Vi har det godt her på øya. De vil gjerne være et lite reservat for fred og bærekraftig levevis. De prøver å lære oss turister  å sortere søppel og spare på ressursene.

Her er mange goder. Blant annet dårlig TV. Så vi leser mye og utvider vår horisont. Vi låner bøker i Sjømannskirkens bibliotek.

Jeg var så heldig å få – rett i hendene – Maja Lundes bok Bienes historie. Den var jeg nysgjerrig på. Og gikk straks inn i den. Boken tar for seg et av tidens problemer eller fenomener. Den er på en måte et fenomen i seg selv. Eller et symptom?

Den rører ved et ømt punkt i vår kulturelle bevissthet. Vi vet noe er feil. Men vet ikke helt hva – eller hva som er riktig å gjøre. Vi blir bare uroet.

Dette er ingen «pekefingerbok» eller oppskrift på hva vi skal gjøre. Det er en «varsler». Den viser et lite utsnitt av vår tekniske utvikling. Men den er knyttet til konkrete mennesker – til familier i vår nære fortid og fremtid. Historiens tråd spinnes av menneskeskjebner. Vi både skaper og formes av den tiden vi lever i. Generasjonene griper inn i hverandre.

Et fellestrekk i de 3 historiene vi følger, er det nære og vanskelige båndet mellom foreldre og barn. Hvordan de påvirker hverandre. Men her skjer også det at foreldrene blir «reddet» av sine barn. De gjenoppretter det foreldrene har ødelagt. Barna blir HÅPET.

Den tanken møter vi alt på s.17 i boken. Hovedperson nr.1 – William – den mislykkete naturforskeren – har stengt seg inne med sin melankoli. Da hører han sang utefor og går til vinduet. Der står barna hans i snøen og synger en julesang

Hark the herald angels  sing – Glory to the newborn King

Born to raise the sons of earth – Born to give them second birth.

Det får William ut av depresjonen og isolasjonen.

På siste side i boken foreller Tao, hovedperson nr.3, om sin lille sønn. og hun sier at alt kan uttrykkes i ett eneste samlende  ord: HÅP.  

Det er mange linjer og mye bevegelse i boken. Vi følger parallelt og vekselsvis 3 ulike hendelsesforkøp i 3 forskjellige tidsavsnitt. Midt på 1800 tallet, tidlig på 2000 tallet og så sist i samme sekel. Det er som om vi er plassert utenfor tiden, og fra et evig ståsted ser alt skje samtidig.

Vi kan si at George – hovedperson nr.2.- er oss – nåtiden. William er vår fortid og Tao vår fremtid. De 3 henger sammen i en utviklingslinje og danner et mønster. Et mønster som kan bli vår skjebne, men som også -kanskje – kan vise oss på rett veg.

William, natorforskeren og  biologen, er grepet av opplysningstidens tro på og begeistring for fakta-kunnskap og teknikk. Naturen blir observert og satt i system. Man oppdager krefter som kan temmes og utnyttes. Det er tiden for dampmaskiner, jernbane, telefon, elektrisitet og store fabrikker. Utviklingen løpere løpsk. Alle vi være med. William forsker på bier. Viten er viktig i seg selv. Men fint om den også kan komme til nytte. Han vil forske frem en bikube som kan bli lønnsom og skape rikdom og ære for ham og hans etterkommere. Men han blir miskjent og gir opp. Han får ikke selv oppleve at den eldste datteren har tatt vare på både hans livsfrukt og hans livsverk og fører det videre.

George er en amerikansk birøkter, som har lagt om driften til å kjøre omkring bikuber for å hjelpe folk med pollinering. Insektbestanden er gått sterkt ned på grunn av det intense landbruket med ivrig bruk av sprøytemidler. Man er blitt helt avhengig av hjelp fra omreisende bier. George gjør det bra og vil gjerne ha sønnen med på laget. Men Tom er student og ikke så fornøyd med det som skjer. Da kommer katastrofen. Også biene gir opp og blir borte.

Tao er 3. hovedperson. En kinesisk kvinne og mor er blant dem som har overtatt bienes rolle. Hun arbeider med å pollinere en frukthage. For hånd. Blomst for blomst. Det er slitsomt og lite betalt. Hun er likevel blant de heldige i en verden som er i ferd med å forfalle. Naturen er ødelagt og folk sulter. Alt hun håper er at sønnen skal få et bedre liv. Hun vil hjelpe ham til å lære og forstå.

Viten og innsikt er viktig i denne boken. Den kunnskap som engelske William etterlater seg, tar datteren Charlotte med seg til Amerika. Der danner den grunnlag for et levebrød i noen generasjoner. George er en etterkommer. Han opplever hvordan bieholdet kollapser. Men sønnen Thomas har også funnet Williams gamle bok om biene. Han ser sammen- henger og skjønner hva som har gått galt. Og han skriver en ny bok.

Senere får Tao tak i den. Og på merkelig vis blir den begynnelsen på en veg tilbake til naturen. Også i det «døende» Kina. Derfor kan boken slutte med ordet «HÅP»:

På en måte har vi gjort en reise – ikke bare i tid – men også globalt. I England sang Williams barn om håpets konge som ble født i Midtøsten.  Håpet ble gitt videre vestover. Og vestover igjen til Kina.

