som jeg ikke behøvde å bekymre meg for. Jeg husker en salme vi ofte sang til avslutning på skoledagen. Vi sto der med ferdigpakket ransel, klare til å kaste oss ut i lek og frihet. Sang så fornøyd de siste ordene:« – og så dør når Deg behager – i det gode Jesunavn.» Alt var ivaretatt. Rammen var trygg. Og alt var åpent. Det er vel ikke verre nå.

Så her sitter jeg som jomfruen i buret, mens snille folk skaffer meg det jeg trenger. Jeg har nok å ta meg til. Mye som bør gjøres. Jeg må prioritere. Og jeg må begrense medie-flyten inn min lille stue. Jeg er snart informert så det holder. Lar heller skjermen være et vindu mot natur og dyreliv. Menneskers daglige liv. Det finnes mye verdifullt også midt i alt som flimrer. Jeg forsyner meg glad og med god samvittighet. 

Men det beste er når personlige hilsener kommer på mail eller sms. Med bilder. Plutselig var det baby Tormod som lo mot meg så jeg begynte å le selv. Og den aller nyeste som jeg ikke enda har fått se, hun var der i dag i 3 versjoner. Og jeg kan bare drømme om hva hun vil vokse opp til. Det får nok ikke jeg se. Men det er fint å vite om henne. Det er da en gave å få leve så lenge og se så mye. Jeg er  egentlig overveldet. Hadde aldri ventet noe sånt. 

Og jeg sitter her i stuen min og ser nærbilder av stjerner og planeter som jeg ikke visste fantes. Virkeligheten utvides hele tiden. Jeg har alltid interessert meg for sånt. Hva er det egentlig vi er med på? Man bare aner.

Jeg har det nok så utrolig mye bedre enn hun jomfruen i stabburet. Jeg er så glad jeg ikke er henne. Jeg føler meg omgitt av familie. Min datter og mine søstre som bor østpå, har jeg kontakt med via mail og telefon. Barnebarn og venner husker på meg. Svigerdatter sender godbiter. Jeg er alene, men ikke ensom.

Sønnen min er den som ser til meg. Det passer best slik. Og man skal begrense antall personer. Det er hyggelig med «levende» besøk. Men vi holder avstand og vasker hender. Og vi filosoferer litt rundt det som skjer. 

Mannen min viet hele livet sitt til sivilt beredskap. Man la planer for alle tenkelige scenarier. Jeg tror han ville vært fornøyd med hvordan både myndigheter og folk flest har gått inn i denne situasjonen. Vi er blitt rike og bortskjemte. Det er nok sant. Men vi kan likevel tåle å avstå fra goder og hjelpe andre når det kreves. Vi kan jo se på dette som en test for hva vi er i stand til når det gjelder. Og en øvelse. Trening er viktig.

Noe positivt i alt dette, er at det kan gjøre oss bedre i stand til å løse den enda større utfordringen vår – klimakrisen. Og det er faktisk slik at våre tiltak nå allerede har skapt bedre luft og mindre CO 2 i atmosfæren. Vi får både i pose og sekk. Kanskje dette blir det store vendepunktet både når det gjelder klima og vår vilje og evne til å samarbeide? Det er som alltid lov å håpe.

Kanskje vi blir snillere mot hverandre også? Akkurat nå kom sønnedatter på døren min med gryterett-rest og «oppmuntringspakke» med lesestoff og godis. Tenk at jeg får oppleve noe så rart og fint som å være bestemor i karantene.  Kongen vår er også i karantene. Han som ble født da jeg var skolepike – og jeg tenkte at han blir min konge når jeg er gammel. Det ble han. Vi sitter til og med i karantene samtidig.

Jeg tenker dette som en hilsen til andre eldre som er i samme situasjon. Vi får tenke på hverandre. «Ha en fin karantenetid»! – ønsker oldemor.

