SØPPEL-BLOGG ?

Ærsj! Hvem bryr seg om sånt? Verden står på kanten av kriser i flertall. Og noen snakker om søppel. Hvor dustete er vi?

Men ærlig snakket: – Som ekko av møtet i Glasgow, hører vi at det som er det største problemet akkurat nå, det er faktisk «husholdnings-avfall». Ingen vil ha det. Man sender det i skyttel over Nordsjøen. Og det setter bare mere «avtrykk» for hver gang. 8 milliarder mennesker produserer det hele tiden. Dels i form av rester fra sitt forbruk, men enda mer som unødvendig produksjon. Tonnevis av utdatert mat og brus, kjøres på dynga hver eneste dag. Hvorfor? Hva er det egentlig som skjer?

Jeg våknet i natt. Trodde – eller hadde bare drømt det? – at nå kunne jeg høre godt igjen.  Men alt var helt stille. Så jeg gikk inn i stuen for å sjekke. Satte TV på. For fullt. Midt på natten. Jeg hørte bare sånn passe. Som før. Men jeg SÅ noe. En snill politiker med store øyne, var vitne til at containere fulle av gildt godteri ble kassert. Man hadde brukt tid og krefter og mat for å lage det. Nå var alt bare søppel. Men staten måtte gi tilbake pengene de hadde tatt inn i avgifter. Og egentlig var det vel bra at ikke ungene spiste alt det sukkeret. Men hvorfor? Hva var meningen med alt? Noen folk hadde hatt arbeidsplasser og levd av det. Og noen hadde fått renter av pengene sine. Men er det sånn samfunnet skal fungere? Vil vi virkelig være med på noe så vanvittig dumt? Det finnes andre måter å fordele goder på. Hvis det er poenget.

Matavfall bør egentlig ikke finnes i det hele tatt. Det var det vår forrige blogg handlet om. Alt bør kunne resirkuleres på stedet. Mitt barnebarn i Tyskland har altan. Han har en asiatisk kone, som er vant til å dyrke eget grønt. Deres lille sønn er blitt opptatt av urter. Før de setter seg til bords, går han ut og plukker med seg de urtene han vil ha på maten sin. Han klipper dem fint opp og strør selv. Man kan dyrke og resirkulere på en vanlig altan. Og det dufter deilig.

Man kan krangle om CO2 kvoter og slikt. Men helt uten krangel kan man gå i null selv når det gjelder søppel. Og det er faktisk noe av det viktigste nå. 

For å være ærlig: Jo, jeg fikk en positiv kommentar på den siste bloggen. Den kom fra mine «urfolk-venner» ved stranden av «Lake Superior». De har røtter i Nord Norge.  Og han som skrev, takket for velskrevet artikkel. Med et sitat fra «Vett og uvett». «Det var jo både artig og trivielt».  Den likte jeg. Tusen takk.

Standard

RESIRKULERING – LIV og MILJØ.

Oldemor er blitt SØPPEL-KVINNE. Nei, ikke en sånn som henger bakpå den store bilen som skramler utenfor her hver fredag morgen. Skjønt det er sikkert kommet noen kvinner med i det teamet også. Det kan være et attraktivt yrke for de litt mere utradisjonelle. Der jeg bodde før, var det en ild-sjel av en lærer som hadde brent helt ut. Han kunne ikke mer. Men han var glad i å stå opp tidlig om morgenen og likte å trene. På sine morgen-turer møtte han søppel-folket. Sa hei og litt mer, og kom på den tanke at det kunne være en jobb for ham. Triveligere enn å løpe alene veg-langs bare for å få brukt kroppen. Den jobben gjorde ham til en glad og nyttig mann.