Da jeg så tidspunktene som boken tar for seg, syntes jeg det var rart at 1900 tallet ikke var med. Vi som levde våre liv mest der, tenkte jo alltid at vi var det viktige sekel der det meste skjedde. Av både godt og vondt. Vi kom så langt. På mange måter. Til månen med mere. Men vi så ikke i tide hvor det bar hen. Vi hadde krevd mere av naturen enn den kunne tåle. Biene var et varsel. De gjorde sitt beste så lenge de kunne. Men de ble stresset til døde. Vi mennesker har stresset oss selv og alt omkring oss.

Men hvis grunnproblemet er stress, hvordan kan vi gripe det an uten at menneskene bare blir mere stresset? Vi ser at mange er velvillige. Men de snur seg bort. De orker ikke mere mas.

Vi må gjenfinne roen og nøysomheten. Vi må være realistiske og ta valg som duger. Vi skal ta vare på både  jorden vår og det vi har lært. All viten og innsikt kommer til nytte når det blir brukt på riktig måte.  Med ansvar og forstand.

Grådighet og overflod gjør ingen lykkelige. Men målet om et bedre liv for alle her på jorden og håpet om en fullkommen fortsettelse, kan gi livslyst og styrke og ro i sjelen.

Fra Jonatan (5) til Oldemor

Oldemor var tufs. Kanskje kunne sol og varme hjelpe? Operasjon «Oldemor til Syden» ble satt i gang. Brita ba seg fri fra skolen – og søkte på nettet. Mormor la planer. Og en tidlig januarmorgen fløy fire generasjoner fra Flesland: Bjørnar på snart 2 og oldemor på 92 år. Mamma på 33 og mormor som er 66 år.

Bjørnar satt i barnetralle. Oldemor i rullestol. Mamma og mormor skjøv. Oldemor og Bjørnar vinket stolt til hverandre.

På flyet hadde vi tre seter på rad. Bjørnar gikk gratis på flyet – og brukte alle etter tur. Tre fang å velge mellom. Hvem er heldigere? Men mamma ble brukt mest – og var mest sliten da vi kom frem. Da måtte hun også løpe etter lille Bjørnar som hadde stort behov for å røre på seg. En sånn familieforflytning er ikke noen «hvile-etappe». Ellers gikk det bra og slik det skulle.

Nå har det gått en uke. Oldemor kommer til hektene igjen. Vi har gått turer og badet i solskinn. Vi har vært i dyrepark og sett flinke papegøyer – og mye annet rart.

Bjørnar er stappfull av inntrykk og strever med å finne uttrykk for alt han ser og opplever. Oldemor har nok med å se på han – og mimrer om andre barn og andre turer. «Midt-i-livet-kvinnene» sørger for oss begge. Vi har fått masse deilig mat og litt farge av solskinnet. Syden-turer er bra!

Men i morgen deler gruppen seg. De to yngste flyr hjem. Til barnehage og skolejobb. Vi to eldste blir igjen her nede i solskinnet en stund til. Det tar lengre tid å restaurere det som er gammelt.

PS: Nå har det gått enda en uke, og mamma Brita har endelig fått tid til å skrive ned dette fine reisebrevet som hun fikk med seg fra oldemor. Her kommer noen bilder: Bjørnar på fanget til oldemor mens de utforsker ny teknologi. Bjørnar på fanget til mormor på papegøye-show. Og Bjørnar på stranda: både den myke, gode og den svarte, morsomme (her kunne han hive stein – plask!).

«Kristen jul» akvarell av Bjørnar (2) og Brita (33)

Jeg husker ikke hvor jeg har det fra, men en mann ble spurt om han virkelig trodde at kristne var dummere enn andre. «Det må de vel være», fnøs han. «De tror jo til og med på jomfrufødsel.» Til og med! Det har aldri slått meg at det var det vanskeligste å tro på. Hvis man først tror på en Gud som har skapt jorden og alt liv på den, da må man jo tro han kan lage barn i livmoren til en kvinne. Ingen steder ligger det bedre til rette. Og i vår tid – med alt vi nå vet omkring befruktning – og fødsel, burde det være lettere å tro enn noen gang.

En ting er at det skjer jomfru-fødsler i stor skala. Mer enn mange synes om. Det vil si befruktning uten manns nærvær. Han leverer, det er alt. Bidraget kommer via sprøyte. Det kan til og med sendes i posten. Bestilt fra katalog. Men noen mener at det er ikke ekte jomfru-fødsel. Det er tross at en konkret forbindelse – sæden. Men hva er sæd? Egentlig. Det er et BUDSKAP – i kodet form. Sæden inneholder halvparten av oppskriften – tegningene – til et nytt menneske. Den er knyttet til en slags pil som skytes inn i et egg hvor den andre halvparten venter. Kanskje passer de sammen. Hvis ikke må man vente på neste forsøk. Hva man måtte mene om slik befruktning, den dagen er nok ikke langt borte da et slikt budskap kan sendes «trådløst». De fleste budskap sendes slik i dag. Posten blir snart nedlagt. Fly kan sprenges i luften om noen på bakken sender kodet budskap til en bombe om bord. Hvorfor gå vegen om sprøyter og slikt, hvis den ønskede DNA-koden kan sendes til riktig adresse med et tastetrykk? Selv søke sitt mål, og skape liv – ikke død.