Kjære dere. Jeg må begynne å skrive nå – med en gang – mens kaffevannet koker. Må jeg skrive før jeg glemmer. For jeg lo da jeg våknet, og det må tas vare på.
Jeg går med en gammel tann. Knappe seks år yngre enn meg. Den er blitt gjennom-boret og plombert så lenge den kan huske. Og nå er den skalket og skummel som en gammel grav. Den ynker seg. Vet jeg må til tannlege, men gruer og orker ikke. Synes jeg har nok som det er. Men den tannen er en tikkende bombe. Jeg vet det.
På morgenkvisten kan man ha livlige drømmer. Jeg drømte livlig. En merkelig setting. Men det spesielle var tannen min som tikket. Helt klart og tydelig. Tikk- tikk. Det vakte oppmerksomhet. Jeg satt i et rom med mange mennesker. En ventehall eller noe. Mannen som satt nærmest, var ganske spesiell. Svær ørnenese, svær på alle måter. Fargerikt kledd a la papegøye. Han underholdt seg med folk omkring. Så kikket han interessert på meg. Hørte på tikkingen – og sa: «Jeg møtte en gang en mann som hadde hikke» – .
Han ville begynne på en historie. Men jeg sa: «Jeg hikker ikke. Jeg tikker. Tannen min er en tikkende bombe».
Hva gjorde han da? Flyktet? Slo alarm? Nei. Han begynte å le. Da lo jeg også. Lo til jeg våknet av det. Og plutselig kjente jeg at det jeg savner aller mest, er å le. Høyt og lenge. Sånn at hele kroppen kjenner det. Beste øvelse som finnes. Le masse av noe bittelite eller ingenting. Min bestemor var humorist, og hun sa så ofte: «Kan man ei le sin dårskab ud – bort græder man den ikke». Ja, for hun snakket sånn, og hun hadde prøvd litt av hvert i livet.
Da er det vel enkelt? Le deg frisk! Le deg glad! Billigere kan ikke helsestellet slippe fra det.
Men nei. Humor er ikke enkelt. Den er som kjærligheten. Den oppstår ikke på kommando. Det er en helt personlig ting. Humor er en «medisin» som skal fin-justeres for den enkelte. Den må tilpasses alder og lynne. Kultur og språk. Hver eneste sosiale setting har sin egen humor. Venner kan ha noe bare de forstår. Ekte-folk likeså. Hvordan kan man da le sammen? Le seg sammen?
En sang lød slik: «Det ligger kjærlighet i luften i kveld»-. Kanskje kan det ligge humor i luften også? En felles følelse av at livet er både godt og rart. Alt er litt for merkelig. Vi er litt rare selv også. Men det er greit likevel.
Humor – på sitt beste – kan være en innsikt som gjør at vi tåler å være ærlige uten å fortvile eller miste mening og verdighet. Som humorist kan du elske deg selv uten å være egoist. Og du kan elske andre akkurat slik de er. For humor er en form for «dobbeltsyn». Du kan leve med at regnestykket ditt ikke «går opp». For du vet at det finnes andre dimensjoner. Når dine faktorer «opphøyes» i dem, får alt en annen karakter. Humor deler kjærlighetens dobbeltsyn. Det som både ser alt slik det er og likevel – eller nettopp derfor – elsker.
Humor er ikke statisk – men bevegelig og levende. Derfor kan den ikke bestilles på resept. Den er snarere en relasjon eller en reaksjon. Noe som oppstår spontant der det er «klima» for det. En utløsning av spenninger. En lettelse. Når ting faller på plass på en uventet måte. En glede midt i alt bedrøvelig.
Eller noe bare er så rart at det slår ben under alle forestillinger om hvordan ting må være. Du står på bar bakke. Alt er mulig. Du er fri. Fordi det finnes et utsyn og dimensjoner som ser alt i et større perspektiv. Du får dybde-syn.
Hvor den dimensjonen mangler, blir humoren uten liv. Jeg tror det er derfor det ofte er så mye tam og dårlig humor. Ren og skjær nøkternhet kan være en fordel iblant. Men en virkelighet helt uten metafysikk har ingen klangbunn for skikkelig humor. Det er ingen ekte klovner, som ikke tror på noe.
Jeg tror vi trenger humor. Det er vel derfor den er der. Det er greit å le – så sant det ikke er av skadefryd. De snille kan få le så mye de vil. Av glede eller bare fordi det gjør godt. Det hjelper ofte bedre enn gråt eller piller. Og har bare positive bivirkninger.
Men det kan være farlig. Mannen min overtalte meg til å svømme over en bukt. Jeg nølte. Syntes det så veldig langt ut. Jeg var ikke like god svømmer som han. Midt utpå begynte jeg å bli sliten. Jeg strevde og så kanskje litt rar ut. Sverre kom med en pussig bemerkning. Jeg begynte å le.
Men det går ikke. Det er umulig å svømme når man ler. Jeg sank ned. Kavet fortvilet. Fikk omsider hodet over vannet. Da kommer Sverre med en vits til. Plupp. Plupp. Men nå begynte det å bli skummelt. Selv Sverre ble alvorlig. Vi kom oss i land – uten mere latter.
Siden var det en avtale: «Ingen vitser i vann.» Husk det!