Oldemor føler seg også glad og nyttig. Jeg er blitt med i søppel-teamet, men på en annen måte. Jeg skal sørge for at det blir så lite søppel som mulig. Jeg har fått mitt eget «resirkulerings-anlegg» – her i kjøkkenkroken min. To små smarte grønne bokser oppå hverandre. Og noe til å strø oppå det jeg legger oppi. Selv har jeg stående en liten boks på kjøkkenbenken, som jeg legger mat-avfall oppi etter hvert. Når den er full – hos meg oftest en gang om dagen — da legger jeg det i den øverste grønne boksen og strør. Det er lettvint og greit. Og det blir ingen lukt. Det beste er at når prosessen er fullført, er matavfallet blitt til fin jordforbedring, som kan graves rett ned i hagen eller blandes i pottejord. Undervegs tappes det ut et flytende stoff som kan has i kannen når jeg vanner plantene mine. Det er det beste de kan få, og det er så miljøvennlig noe kan bli. 

Jeg er hverken kvalifisert eller betalt. Jeg vil bare fortelle at når de rette hjelpe- midlene er der, da kan hvem som helst leve i pakt med naturen og til og med gå i pluss. Selv en som rusler i veg i sitt siste tiår mot hundre, kan greie det med glans.

Ikke bare blir man greit kvitt sitt søppel, men man har også gleden av å vite at det kommer plantene til gode. På verandaen min stråler blomkarsen i alle nyanser mellom gult og rødt. Og rosene blomstrer helt vilt. En annen god ting: Det er blitt mye lettere å kaste mat som bør kastes. Rester som har overlevd for lenge i kjøleskapet og er hinsides dato. Eller lukter litt tvilsomt. Slik det kan gå når man er enslig uten glupske ungdommer i huset. Nå kaster jeg med lettere hjerte fordi jeg vet at plantene mine får nyte godt av det. Vi er med i syklusen sammen.

Men dette er ikke noe nytt. Slik var det jo før. Da jeg var liten pike for snart hundre år siden. Og lenge etter det. Søppelhaugen hjemme lå på den andre siden av gårdsplassen. Åpent for vær og vind.  Der tømte vi søppelbøtten. Var det noe spiselig i den, kom måkene på et blunk. Vekk var alt de kunne få med seg i nebbet. Resten blandet seg med asken fra ovnene, kaffegrut og annet slikt. Om vinteren ble det snø over, lag på lag. Om våren når alt hadde tint, ble restene pløyd ned i potetåkeren. Så ble det poteter til høsten. Og kanskje restene av dem, havnet i åkeren på ny. 

Slik levde vi med naturen i mitt barndomshjem langt mot nord. Men det ble enda tydeligere da vi som en slags krigsflyktninger, måtte forlate hjemmet vårt. Vi bodde ved finskegrensen i nordøst da Vinterkrigen brøt ut i 1939.  Vi havnet på en fjellgård nær slekt i Sør Norge hvor vi prøvde å livberge oss selv. Min mor og fire unger. Den femte ble født like før freden kom.  Far ble igjen for å ta vare på skolen sin. En ny-bygget folkehøgskole, som skulle være vår utpost mot øst. Et tegn på fred og samkvem. Men krigen kom fortere enn noen hadde tenkt. Og skolen ble okkupert som felt-lasarett. Far tok på seg å drive omgangsskole for spredte barn i området. Gikk på ski eller syklet.  Men de fleste somrene greide han – tross hindringer – å komme seg sydover for å hjelpe til. Ellers var vi barna med og hjalp så godt vi kunne. 

Alt matavfall ble nøye sortert. Noe kunne grisen spise, resten gikk til hønsene. Papir var det lite av. Alt ble brukt mange ganger. Ble til sist brent eller brukt på do. Blikk-bokser var verdifulle. Bruktes til alt mulig så lenge de holdt. Da rustet de vel vekk. Plast fantes ikke. Vi greide oss uten. Faktisk. Melk blev transportert i spann. I Oslo var det flasker. En merkelig ting for oss fra landet. Alt av glass ble brukt til det knustes. Da måtte man passe på at ikke dyr fikk det i seg. 