Hvis vi kan, hvorfor ikke Gud? Nei, det var ikke vanskelig for Gud å sende et utvalgt DNA til en jomfru ved navn Maria. Han behøvde ikke engelen en gang. Men Gud er høflig. Særlig mot kvinner. Han gjør ikke slikt uten å spørre først. Engelen skulle be om lov. Og den fikk han. Maria ble først litt redd, så bekymret. Men snart fylt av en stor glede og takknemlighet. Hennes lovsang er noe av det vakreste som finnes. Så ble hun da også gjennomstrømmet av Den hellige ånd og følelsen av å gi liv til noe så mye større enn henne selv. Et ekko av den sangen finnes i alle mennesker som har latt seg bruke av Gud. Ikke bare en veloppdragen frase. Men en TAKK som flommer over og fyller alt.

Og – så det er sagt – at «ordet fra Gud» – et BUDSKAP – ble menneske og levde iblant oss – DET er en sterk ting å tro.

Det er fødselsdagen til mannen min. Han ville blitt 92. Slik som jeg. Det er slutten på en lang uke, som begynner med at han døde den 16. Som også var datoen i ringene våre: 16.11.46. Så var det bryllupsdag den 19. Det var i 1948. Den 20. ble han begravet. Men så slutter det hele med fødselsdagen hans.

Det er litt rart, men egentlig ganske fint. I andaktsboken for dagen er overskriften: -«Den himmelske fødselsdag.» De første kristne kalte dødsdagen for det. For dem var det å dø, å bli født til et nytt liv. Et liv som ikke skulle bli tatt fra dem igjen.

Det er litt vanskelig å forestille seg. Men de hadde jo sett Jesus. Sett at han levde og var seg selv. Bare på en mye bedre måte. Det er jo slik før vi blir født her nede også – at vi kan ikke forestille oss hvordan livet er «utenfor». Vi kjenner og hører at det må være noe der. Men har ingen forestillinger. Det gjør ikke noe. For når vi er igjennom og alt åpner seg mot lyset – da er det både nytt og kjent. Den omsorgen som tok vare på oss, den er der enda. Stemmene vi hørte i det fjerne, er nære. Og det som omsluttet oss, kan vi nu se – blikk mot blikk – ansikt til ansikt. Det er vår første store opplevelse. Å bli født på ny må være enda mer fantastisk.

Så egentlig slutter både «uken» og livet godt. Men det er en «rar» uke likevel. Med både gode og vanskelige minner. Jeg har ofte reist bort på den tiden. Men i år var jeg her – i huset mitt og regnet. Det går greit det også. Når perspektivet er der. Og livet pågår for fullt omkring en. Både i familien og i verden. Det er alltid noe å glede seg over. Alltid noe å følge med på i spenning og bekymring. Alltid noe man kanskje kan gjøre for å hjelpe. Og så mye man ikke får gjort.

November. Denne rare måneden. Som begynner med Allehelgensdag. Med sorg og himmelhåp. Med dager som bare blir kortere og mørkere. Ofte så grå. Med mye tåke og regn eller snø som kommer for tidlig. Hverken høst eller vinter. Bare noe man må igjennom. Men så skjer det mye der også. Den må være med. Og så toner den ut i advent. Med jul som lys i tunnelen der foran. November er etter hvert blitt MIN måned.

Kommentar fra redaktøren (barnebarnet):

Jeg søkte på nettet etter et bilde til teksten – og fant et opptak i NRK sine arkiver hvor farfar blir intervjuet av Erik Bye om gassmasker. Trykk HER. Han er like kul som alltid, men mye mer alvorlig enn han var som bestefar. Han var alltid så morsom og med smilet på lur.

Hvorfor skal vi bry oss om Fatima nå? I en verden hvor så mye annet står på spill. Et 100 år gammelt katolsk mirakel. Vi har vel annet å ta oss til.  Man risikerer å bli sett på som overtroisk og sprø. Jeg vet ikke hva. Men det handler kanskje også om å tørre se det som skjer? Ikke bare det som passer for oss.

Jeg ble først kjent med Fatima da jeg på 80 tallet leste om visjonene i Jugoslavia. Det er flere likhetspunkter mellom de to fenomenene. I begge tilfelle var det barn som formidlet et budskap. Og barna var gjetere. Ellers helt vanlige barn. Som først ble forskrekket. Men siden formet av å ha blitt møtt med så stor kjærlighet.

Nå nylig fikk jeg en bok om Fatima sendt fra Amerika. Den er skrevet i 1954 av en historie-professor, som etter 2.verdenskrig begynte å interessere seg for det som skjedde i 1917. Han dro til Portugal og Fatima og gjorde grundige undersøkelser.