Jeg våknet og gikk inn i stuen. Svalbard var borte. Jeg hadde levd med hav-utsikt i 10 dager. Levd med lys i alle nyanser. Fra sommerkveldens duse gylne lys til vinterdagens blåtoner. Det strømmet mot meg fra en åpen TV-rute. Alt med resonans fra min barndom i nord. Det var sterkt.

Men nå var det slutt. Så kommer abstinensen. Den er alltid en påkjenning. Og alderdommen er allerede så full av abstinenser. Alt som var der og vi savner. Ofte mest det vi tok som en selvfølge. Det som bare var der. At kroppen lystret. At sansene fungerte. Og menneskene rundt oss. De som var der med sine lyse og mørke sider. Uperfekte som oss selv. Det var vel det som gjorde dem til «medmennesker». Ellers ville de bare vært helgener. Og det er noe annet. 

Jeg savner han jeg gjorde det meste sammen med. Han jeg kunne le med – når noe var morsomt, eller når det gikk helt på skjeve. Jeg savnet ham nå når jeg så på Svalbard. Jeg vet han ville elsket det. Han var der oppe selv noen ganger. I «embeds medfør». Som ansvarlig for «sivil sikkerhet» særlig under kriser. De turene misunte jeg ham hjertelig. Men nå fikk jeg dette i stedet. Helt gratis uten å sette unødige spor. Sittende i godstolen.

Jeg fikk til og med se en «isbjørn» sove. Den lå så ren og hvit i lyngen. Bare gløttet forsiktig opp og så seg rundt, som om den ante at den ble sett av noe den ikke selv kunne sanse. Den ante jo rett. Hvor mange millioner øyne har sett den bamsen nå? Men den ristet bare forsiktig på hodet og gled tilbake i søvnen. Det er i slike øyeblikk jeg selv snur på hodet for å se om han ved siden av også ser og smiler. Men så er bare den dumme, tomme stolen der. Abstinens.

Da NRK 2 tok farvel med oss ved midnatt den tiende dagen, sa reporteren at vi skulle ikke være lei oss fordi det var slutt. Alt som var tatt opp, var «savet». Vi kunne finne det igjen med noen tastetrykk. Vi kunne laste det ned og gjemme det hvor vi ville. Det var vårt eie for alltid. Da tenkte jeg på noe som er større enn denne serien. Jeg tenkte på hele det veldige drama som utspiller seg i dette «tid-rommet», som vi er en del av. En «creator» og iscenesetter av noe slikt ville ikke bare la det hele forsvinne. Det må sikkert være «savet» på noe vis. Så mye drama, skjønnhet, glede og sorg kan ikke bare bli borte. Jeg ønsker så inderlig å se det igjen. I kjærlighetens regi – i nådens forsonende overlys. Jeg vil gjerne ta til meg alle soloppganger jeg aldri fikk se. Alle skjebner jeg aldri møtte. Mest av alt vil jeg se mitt eget liv bli forklart i den store sammenhengen og få rette opp det som ble feil. Se at mitt lille liv får være en del av den store forløsningen. Vi blir ikke bare tilskuere. Vi er med-aktører. I «tidenes drama». Det som er fullført – alt som er ferdig og fullkomment – kan aldri bli borte. Og det etterlater ingen abstinenser

Vel møtt til nye tanker i 2020.

Hawking – og «de store spørsmålene».

Jeg fikk en bok til jul. Kanskje kan man kalle den «Stephen Hawking’s testamente». Hans siste arbeide. Fullført av andre. Det er blitt en grei liten bok. Leselig også for ikke-kosmologer. Han mente at det er viktig for vår virkelighets-forståelse at vi har peiling på slikt. Og her knyttes ny viten opp mot «de store spørsmålene» som alltid har vært der. Det er interessant.

Det handler mye om «sorte hull», som var hans

spesialitet. Om tid og rom og andre dimensjoner. Han har tenkt mye. Det var det eneste han kunne gjøre da lammelsen ble verre, men han greide til det siste å dele alt med andre via ny teknikk.

Man må få godhet for et menneske som gjør noe slikt. Av for- og etterord ser vi at både barna hans, venner og kolleger var veldig glad i ham. Og han ble lagt til hvile mellom Newton og Einstein. En ære han sikkert ville satt pris på. Men hva inneholder dette testamentet som han etterlot seg?

Det inneholder 10 spørsmål som han prøver å svare på.

