RESIRKULERING – LIV og MILJØ.

Oldemor er blitt SØPPEL-KVINNE. Nei, ikke en sånn som henger bakpå den store bilen som skramler utenfor her hver fredag morgen. Skjønt det er sikkert kommet noen kvinner med i det teamet også. Det kan være et attraktivt yrke for de litt mere utradisjonelle. Der jeg bodde før, var det en ild-sjel av en lærer som hadde brent helt ut. Han kunne ikke mer. Men han var glad i å stå opp tidlig om morgenen og likte å trene. På sine morgen-turer møtte han søppel-folket. Sa hei og litt mer, og kom på den tanke at det kunne være en jobb for ham. Triveligere enn å løpe alene veg-langs bare for å få brukt kroppen. Den jobben gjorde ham til en glad og nyttig mann.

Oldemor føler seg også glad og nyttig. Jeg er blitt med i søppel-teamet, men på en annen måte. Jeg skal sørge for at det blir så lite søppel som mulig. Jeg har fått mitt eget «resirkulerings-anlegg» – her i kjøkkenkroken min. To små smarte grønne bokser oppå hverandre. Og noe til å strø oppå det jeg legger oppi. Selv har jeg stående en liten boks på kjøkkenbenken, som jeg legger mat-avfall oppi etter hvert. Når den er full – hos meg oftest en gang om dagen — da legger jeg det i den øverste grønne boksen og strør. Det er lettvint og greit. Og det blir ingen lukt. Det beste er at når prosessen er fullført, er matavfallet blitt til fin jordforbedring, som kan graves rett ned i hagen eller blandes i pottejord. Undervegs tappes det ut et flytende stoff som kan has i kannen når jeg vanner plantene mine. Det er det beste de kan få, og det er så miljøvennlig noe kan bli. 

Jeg er hverken kvalifisert eller betalt. Jeg vil bare fortelle at når de rette hjelpe- midlene er der, da kan hvem som helst leve i pakt med naturen og til og med gå i pluss. Selv en som rusler i veg i sitt siste tiår mot hundre, kan greie det med glans.

Ikke bare blir man greit kvitt sitt søppel, men man har også gleden av å vite at det kommer plantene til gode. På verandaen min stråler blomkarsen i alle nyanser mellom gult og rødt. Og rosene blomstrer helt vilt. En annen god ting: Det er blitt mye lettere å kaste mat som bør kastes. Rester som har overlevd for lenge i kjøleskapet og er hinsides dato. Eller lukter litt tvilsomt. Slik det kan gå når man er enslig uten glupske ungdommer i huset. Nå kaster jeg med lettere hjerte fordi jeg vet at plantene mine får nyte godt av det. Vi er med i syklusen sammen.

Men dette er ikke noe nytt. Slik var det jo før. Da jeg var liten pike for snart hundre år siden. Og lenge etter det. Søppelhaugen hjemme lå på den andre siden av gårdsplassen. Åpent for vær og vind.  Der tømte vi søppelbøtten. Var det noe spiselig i den, kom måkene på et blunk. Vekk var alt de kunne få med seg i nebbet. Resten blandet seg med asken fra ovnene, kaffegrut og annet slikt. Om vinteren ble det snø over, lag på lag. Om våren når alt hadde tint, ble restene pløyd ned i potetåkeren. Så ble det poteter til høsten. Og kanskje restene av dem, havnet i åkeren på ny. 

Slik levde vi med naturen i mitt barndomshjem langt mot nord. Men det ble enda tydeligere da vi som en slags krigsflyktninger, måtte forlate hjemmet vårt. Vi bodde ved finskegrensen i nordøst da Vinterkrigen brøt ut i 1939.  Vi havnet på en fjellgård nær slekt i Sør Norge hvor vi prøvde å livberge oss selv. Min mor og fire unger. Den femte ble født like før freden kom.  Far ble igjen for å ta vare på skolen sin. En ny-bygget folkehøgskole, som skulle være vår utpost mot øst. Et tegn på fred og samkvem. Men krigen kom fortere enn noen hadde tenkt. Og skolen ble okkupert som felt-lasarett. Far tok på seg å drive omgangsskole for spredte barn i området. Gikk på ski eller syklet.  Men de fleste somrene greide han – tross hindringer – å komme seg sydover for å hjelpe til. Ellers var vi barna med og hjalp så godt vi kunne. 

Alt matavfall ble nøye sortert. Noe kunne grisen spise, resten gikk til hønsene. Papir var det lite av. Alt ble brukt mange ganger. Ble til sist brent eller brukt på do. Blikk-bokser var verdifulle. Bruktes til alt mulig så lenge de holdt. Da rustet de vel vekk. Plast fantes ikke. Vi greide oss uten. Faktisk. Melk blev transportert i spann. I Oslo var det flasker. En merkelig ting for oss fra landet. Alt av glass ble brukt til det knustes. Da måtte man passe på at ikke dyr fikk det i seg. 