Han intervjuet folk som enda levde, bl.a. Lucia, og han fikk tilgang til dokumenter. Det ble en bok stappfull av fakta. Interessant, men litt tung å lese. Det har kostet «gamle meg» mye strev å trekke ut det jeg synes er viktigst å formidle. Jeg håper det er blitt et bilde som gir mening, selv om det er sterkt forenklet. Jeg ville gjerne fortalt mer om barna. Det er en rørende historie. Men da ble det fort en hel bok.

Vil man plassere Fatima i historien, ser man snart at det er Russland som er det sentrale. Selv om dette skjedde i Portugal. Verdenskrigen holdt alle i sitt grep. Også Portugal var kommet med helt på slutten. Jomfruen sier at barna skal be om fred og lover at den snart vil komme. Men hun er mest bekymret for Russland og de troende der. Jomfruen bryr seg tydeligvis ikke om at russerne er ortodokse –  ikke katolske. Alle må be mye for Russland ellers vil onde ting skje og mange vil dø.  Vi vet at den russiske revolusjonen begynte akkurat den høsten. Og vi vet hva den kom til å koste. Jomfruen er fremsynt i sine bekymringer.

Slik var det i Jugoslavia også. Da de første visjonene kom i 1981, var vi opptatt av den kalde krigen. Og Russlands rolle der. I den sammenhengen var det ikke lett å forstå hvorfor Jugoslavia var viktig. Hvorfor alt snakket om forsoning akkurat der? Og hvorfor var hun spesielt opptatt av muslimene? Det var ganske fremsynt. Men i himmelen har de vel den store oversikten.

P S

I forbindelse med 100 årsfeiringen 13. oktober ble det sagt at Lucia hadde spådd en stor ulykke på den dagen. Det var ikke sant. Det er jo baksiden ved sånt. Det spekuleres i endetid og ulykker. Slik har det alltid vært. Hva er vitsen med det? Å flykte fra ansvaret her og nå? Enda står regnbuen på himmelen. Herren har lovet at han ikke vil ødelegge jorden.  Han holder ord. Han vil at verden skal vare så lenge som mulig. Han er ikke ferdig med å høste skapelsens frukter. 

Men om vi ikke gjør vår del av jobben og tar vare på kloden vår? Hva da? Den er lagt i våre hender.

De to yngste barna ble syke og døde ikke så lenge etter av en slags tuberkulose. Men de var så himmelvendte at de bar sykdommen med stor fatning. Francisco hadde mistet sitt hjerte til Jesus-barnet og ville fortest mulig hjem til ham. Og Jacinta kunne ikke glemme den vidunderlig vakre kvinnen i lysglansen. Men Lucia var en frisk og robust pike. Mange kom og ville se henne. Så lenge hun var der, fortsatte folk å komme til landsbyen og familien. Hun ble sendt på klosterskole med nytt navn og streng beskjed om aldri å røpe hvem hun var. Hun fant seg lydig i alt. Nå lærte hun iallfall å skrive og lese, noe Jomfruen hadde sagt at hun burde. Da hun noen tiår senere ble hentet frem igjen, var hun en moden, rolig og forstandig kvinne.

Tidene var forandret. Mirakler var lov. Lucia fikk treffe paven og gi ham en beskjed som Jomfruen hadde gitt henne – at paven måtte vie Russland til hennes – Jomfru Marias hjerte. Lucia selv fikk beskjed om å skrive ned, så nøyaktig hun husket, alt som hadde skjedd den gangen – i 1916 og 1917. Hun gjorde det lydig og rett frem uten å legge noe til eller fra. Hun var en from, men meget nøktern kvinne.

Det var en stor ting for henne da hun fikk komme tilbake til byen Fatima og se igjen hjemmet sitt og familien. Og det var med stor forundring hun fikk se at det var bygget en vakker kirke der hvor hun som barn hadde møtt Jomfruen. Beitemarken der de gjette sauene var blitt et stort anlegg med flere hus og haver. Hun gledet seg over alt.

Men hun vendte tilbake til klosteret der hun levde et liv i bønn og arbeide. Hun hadde flere visjoner med Jomfruen. Hun møtte også Jesus noen ganger. Men hun hadde ikke lov å fortelle andre om hva som ble sagt. Hun ble ganske gammel.

Lånt av: https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/ad/Fatima_plein.jpeg

13.oktober 1917 midt på dagen klokken 12 – skjedde et av de merkeligste og best bevitnete mirakler i vår verden. Ingen har så langt kunnet gi en «naturlig» forklaring på fenomenet.

Solmirakelet i Portugal ble sett av 70 000 mennesker som var samlet på noen beitemarker i det indre av landet. Årsaken til at de var der, er underlig nok i seg selv.

De tre små gjeterne

Sommeren 1916 – da Lucia enda bare var 9 – søkte barna ly for regnet i en slags hule. Der spiste de nisten sin. Etterpå knelte de og ba rosenkransen. Plutselig stanset regnet. Solen skinte, og et sterkt lys beveget seg fra øst mot vest over tretoppene. Og så sto det en engel hos dem. «Bli ikke redd, jeg er fredsengelen. Be med meg». Han knelte ned så pannen berørte jorden, og lærte dem en bønn.