Det 1. er: Finnes det noen Gud? Det er kanskje det han er blitt mest kjent for. Det er jo noe som opptar de fleste. Og mange regner visst med at Hawking har bevist at Gud ikke finnes. Men det har han ikke.

For det første er det en teoretisk umulighet. Iallfall hvis man har et gudsbilde som er «filosofisk gyldig». En slik Gud kan heller ikke bevises eller motbevises etter natur-vitenskapelig metode. Det sier seg selv – egentlig.

Filosofer og teologer har vært opptatt av «den skjulte Gud». En som er skjult til stede. Slik må det kanskje være om menneskets frihet skal ivaretas? Hvis vi skal kunne vokse og modnes. Men Gud legger ut spor vi kan følge. Indisier på sitt nærvær. Åpenbarer seg når det vil være fruktbart. Men sender sjelden de TEGN mange ønsker og ber om. Det er ikke menneskene som styrer.

Så – har Hawking noe bevis? Nei. Men sier: Også jeg må få lov å tro hva jeg vil. Det har han jo helt rett i. For en tro må komme fra hjertet – av overbevisning. Ellers er det ingen tro. Men en tro behøver ikke å være stor. Kanskje er den mest ekte når den er liten! Men den må være knyttet til håp. Man må ønske at det er sant. En Gudstro må være åpen for å ta imot kjærlighet. Fra noe man lengter etter. Det ligner ikke så lite på det å bli glad i et annet menneske. Men det må man også gjøre frivillig.

Hawking velger å ikke tro på Gud. Når han studerer universet med milliarder av stjerner, med naturlover og svarte hull, med tid-rom og andre dimensjoner, da finner han ikke plass til en Gud. Ikke en gang som skaper. Slett ikke da.

Han prøver seg på et bevis med bakgrunn i relativitetsteorien. Han sier at alt   ble til gjennom Big Bang. Også tiden siden den er relatert til rommet. Så før Big Bang fantes det ingen tid hvor Gud kunne skape noe. Det fantes heller ingen tid hvor Gud kunne være til. (s.58) Men der glipper det.

Hawking var en flink kosmolog. Men noen teolog var han ikke. Hvilket Guds- bilde er det han bruker? Han nevner et sted vikingenes guder. Er det noe sånt han tenker på? Vet han ikke at flere tusen år før Einstein fratok tiden status, som egen dimensjon, så ble det skrevet hymner til «Gud som er før alle tider». Jeg tror vi har det også i den Nikenske trosbekjennelsen? Hvis ikke Gud er uavhengig av tiden, kan han da være Gud?

Hverken Newton eller Einstein avlyste evigheten – eller Gud. Han som ER selve eksistensen, absolutt lys og kjærlighet. (En evig tre-enighet.) Jeg tror at Gud og evigheten sammen utgjør «den store virkeligheten» som tid-rommet vårt er gått ut fra.

Her er vi et sted hvor ting kan bli til. Hvor muligheter får sjanse til å folde seg ut og prøves. Tid-rommet er kanskje en stor kunstners verksted? En som elsker det han skaper. En som elsker også slike som Einstein og Hawking. Og meg. Ja alle. Og samler opp bitene når vi går i stykker.

Kanskje er det sant som Obama sa da han hørte at Hawking var død: «Ja, da har vel Stephen det morsomt nå der oppe mellom stjernene?»

Jeg vil gjerne tro det. Og det er lov. Også for en oldemor.

Jeg vil gjerne skrive jule-blogg, men finner ikke den rette tonen. Har gjort flere forsøk. Det er mye å si. Men det blir for vidløftig. Og verden er alt så full av ord Både skrevne og talte. Gode ord og vonde ord. Ord om jul og lys og glede. Men også vanskelige ord om krig og kiv, klima-trussel og misbruk av kloden vår. Hvordan kan vi klare å forholde oss til alt dette samtidig?

Julens ord – Ordet med stor bokstav – kom til jorden for å være ordet. Lå som fattig barn i en krybbe, mens himmelens hærskarer sang med glede om fred på jorden. For «Fredsfyrsten» var født. Men sangen kunne bare høres av de som våket under stjernene. 

Vise menn i øst så en ny stjerne på hvelvingen. Gammel tradisjon sa hva det betydde. De dro av sted, søkte og fant. De visste at nå begynte en ny tid for menneskene. Redningsmannen var kommet med ordet om godhet og fred.