Når det gjelder resirkulering: Naturgjødsel var viktig i min barndom.. Om våren ble den spredd utover. Og mye ble pløyd ned. Det fra doen gikk gjerne til potetene. Det ble sagt å være ekstra næringsrikt. Men sånt måtte ikke byfolk få høre. Siden har jeg levd det meste av livet med å trekke i snora. Det er lettvint og greit. Men føles ikke like meningsfylt.

Og det er ikke alt. For som voksen fikk jeg lov å bygge hytte ved fjellgården der vi levde under krigen. En liten stue med ekte utedo. Det hadde jeg savnet. Ingenting er som å tenke på en slik do. Eller sitte sammen og prate to og to. Fortrolig venninnesnakk. Uten hast eller forstyrrelser. Med sol gjennom sprekker i veggen og hvitskurte planker. Det blir aldri det samme å være omgitt av porselen og hvite fliser. Dessuten er det sjelden dobbelt-seter der. Det fikk ikke hyttedoen vår heller. Dessverre. Men ellers var det en bra do. Med ferske furuplanker. Vi hadde rikelig tilgang til sagflis som strø. Det ble like fint som i et ny-måket fjøs. Dagros ville ha trivdes. Det gjorde fluene også. Dessverre. Vi var ikke like innstilt på sameksistens med dem. Det ble et problem. Vi ville helst unngå sprøytemidler.

Men jeg prøvde å gjenoppta den gamle naturmetoden. Så godt jeg kunne. Slik jeg lærte på turer med min far og bestefar og som speider. Alle de unge måtte lære å sortere søppel. Minst mulig skulle det bli. Alt papir ble brent eller gikk i papirkurv. Glass og bokser som ikke skulle brukes mer, ble tatt med hjem. Plast og annet slikt likeså. Det ble sjelden mer enn et par poser selv når vi var mange. Alt matavfall ble tatt vare på og sammen med aske og grut gravd ned i den lille fjellhagen. Der kunne vi etter hvert høste rikelig med jordbær – og mye annet. Når doen var godt nok kompostert (sagflis og møkk var fin blanding), ble den også gravd ned og gav livsopphold for bærbusker og slikt.  Nede fra gården tok de med gjester for å vise hva som kunne gro så høyt til fjells.

Det er mange år siden. Det er ikke lenger lov å grave ned slik. Barnebarna er voksne. Kommer til hytta med sine små. Nå har man funnet mer flue-uvennlige måter å kompostere på. Både med og uten strøm. Som lager fin jord av det vi utgyter. Slik kan man også på hytta være med i «Det store spelet», som Tarjei Vesaas laget romaner om. Vårt liv som jord-mennesker. «Av jord er du kommen». «Og husk – du skal vera på Bufast all din dag», sa faren. Det var virkeligheten den gang.

Men er det slik lenger? Er vi så «bufaste» som vi har trodd?

Stephen Hawkings, han som nylig døde, har sagt at vi antagelig må begynne å «evakuere» innen hundre år. Flytte til en annen klode. Fordi vi har «brukt opp» vår egen.

I løpet av noen få generasjoner har vi forbrukt mer av jordens ressurser enn alle generasjoner før oss. Avgassene av forbrenningen vår holder på å kvele oss. Vi har produsert på høygir og laget masse, som er blitt til søppel og har forurenset både havet og jorden vår. Klodens fint avstemte resirkulerings-system har kollapset. For det er jo ikke bare matavfall det er blitt så enormt mye av. Matemballasjen ruver vel så mye og er vanskeligere å bli kvitt. Det har grodd opp store industrier for å lage hel – og halvferdig mat. Andre leverer stadig flottere innpakninger til den. Å  lage mat felles kan ha sine fordeler. Men må det gjøres på akkurat den måten. (Jeg vet om barnehager der barna får med seg hjem ferdig-kokte poteter. Populært.)

Man er opptatt av forbruk, og vi bruker opp altfor mye altfor fort. Men det verste er kanskje likevel over-produksjonen. Den gir inntekter til mange, men lager også søppel. Alt vi produserer som vi ikke bruker, er og blir søppel. Bortkastet arbeid og tid er også en form for søppel, sløsing, som kommer i vegen for noe bedre. Vi bør heller betale folk for å rydde og ta vare på det vi har. Det er hyggeligere og kan gi mer trivsel. Det er også en form for resirkulering. Kanskje vi kan få systemene våre i gang igjen? Hvis vi bruker det vi har lært på den riktige måten?

For selv om det høres spennende ut med romferder og planet-evakuering, så er det ganske skummelt også. Hvordan skal det foregå? Flytte mange milliarder mennesker over astronomiske avstander gjennom et ugjestmildt miljø? Hvem skal dra, og hvem blir igjen? Noen mener kanskje at det er viktig bare å ta vare på selve livet? At LIVET overlever. For kanskje er vi det eneste levende i universet? Kanskje har vi prestert å ødelegge det? Forgå i vårt eget søppel? Det er for flaut.

Standard

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s