Min Gud, jeg tror, jeg tilber, jeg håper, og jeg elsker Deg. Jeg ber Deg tilgi dem som ikke tror, ikke tilber, ikke håper og ikke elsker Deg.

Han sa det samme tre ganger og barna gjentok etter ham. Så forsvant han som om han ble oppløst i sollyset. Barna ble liggende på kne lenge etter han var borte. De var som utenfor seg selv. Og bare gjentok ordene engelen hadde lært dem.

Men de var barn. De måtte røre på seg. Og gå tilbake til sitt vanlige liv. Men de ble enige om ikke å si noe til noen om det de hadde opplevd. Engelen kom tilbake to ganger den sommeren. Han sa at de måtte be mye. Han forberedte dem på at de kunne komme til å ofre mye for Gud og for freden. Men at de alltid ville få hjelp. Alt dette gjorde veldig inntrykk på dem. Det var mye de ikke forsto. Lucia måtte prøve å forklare for de yngre. De ble veldig knyttet til hverandre.

13.mai sommeren 1917 skjedde det noe nytt. Midt på dagen klokken 12. Barna var ute med sauene. Det var sterk sol og de ville lage et ly av grønne blader. Da så de et lys komme mot dem og stanse over en busk like ved. Inni lyset så de en kvinneskikkelse de gjenkjente som Jomfru Maria. «Ikke vær redde,» sa hun. «Jeg vil ikke gjøre dere noe vondt.» Lucia var trygg nok til å spørre: «Hvor kommer du fra»? «Jeg er fra Himmelen», svarte hun. «Og hva vil du meg»?

«Jeg vil at du skal komme hit 6 måneder etter hverandre, på den 13.dagen til samme tid. Da vil jeg fortelle deg hvem jeg er, og hva jeg vil. Og etterpå vil jeg komme hit en 7. gang.» Hun snakket litt mere med barna, åpnet hendene og velsignet dem og etterlot dem i en tilstand av fred og overveldende glede. Lucia ba de yngre barna om ikke å fortelle det til noen. Men hun tvilte. For de strålte av glede. Og de greide ikke å skjule det. Jacinta fortalte alt da hun kom hjem.

En 100 årsdag

1917 var et vanskelig år. Verdenskrigen gikk inn sin sluttfase med store mannefall på begge sider. I 1910 hadde Portugal opplevd en revolusjon etter fransk mønster og avsatt kongen. Den nye republikken presset kirken både lokalt og nasjonalt. Kirken prøvde å ligge lavt. Det man minst behøvde var folkelig hysteri omkring unger som sa de hadde sett engler og Jomfru Maria. Utsendinger kom fra høyeste hold for å undersøke og roe ned. Styresmaktene likte det heller ikke. Men ville gjerne avsløre det hele som juks og bedrag. Barna ble forhørt og presset fra alle kanter. Men de sto urokkelig ved sitt, søkte trøst hos hverandre og ba slik de hadde lært. En gang ble de satt i arresten sammen med barkede bøller. Hele tiden skjedde det noe med folk omkring dem. De ble berørt av barnas tro. Og folkemengden som møtte opp hver 13. ble større for hver gang.

Da 13. september kom, ble barna hentet til rådhuset og holdt der. Folk som hadde møtt opp ute på beitene, fikk bare se lyskulen komme fra det fjerne, men snu og bli borte. De gikk både skuffet og forundret hjem.

Presset på barna, familiene og landsbyen bare vokste frem mot den 13.oktober, som var dagen da Jomfruen hadde sagt det skulle skje et mirakel. Folk møtte opp dagen før og lå ute for å komme nærmest mulig. Så ble det et veldig uvær med hardt regn. Folk ble gjennomvåte. Marken ble til søle. Men folk holdt stand.

Onkel Marto, far til de to yngste barna, var den som hadde støttet dem best. Når de ville gå, tok han på seg å følge dem til stedet. Men det var så fullt av folk over alt at han måtte rope hvem de var, løfte opp barna og sende dem fremover. Da de var på plass, sto alle der, dyvåte, kolde og ventet på at klokken skulle bli 12.

Den passerte 12. Regnet strømmet ned. Noen begynte å mumle. Lucia ropte: «Slå ned paraplyene». Man adlød nølende. Regnet falt fortsatt. Så roper Lucia:» Nå ser jeg lyset. Jomfruen kommer». De som sto nærmest, så at den helt alminnelige piken, plutselig strålte av en overjordisk skjønnhet. Hun knelte på den våte marken med ansiktet vendt oppover i regnet mens hun snakket med en som folk ikke kunne se. Lucia fortalte etterpå at Jomfruen hadde sagt at de alle måtte be rosenkransen. At krigen snart ville være over og soldatene vende hjem. Og at hun ønsket man ville bygge et kapell der hvor hun hadde vist seg. Som avskjed åpnet

Jomfruen hendene. Det strømmet ut et lys som var mer strålende enn selve solen. Og kanskje var det i dette øyeblikket at folk så skyene dele seg og bli trukket til side som tunge gardiner. Solen skinte fra en klar blå himmel lik en skive av hvit ild. «Se på solen!», ropte Lucia i ekstase. Der hvor Jomfruen var forsvunnet i lyset fra sine utstrakte hender, så barna nu tre tablåer, som symboliserte de tre mysterier i rosenkransen. De så – først og fremst Jesus – i 3 stadier. Jesus-barnet, Den lidende Jesus og Den oppstandne.