Det er lenge siden det skjedde. Imens er Ordet blitt spredd over hele jorden. Det har blitt elsket og foraktet. Misbrukt og fornektet. Men det lever. Det skaper stadig håp og nytt liv der det mest behøves. Og helst i det stille. 

Det går rykter om en ny bevegelse. Eller har den hele tiden vært der? Det er en bevegelse uten navn. Uten ledere. Uten medlemstall. Uten politisk agenda eller bannere og paroler. De er bare «Jesus-følgere» i det at de prøver å møte andre  mennesker med godhet og vilje til å forstå. Det sies å virke. I det stille.

Klimakrisen krever en samlet dugnad av alle på kloden om vi skal greie å redde den. Vi må kunne samarbeide. Godta hverandre og forstå. Vi må også være villige til å gi fra oss visse goder. Finne nye gleder i stedet. Eller finne igjen gamle vi hadde glemt. Glede ved nøysomhet. Kanskje vi bare får det bedre?

Det er ikke sikkert vi må streve mer. Problemet er jo at vi har gjort for mye. Vi har produsert mer enn vi behøver. Unødvendige ting. Det er blitt så fullt i alle hus at det er vanskelig å holde orden. Folk får lyst til å bygge nytt hus ved siden av – til seg selv. Menneske-tid og krefter er blitt brukt til å lage «søppel». Det er misbruk av levende vesener. Både barn og voksne. Vi har brukt maskiner til det tunge. Men likevel. Og mange har profittert på det. Kanskje uten å forstå. Nå går det ut over alle at «maskineriet har gått varmt».  

Vi har brukt masse tid og ressurser på å flytte oss rundt hele tiden. Stort sett unødvendig. Det kan ha ødelagt livsgrunnlaget vårt. Det er flaut. Vi har ikke sett helhet og sammenhenger. Vi har lurt oss selv. Men vi håper det ikke er for sent.

Kanskje julen kan være en bra start på den dugnaden vi trenger?  En fin tid for omstilling. Ikke overgå fjor-året, men tone litt ned. Vise hverandre omsorg ved å tenke på vårt felles beste. Som bl.a. er å dempe veksten. Før den kveler oss. Vekst ute av kontroll er som en ondartet svulst. Den må ikke få mere næring. Diagnosen er klar. Behandlingen likeså. Det er opp til oss nå.

I den gamle skapelses-beretningen står det at mennesket fikk råderett over jorden og livet på den. Råde kan bety å ha ansvar for, ta vare på. I fortellingen om flommen blir det tydelig når Noa får beskjed om å ta vare på alle dyrene. Alle artene. Vi skal ikke bare sørge for oss selv, men også for at livet på jorden fortsetter. Det er en ur-fortelling som definerer mennesket i vår verden.

Vår klima-krise kan være en ny Noa-fortelling. Det gir håp, for det kan bety at dette er noe vi greier. Hvis vi går inn for det. Hvis alle bidrar med sitt. Hvis vi går i mål som et samlet lag. Da kan det gi grunnlag for en ny æra på jorden. Da kan englenes julesang bli sann: «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i.»

GOD  JUL !

Våkner. Lyst i rommet. Gjennom vinduet ser jeg solskinn på stammene til sitka-graner. Innvandrere på øya som jeg. De har trivdes for bra. Blitt for store til at noen tør å felle dem. Nå blir de gylne i morgensolen og varsler om en ny lys dag. Det er bare å ta imot.

Jeg vil opp. Da kjenner jeg det. Kroppen er ikke ny. Den kjentes god etter søvnen. Men kreftene blir for små mot tyngdekraften. Ingen raketthjelp her. Må ta det trinnvis. Forsiktig. Overkroppen langsomt opp i sittende. Så svinge høyre ben utover sengekanten. Venstre etter. Må unngå sjokk for blodomløpet. Det skal justeres. Mere blod til hodet. Ellers blir man svimmel. Bevege bena mens man sitter. Trampe litt. Danse litt. Ekstra trim for tærne. Kjenne at hele kroppen er med. Så kan man reise seg. Mens man tar tak i noe. Mange brekker lårhals foran sengen. Det vil jeg gjerne unngå. Hittil har det gått bra. 

Jeg åpner vinduet så den nye dagens luft kan fylle rommet. Jeg sover i treningstøy. Det passer meg bra. Nå må jeg finne de store varme tøflene og    en rommelig lun jakke. Jeg støtter meg der jeg kan. Løfter foten høyt over terskelen og går inn i stuen. Den er som jeg forlot den. Et vennlig rede for meg og de restene jeg har beholdt fra dagene som var. Alt har sin egen historie. Noe er nytt. Gaver og bilder av de nye som er kommet. De som er helt nye, men likevel en fortsettelse av noe. Historien er i dem. Som ansiktstrekk. Rare små  karakter-egenheter. Man kjenner dem på et vis. Også de som har blandet blod med noen langveisfra. Iblant kan det bare tydeliggjøre. Og det utvider oss.