Når det gjelder resirkulering: Naturgjødsel var viktig i min barndom.. Om våren ble den spredd utover. Og mye ble pløyd ned. Det fra doen gikk gjerne til potetene. Det ble sagt å være ekstra næringsrikt. Men sånt måtte ikke byfolk få høre. Siden har jeg levd det meste av livet med å trekke i snora. Det er lettvint og greit. Men føles ikke like meningsfylt.

Og det er ikke alt. For som voksen fikk jeg lov å bygge hytte ved fjellgården der vi levde under krigen. En liten stue med ekte utedo. Det hadde jeg savnet. Ingenting er som å tenke på en slik do. Eller sitte sammen og prate to og to. Fortrolig venninnesnakk. Uten hast eller forstyrrelser. Med sol gjennom sprekker i veggen og hvitskurte planker. Det blir aldri det samme å være omgitt av porselen og hvite fliser. Dessuten er det sjelden dobbelt-seter der. Det fikk ikke hyttedoen vår heller. Dessverre. Men ellers var det en bra do. Med ferske furuplanker. Vi hadde rikelig tilgang til sagflis som strø. Det ble like fint som i et ny-måket fjøs. Dagros ville ha trivdes. Det gjorde fluene også. Dessverre. Vi var ikke like innstilt på sameksistens med dem. Det ble et problem. Vi ville helst unngå sprøytemidler.

Men jeg prøvde å gjenoppta den gamle naturmetoden. Så godt jeg kunne. Slik jeg lærte på turer med min far og bestefar og som speider. Alle de unge måtte lære å sortere søppel. Minst mulig skulle det bli. Alt papir ble brent eller gikk i papirkurv. Glass og bokser som ikke skulle brukes mer, ble tatt med hjem. Plast og annet slikt likeså. Det ble sjelden mer enn et par poser selv når vi var mange. Alt matavfall ble tatt vare på og sammen med aske og grut gravd ned i den lille fjellhagen. Der kunne vi etter hvert høste rikelig med jordbær – og mye annet. Når doen var godt nok kompostert (sagflis og møkk var fin blanding), ble den også gravd ned og gav livsopphold for bærbusker og slikt.  Nede fra gården tok de med gjester for å vise hva som kunne gro så høyt til fjells.

Det er mange år siden. Det er ikke lenger lov å grave ned slik. Barnebarna er voksne. Kommer til hytta med sine små. Nå har man funnet mer flue-uvennlige måter å kompostere på. Både med og uten strøm. Som lager fin jord av det vi utgyter. Slik kan man også på hytta være med i «Det store spelet», som Tarjei Vesaas laget romaner om. Vårt liv som jord-mennesker. «Av jord er du kommen». «Og husk – du skal vera på Bufast all din dag», sa faren. Det var virkeligheten den gang.

Men er det slik lenger? Er vi så «bufaste» som vi har trodd?

Stephen Hawkings, han som nylig døde, har sagt at vi antagelig må begynne å «evakuere» innen hundre år. Flytte til en annen klode. Fordi vi har «brukt opp» vår egen.

I løpet av noen få generasjoner har vi forbrukt mer av jordens ressurser enn alle generasjoner før oss. Avgassene av forbrenningen vår holder på å kvele oss. Vi har produsert på høygir og laget masse, som er blitt til søppel og har forurenset både havet og jorden vår. Klodens fint avstemte resirkulerings-system har kollapset. For det er jo ikke bare matavfall det er blitt så enormt mye av. Matemballasjen ruver vel så mye og er vanskeligere å bli kvitt. Det har grodd opp store industrier for å lage hel – og halvferdig mat. Andre leverer stadig flottere innpakninger til den. Å  lage mat felles kan ha sine fordeler. Men må det gjøres på akkurat den måten. (Jeg vet om barnehager der barna får med seg hjem ferdig-kokte poteter. Populært.)