Folkemassene så ikke dette, men de så på solen som strålte klarere enn noen gang, men med et lys øynene kunne tåle. Mens de så på den, begynte solen å «danse» – det var uttrykket de fleste brukte. Den virvlet rundt som et flammehjul. Etter en stund stoppet den. Så roterte den igjen – langsommere. Den sendte ut stråler i alle farger. Og tunger av ild. Tilslutt syntes den å falle mot jorden i en slags siksak-bevegelse.

Det lød et skrik av tusen stemmer. Folk falt på kne. Trodde verdens ende var nær. Mange sa det plutselig ble varmere. At de trodde de ville omkomme i flammer. Etterpå merket de at det våte tøyet var blitt tørt. Dette varte ca. 10 min. Så vendte solen sakte om og steg opp på sin vante plass. Ingen kunne se rett på den mere.

Etterpå ville folk gjerne se barna. De ble båret rundt av sterke menn. Og mange ropte til dem om forbønn for seg og sine. Men de fleste var ivrige etter å komme av sted. Den store folkemengden forsvant fort og stille. De ville hjem å fortelle hva de hadde opplevd. Ryktet om mirakelet ble spredd mellom folk utover hele landet. Det ble snakket om massesuggesjon. Men det viste seg at også folk i landsbyer langt unna, som ikke visste noe, de hadde sett det samme lyset på himmelen.

For barna ventet lange avhør både av prester og politi. Så ble iallfall hendelsene godt dokumentert. Men avisfolkene som var møtt opp måtte være forsiktige. Og den lange artikkelen som en amerikansk journalist sendte hjem, den endte som en liten bortgjemt notis. Det himmelske mirakel gikk på en nesten mirakuløs måte «under jorden».

Astrofysikeren Stephen Hawkings, som er en stor pedagog, har vist oss på TV hvordan kompliserte fysiske emner kan gjøres fattbare for vanlige mennesker. Iallfall på det nivået vi har bruk for.

Vi har lært om solsystem og univers og de kreftene som finnes der. Vi har sett de svære antennene som er satt opp rundt på kloden for å fange opp støy og mulige signaler fra rommet. Det studentene skulle lære da, var at om vi skal ha sjanse til å finne noe som kanskje er ment for oss, da må vi vende antennene mot et område hvor det er så stille som mulig. Det er viktig for vår mulighet til å høre. Men det er også logisk å tenke at om det er noen der ute som gjerne vil nå oss, da vil de nok velge et område hvor det er mulig å bli hørt.

Det er en gammel menneskedrøm dette at det finnes noen der ute som vil nå oss, vil ha kontakt. Det føles ensomt at vi skulle være helt alene i alt dette som omgir oss. Selv om det også virker litt skremmende. Vi vet jo ikke hva det kunne være.

Men etter alt vi har funnet ut så langt og alt vi vet om tid og avstander – hvis det er noe der – så er det veldig fjernt fra oss. Er et budskap på veg, er det sendt for veldig lenge siden. Og avsenderen finnes kanskje ikke mer? Likevel lyttes det dag og natt året rundt av ivrige mennesker. Og man er åpne for alt. Vi aner jo ikke hvilken form et slikt budskap kan ha. Om det ville være noe vi mennesker over hode kunne oppfatte som et budskap. Likevel venter vi med en slags lengsel. Spent – med våre store antenner vendt mot rommet der ute.

Men vi har andre antenner. De er vendt innover. Mot det rommet vi alle har inne i oss. Og som ikke er begrenset av tid og avstander. Det kan være mye støy i det rommet. Også der kan det være klokt å vende antennene mot stillheten. Iallfall hvis man vil oppdage et budskap. Mange har forsøkt og funnet mer enn de trodde var mulig. Det er «noen» der – uten tvil. Og det er ikke ukjente «slektninger» fra en fjern planet. Men det er vårt felles opphav som møter oss med kjærlighet og omsorg. I kjernen av oss selv. Der har vi søkemotor og mottager for et unikt budskap som er ment ikke for «menneskeheten», men for hver enkelt.

Skal vi tro våre forfedre, har menneskenes historie mange eksempler på at «noen» har villet nå oss, ha kontakt. Slikt er nok blitt oppfattet forskjellig og gitt videre på ulike måter. Noe er blitt til myter og eventyr. Til overtro og magi. Men det har også inspirert mange til religiøse og filosofiske tanker av høy kvalitet. Det har dannet menneskene mere enn vi gjerne er klar over.