Frokost. Samme hver morgen. Om dagene er ulike, er det godt at noe er likt. Så slipper man å tenke. Kan bli der man var, da man våknet. For som regel har man vært et sted i fortiden. Og stemningen er deretter. Lett eller tung. Noe som var glemt, bør bearbeides. Noe vil deles. For en som skriver mye, kan slikt komme i form av ferdig tekst i hodet. Slikt er godt å få skrevet ned, før det dunster vekk i dagens travelhet. Det avlaster tankene.

Frokosten går gjerne over i en liten tenkepause. Lese ord for dagen. Vende antenner mot stillheten, og prøve å fange dagens vilje med meg. For den som har sviktende korttids-hukommelse, kan det være viktig. Gjerne skrive ned på et ark som legges tydelig frem. Kanskje har man notert noe fra dagen før?

Er det mulig, blir det ofte en skrivestund rett etter frokosten. Før andre ting krever sitt. Selv for den som er gammel, er det mange krav. Vår moderne tid med så mange hjelpemidler og maskiner av ymse slag, har også gjort livet vårt innviklet. Det er så mye å passe på. Frister på ting man ikke visste om. Nylig måtte jeg i banken for å bekrefte at jeg var meg. Ellers ville alt stoppe opp. Og trykker jeg feil på PC-en, kan jeg bli robbet. Ikke for millioner. Men for det vesle jeg har. Det er stort sett bare lånet på huset. Kan de robbe et lån?

Jeg har det litt fullt i huset mitt. Flyttet fra et større hjem til et mindre. Da blir det slik. Tenkte at det ble god tid til å rydde. Men livet strømmer fortsatt på. Og det å rydde er ikke lenger bare å kaste ting. Vi har sett hva vettløs kasting fører til. Jorden er i ferd med å forgå. Drukne i søppel. 

Man må sørge for at alt kommer dit det skal. Mest mulig skal gjenbrukes. Helst slik det er. Resirkuleres. Bli til grønn energi eller noe annet bra. Det er vi glad for. Men hvem gjør jobben? Finnes det «autoriserte ryddere» man kan leie?

Jeg vil så gjerne beskikke mitt bo og etterlate meg minst mulig forsøpling. Tror ikke jeg har vært blant de verste sånn. Men likevel. 

Jeg er så heldig å tro at det finns en slags «renvasking» for min sjel. At det jeg har satt av uønskede spor i verden, vil bli ordnet opp i. At selv det gale kan bli til noe godt når det resirkuleres i kjærlighetens regi. Og at vi kan stille «med blanke ark» i neste omgang. Da kan man «gå herfra i fred». Så det er ikke det.

Men likevel ville jeg ønske å gå herfra så «grønt» som mulig. Ha en enkel kiste. Og om jeg kunne få lov å begraves grønt i blomster. Ha på meg en enkel hvit kjole for anstendigheten. Men ellers hvile på strå. Og dekkes av blomster om noen vil spandere noen. Hvorfor ikke ha dem inni kisten – i stedet for utenpå? Men helst uten ståltråd og slikt. Bare blomstene. Og helst – om det er sommer – at de ble plukket i hagen eller engen. Kort og hilsener mottas med takk. Og hvis noen vil gi noe snilt til noen som trenger det – da må de gjerne gjøre det og hilse fra meg.

Når det er sagt, har jeg tenkt å gjøre mitt for å bli her litt til. 20 tallet er i sikte. Det har alltid vært mitt. Jeg vil så gjerne se det igjen. 2020 er et fint tall å få med seg. I 2025 blir jeg 100. Det er ikke så om å gjøre. Men jeg har jo sett at det kan være morsomt å feire slikt. Man blir ikke for gammel til det. Så det får komme som det vil.

Imens tar jeg imot hver dag slik den står der. Både sol og regn er livets tegn. Det meste er godt for noe. Mennesker smiler fremdeles. Og er glad når man smiler tilbake. Om noen leser dette, håper jeg det får dem til å smile. I hvert fall bitte litt. 

Hilsen oldemor.

Vi feiret det i sommer. Litt. For det har vært så mye annet som tok oppmerksomheten. Også for oldemor. Jeg skrev i april om hva vi alle kan gjøre for å møte klima-krisen. Det virker ikke så nødvendig mere. Mange roper høyere og med mere tyngde enn jeg. Og hver dag kommer med nye oppgaver. Livet pågår. Også for den med mange år. Det er så mange mennesker. Både gamle og nye. Alle angår.

Men så skal man også rydde. Jeg bør beskikke mitt bo. Og her er så mye papir. Da fant jeg noe jeg skrev for 50 år siden. Etter månelandingen. Jeg husker jo – jeg og barna lå i soveposer på teppet foran TV – for å ikke gå glipp av det store øyeblikket – som vi ikke visste akkurat når ville komme. Det var så spennende. Mennesket skulle ta sine første skritt – utenfor «hjemmet». Nå var vi virkelig i ferd med «å ta av». En sammenhengende utvikling hadde ført oss dit. Vi hadde erobret jorden. Nå sto resten av verden for tur. Det var ingen grenser for hva vi kunne greie. Hvis vi ville.

Aftenposten innbød til en artikkel-konkurranse – om «Mennesket i ny tid». Hva gjorde det med oss som mennesker at vi hadde gått på en annen klode? Selv om det bare var vår egen lille drabant. Jeg husker at jeg prøvde å svare på det. Skrev begynnelsen på en slik artikkel. Men gav opp. Innså at det måtte være svært mange andre som kunne svare bedre på det enn lille meg. Jeg er ikke uten selv-innsikt. Men nå tenkte jeg det var leit at jeg ikke hadde forsøkt bedre. Det kunne vært artig å lese i dag hva jeg selv tenkte den gangen. For 50 år siden.

Så fant jeg altså helt uventet det lille forsøket mitt. Og tenkte at kanskje var det ikke så dumt likevel? Her er det:

MENNESKE I NY TID.

All tid er vel ny? Kommer det noen gang «gammel» tid? Mennesker er også nye. Livet begynner om og om igjen. Alle mennesker – alltid – har levet i ny tid.

Men tid kan også bety utvikling, forandring. Hvis vi med TID mener et bestemt trinn i utviklingen, da lever dagens mennesker i meget forskjellige tider. Kanskje er det denne spesielle blanding av høy og lav utvikling, som vi kan kalle for «vår nye tid»?

«Vår tid» er vitenskapsmenn på grensen til det grenseløse. Vår tid er fattige folk i ferd med å stige over sivilisasjonens terskel. Vår tid er alt hva historien hittil har rommet. Dertil har den mere nytt i seg enn nye tider noen gang har hatt.

Er vår tid vond? Vel ikke verre enn andre tider har vært for andre folk. Kanskje bedre? Men den kan være vanskeligere. Jeg vet ikke selv hvor vanskelig det er å være menneske i dag – i Vietnam, Uganda, Brasil etc. Men jeg vet litt om hvor vanskelig det er å være et vanlig menneske nå akkurat her. Og jeg tror jeg aner hvorfor det er så vanskelig. Det er så mange av menneskenes grunnforhold som er forandret. Og vi føler den samme instinktive angsten som et nyfødt barn når underlaget svikter.

I begynnelsen var mennesket lite og naturen mektig. Mennesket måtte kjempe for sin eksistens. Det var stolt når det kunne fravriste naturen et liv for seg og sine. Nå er mennesket mektig og naturen syk. Jorden er utpint, vann og luft forurenset, dyreslag dør ut. Vårt forhold til naturen er ikke enkelt lenger. Vi kan ikke bare utnytte den. Vi må ta vare på den, vokte den, være voksne. Men for et vanlig menneske er forholdet mellom årsak og virkning ikke alltid til å begripe.

Vi må stole på eksperter og handle uten å forstå. Når huleboeren tente sitt bål, var det et vern mot naturen. Når by-mennesket tenner peisen, er det en slags flukt fra sivilisasjonen. Den vi er blitt så avhengige av, men som holder på å vokse oss over hodet. Vi er omgitt av ting hvis funksjon vi bare delvis eller slett ikke forstår. Våre forfedre forsto heller ikke alt, men kunne godta det slik. Vi venter av oss selv at vi skal forstå, og når vi ikke gjør det, føler vi oss utrygge. Slikt som før var tegn på menneskets klokskap, får det nå til å føle seg som en tosk. Innerst inne.