Det er mange linjer man kan følge. Men den viktigste, er vel den som begynner med folket i Ur. Landet mellom elvene. Babylon. Vi finner historien om den store flommen. Noa som blir reddet av sin Gud. Også jødene har tatt vare på denne urhistorien. Og hos dem finner vi videre fortellingen om Abraham, som blir valgt ut for å ta imot et bestemt budskap. Men først må han bli et folk. – Han blir til flere folk. Men det er Isak og Jakob-grenen som skal ta imot budskapet. Det står fast. Gjennom flere tusen år. Når Jesus Kristus står fram, hevder han å være selve dette budskapet. «Ordet» i menneske-skikkelse. Han gjør et veldig inntrykk på alle som møter ham. Og når han «går tilbake til Faderen» etterlater han seg dette budskapet som en levende bankende impuls iblant menneskene. Han kalte det «Den hellige ånd». Det er «utenomjordiske» signaler av første klasse. Vel verd å lytte til. Passordene er – kjærlighet og sannhet. De kan prøves på det.

Dette budskapet kan vi få bekreftet hvis vi lytter til antennene inni oss. Og det er ikke bare slik at vi hører. Vi blir selv hørt. Og vi får svar og hjelp slik det gagner oss best i den store sammenhengen. Det skulle være vel verdt å smyge forbi støyen og la stillheten få slippe til. Tenk om vi lyttet like ivrig til våre indre antenner og stillheten der, som til de enorme skålene vendt ut mot det ugjestmilde rommet. Det som hittil ikke har vist noen interesse for oss.

Men vi har vårt jordiske hjem. Som et frø i jorden suger vi til oss livskraft fra den. Vi trives i vårt lune halvmørke. Kanskje noen frø helst vil bli der de er? Men vi er «programmert» til noe mer. Noe drar og får oss til å sende en spire rett oppover mot det større lyset vi aner der oppe. Så en dag bryter vi igjennom og folder oss ut til noe vi ikke visste at vi også var. Da har budskapet holdt hva det lovet. Det burde være vel verd å lytte til.

I valgtider er det mye snakk om syn. Syn på ditt og syn på datt. Syn på klima, innvandrere, ulver og skolebarn som ikke vil. Synet avgjør hvem du skal stemme på. Men det er ikke alltid lett å vite hva man skal synes. Eller vite hvem som vet best og hvem som flinkest får det til. Du kan velge til høyre eller venstre. Men det er ikke opplagt hvor vegen fører. Partiene roper om sine forskjeller. Men det er ikke så lett å se. Det betyr kanskje noe om du er nærsynt eller langsynt? Hvilke briller du bruker?

Jeg har alltid vært nærsynt. Så ikke det som sto på tavla. Måtte gjette eller plage sidemannen. Gikk glipp av muligheter jeg så for sent. Oppdaget ikke fly på himmelen eller en hare gjemt i buskene. Bare sorg og minus trodde jeg. Til nå. For jeg tok en stær-operasjon som gav meg nye kunstige linser. De ser alt omkring meg klart og fint. De er visst veldig dyre. Og jeg burde bare være henrykt. Men jeg oppdaget at jeg har mistet noe jeg før tok som en selvfølge. Mitt gode nærsyn. Selv med fremskreden stær kunne jeg se å tre en nål og lese bitteliten skrift, bare jeg tok av meg brillene. Jeg kunne sovne mens jeg leste uten at det gjorde noe. Nå har jeg lest med lesebriller utenpå de nye progressive. Det blir ikke det samme. Men jeg er lovet noe bedre. Så det blir vel bra.

Men nå fikk jeg høre at man kunne valgt annerledes. Jeg kunne valgt linser som lignet mine gamle nærsynte som jeg var født med. Det var kanskje de som gjorde at jeg tidlig lærte å lese og ble så glad i det. At jeg kunne lese lett og mye uten å bli sliten? Alle forskjeller kan være et pluss. Øyelegen sa at noen velger å beholde nærsyn. På grunn av jobben. Han tenkte vel ikke at en gammel dame også kunne ha fordel av det. Men nå har jeg sagt fra – om det skulle bli aktuelt for noen.

Når det gjelder det andre valget har jeg fortsatt muligheten til å velge syn. Og det kan bety noe for flere enn meg selv. Det er viktig å se det nære. De nærmeste og deres behov. Men skal vi ta vare på dem, må vi også ha evnen til å se langt, se farene som kommer. Politikk skal jo nettopp være å tenke fellesskap, se langsiktig. Jeg er glad for å se at mitt gamle parti Kr.F., som jeg har støttet nettopp fordi det var opptatt av både det nære og det fjerne, og setter verdier over profitt, at de går inn for å ta vare på jorden vår på en måte som ikke går ut over de svakeste. Det burde være selvsagt. Egentlig bør ALLE partier være grønne nå. Og helst ETTER valget.

Det er en ting som slår meg. Ved neste århundreskifte er mine 6 oldebarn yngre enn jeg er nå. 2100 er ikke fjern fremtid. Det er livet til familien min. Så langt kan selv den mest nærsynte se. Og hvis vi man ikke kan bo her da?  Er det noe vi kan gjøre, bør vi vel ikke nøle med det.