Vårt verdensbilde er i omforming. Vi har forlatt det gamle uten helt å ha funnet et nytt. De som går foran og flytter grenser, vet ikke selv hva svaret blir. Ikke rart at det svimler for noen, og at «flat-jord-bevegelsen» finner tilhengere. Mange eldre klamrer seg til materialismen og dens enkle livsoppfatning. De fleste yngre vet for mye til å nøyes med det. Vår virkelighet – den indre og den ytre – er blitt så komplisert at bare eksperter kjenner de enkelte områder, bare «genier» kan ha oversikt. Slik er det på nesten alle områder. Det politiske, økonomiske, kulturelle og tekniske. Det er blitt nesten umulig for et vanlig menneske i vår tid å kunne orientere seg i verden ved hjelp av sin forstand.
Så engasjerer man seg følelsesmessig i stedet, og forløfter seg også der. Han som står bak kjærlighetens religion, ba oss å elske vår neste. Av det moderne menneske forlanges intet mindre enn at det skal elske hele verden. Resultatet blir ikke kjærlighet, men en sprengningsulykke. Et vanlig menneske-hjerte er ikke dimensjonert for milliarder. Telekommunikasjon kan skape en slags følelse av kontakt. Noen går i demonstrasjonstog for å vise hva man føler. Men mange gir opp. Slik de gir opp å forstå. Man slutter å se dit det svimler. Man griper etter feste. – – –

Høst 2019.
Hva tenker jeg om dette – 50 år etter? At jeg neppe ville vunnet noen konkurranse. De som seiret tenkte annerledes. Men at det jeg tenkte da, er mer aktuelt i dag. Vi begynner å innse at måten vi har behandlet vår egen klode på, ikke akkurat kvalifiserer til videre virksomhet i «rommet». Og at vi tross vitenskapelig framgang på mange områder, likevel har innskrenket vår generelle bevissthet. Kanskje fordi mange lever så bekvemt at det ikke behøves mere, men kanskje også for å skjerme oss. For ikke alle tør å tro at livets grunn er god. At kjærligheten er sterkere enn døden. Det er et paradoks at generasjoner som lever med resultatene av f.eks. Einsteins teorier, for en stor del har avstått fra evighetsdimensjonen og det åndelige. Einstein gav aldri opp evigheten. Men han beviste at TID ikke er en kvalitet i og for seg. Den er et forhold mellom fenomener. Nå snakker man heller om TIDS-PILA. En årsaks-sammenheng. Det ene forårsaker det andre. Man kan ikke snu på rekkefølgen. Tiden tikker så forskjellig rundt om i universet. Men den kan ikke reverseres.

Men «tiden» har en ende. Når ingenting mere skjer eller er – da er tiden over. Vi og vår verden (tid-rommet) er forgjengelige. Mange innser dette i dag, og de prøver å forholde seg til det på ulike måter. Det kommer bøker. Jeg har lest noe. Tenkt på det. Jeg vil prøve å skrive. Men dette får holde i dag.

Jeg skrev sist om å være bevisst og ta ansvar. Stå på. Lykke til! Ha en god høst!

Ønsker oldemor – som er glad i høsten.

PS. Hva var det Hamsun skrev sent i livets høst?

– «Og tikker mitt hjerte i natt i stå – Intet er endt med døden.»

Oldemor hadde ikke vært inne på bloggen i hele sommer. Ble forskrekket da jeg fant reklame der. Det har jeg aldri ønsket. Det var en ren misforståelse. Jeg håper alle forstår at jeg ikke ville finne på å reklamere for pengespill. Jeg som ikke en gang vil tjene på bloggen. Bare betale for den. At det til og med var skjema der for å melde seg ut av kirken, det gjorde meg ikke mindre fortvilet. Jeg som bruker å si selv at jeg blir der til jeg eventuelt blir kastet ut. Jeg er kanskje treg. Men sånn er jeg. Ikke er jeg så opptatt av det rent formelle heller. Selv om jeg forstår at det kan ha praktiske konsekvenser. Her på jorden. I evigheten tror jeg ikke det blir spørsmål om attester eller noe slikt.

Så «nettet» kan være «farlig». Man kan aldri være sikker på hva man kommer bort i. Jeg husker jeg fikk litt panikk første gang jeg «lå ute». Jeg følte meg ubeskyttet. Uten kontroll. Men – vi kommer ingensteds om vi vil være 100 % sikre. Livet er fullt av farer. Man får bare prøve å gjøre det man tror er riktig. Og håpe at vi blir tatt vare på midt i alt. Det finnes løfter som holder.

Så – jeg ber om unnskyldning. Og prøver igjen.