– i gammel og ny tid

Da oldemor var lillemor, var det mye rein. Til Bossekop kom samene ned fra fjellet for å kjøpe varer og selge kjøtt. Særlig vår og høst. Da var det stort marked. Fra vinduet mitt mot havet og vegen så jeg dem komme frem på bakketoppen og nedover mot oss. Lange raider med rein. Noen  trakk pulker. Samer i pesk satt på pulken eller løp ved siden og styrte. Det ringlet i bjeller, og det var så morsomt å se. Mamma pekte på en rein som gikk litt rart. Den hadde noe rundt foten. Det var «stopp-reinen». Den var en slags bremse som skulle passe på at de andre ikke gikk for fort. Det er sånn hos oss mennesker også, sa hun. Det er bra at vi har noen som bremser. De er også viktige.

Alle reinene er litt forskjellige. Selv om vi synes de ser likedan ut. Det var særlig EN rein mamma var opptatt av. Var-simlen. En mamma-rein som passet på flokken. Den sto gjerne på et høyt sted hvor hun kunne «være» fare og varsle de andre. Jeg tror at mamma tenkte hun selv kunne vært en slik var-simle. Mamma været farer over alt.

Som barn var jeg veldig fasinert av reinsdyr.

NÅ – nesten et århundre senere – sitter jeg her og ser på rein. Stuen min er liten og har ikke samme utsikt som den gang. Men jeg har et magisk vindu som jeg kan åpne mot verden og dens tider. TV. Så nå får jeg se en stor reinsflokk – på vandring fra fjell mot hav. Selv er den et bølgende hav av rygger og horn. En helhet. Og likevel – når man kommer nær, ser man hvor ulike de er – både i sinn og skinn og horn. Man føler ømhet for den som alltid kommer sist. Forfulgt av ulv ville den bli spist. Noen liker seg best i utkanten av flokken. Andre dumper helst ned midt imellom andre. Hvordan føles det å være rein?

Men det er ikke bare dyr vi ser. Det er mennesker også. Og man blir nesten aller mest fasinert av det samspillet man ser. Her er det beitedyr, som av urgamle instinkter drives på vandring etter mat. Og mennesker som gjennom generasjoner har lært å  følge etter sine byttedyr og leve i forståelse med dem. Vi skremmer bort rovdyr så dere og kalvene kan beite i fred. Det lønner seg for alle.

Det slo meg at her har vi et fantastisk eksempel på hva mennesker kan få til – hvis de vil – om de samarbeider med naturen på dens egne premisser. Samene gjør det med respekt for egen tradisjon og nedarvete verdier. Samtidig er de åpne for ny og nyttig kunnskap. Dyp kjennskap til natur og dyreliv blir kombinert med teknisk innsikt og ferdighet på en suveren og ganske avslappet måte. Det har vært fasinerende å se på.

Gjetere på scooter dirigerer flokken, hjulpet av flinke hunder som passer på at alle blir med, men uten å stresse dyrene. De skal så langt det er mulig få bestemme selv. Alt skjer så rolig at folk sier de har sittet og sett på som ren mentalhygiene.

«Reinflytting minutt for minutt» er en fantastisk produksjon. En gave til oss alle. Det er samene som gir oss den. De har hatt hånd om det hele. Fra nærkontakt med dyrene – til dronene som filmet fra alle posisjoner. De var ikke studieobjekt. Men dyktige folk som lot oss få innblikk i deres liv og arbeid og delte med oss av gammel visdom og ny innsikt.

Samer og reindrift skal ikke på museum eller bli reservat. De er ikke DEM, men OSS. En del av det mangfold som lenge har vært der nord. Norske, finske, samer  som har levd sammen, lært av hverandre, blandet seg og blitt sterkere og flere av det. Reindrift-samene har tatt vare på en gammel nomadekultur, noe alle folk en gang har praktisert. Det er verdifullt i seg selv. Men det mest interessante er å se hvordan man idag kombinerer nærhet til det naturlige med kunnskap og hjelpemidler som kan gjøre det mulig for mennesker å leve godt og samtidig ta vare på livsgrunnlaget.

Nei, samene skal ikke på museum. De kan heller få være med og vise veg når jordens menneskeflokker snart må legge om kursen og finne nye måter å beite på. Kanskje går vi en tid i møte der man må finne tilbake til naturen og det opprinnelige i oss selv –  samtidig som vi tar vare på det vi har lært. Da kan vi se sammenhengen i alt, se hva som kommer og handle ansvarlig før det er for sent. Men det er en krevende oppgave. Det kan koste. Selv rein-eiere må legge om når naturen endrer seg. Vi er alle i samme båt hvis havet stiger. Det er på tide å slutte å slåss.

Tenk om vi sammen kunne møte tidens utfordringer med klimaendringer og folke- vandring, like samkjørte og velregisserte som på «Reinflytting». Med fininnstilt bruk av teknikk og med dyp innsikt i både natur og menneskeliv. Med ekte respekt for det mangfold og de muligheter vi bare kan ane der. Gjøre det like dyktig og effektivt. Og  med samme velsignede sinnsro.

Slik det var den siste søndagen. Da de drev flokken over Sennalandet mot Kvaløya. Et område som er kjent og kjært for meg. Det var så mye vidde og himmel. Slik søndagfred midt i det hele. Og plutselig sang Mari Boine med sin joikestemme: «Ånd fra himlen, kom med nåde».

Tegnet av Brita og Bjørnar til oldemors tekst