Man er opptatt av forbruk, og vi bruker opp altfor mye altfor fort. Men det verste er kanskje likevel over-produksjonen. Den gir inntekter til mange, men lager også søppel. Alt vi produserer som vi ikke bruker, er og blir søppel. Bortkastet arbeid og tid er også en form for søppel, sløsing, som kommer i vegen for noe bedre. Vi bør heller betale folk for å rydde og ta vare på det vi har. Det er hyggeligere og kan gi mer trivsel. Det er også en form for resirkulering. Kanskje vi kan få systemene våre i gang igjen? Hvis vi bruker det vi har lært på den riktige måten?

For selv om det høres spennende ut med romferder og planet-evakuering, så er det ganske skummelt også. Hvordan skal det foregå? Flytte mange milliarder mennesker over astronomiske avstander gjennom et ugjestmildt miljø? Hvem skal dra, og hvem blir igjen? Noen mener kanskje at det er viktig bare å ta vare på selve livet? At LIVET overlever. For kanskje er vi det eneste levende i universet? Kanskje har vi prestert å ødelegge det? Forgå i vårt eget søppel? Det er for flaut.

Standard

JOMFRUTUR med rullator

Oldemor våger seg ut i verden igjen. Hun er som Rocambole. Dukker opp når man minst venter det. Oldemor gikk på en smell ved juletider. Hjertet slo litt villt. Legen kalte det flimmer. Hjertet er blitt frynset. 

Det kan man vel bli noen hver i disse tider. Men vi har roet oss en del. Er bare litt svimmel. Da er det bra ha STAVEN. Menneskets første oppfinnelse. Den har gjort oss til et oppreist vesen med blikket løftet og trygg ferd på bakken. Jeg er glad i staven min. En trofast følgesvenn over fjell og dal i mange år. Og mer nødvending nå enn før. Men –

Man vil jeg skal skifte den ut. Et «frynsehjerte» har krav på frynsegoder. Jeg har fått rullator. En fin teknisk oppfinnelse med 4 hjul og bremser og bagasjekurv –  samt et sete til å hvile på. Staven krympet litt der den sto. 

Men jeg tok imot det nye vidunderet noe nølende. Er det bra å gå rundt på den måten? Bøyd over 4 hjul. Hva med ryggens retthet? Og balanse-evnen? Vil ikke den forfalle etter hvert? Det var et skritt å ta. Fram eller tilbake? Jeg visste ikke hva. Så nykomlingen sto alene i garasjen hvor ingen bil bor nå. Jeg og staven gikk sammen som før.

Men en dag sto mye på spill. Mye måtte ordnes. Jeg måtte fikse ting alene. Det ble vanskelig å rekke alt. Jeg var sliten og svimmel. Da var det rullatoren fikk sin sjanse. Kanskje kunne jeg greie det med dens hjelp?  Den ble trillet ut av garasjen. Jeg rigget meg til. Bagasjekurven fikk sitt. Jeg fikk alt med meg. Og vi satte kurs for byen. Litt prøving og feiling med håndtak og bremser. Men det gikk seg til. Ryggen rettet seg. Øynene passet på trafikken. Det gikk bra. Vi var blitt en «ekvipasje» – rullatoren og jeg.

Jeg fikk ordnet det jeg skulle. Eksperimentet var vellykket. Oppmuntret satte jeg kurs hjemover. Forbi skobutikken. Med SALG. Halv pris på sommerens «slager». Hvite joggesko. De minnet om sko fra somre som barn. Hvite turnsko vi krittet så de lyste. Vi følte vi svevet. Nå fikk jeg lyst på slike sko igjen. Jeg som har bestemt at jeg ikke vil kjøpe nytt mere. Bare slite ut alt mitt gamle. For å gjøre mitt «avtrykk» så lite som mulig. Jeg gikk nå inn og kjøpte hvite sko som lyste og tok dem rett på meg. Puttet de gamle i en pose. Og svevde hjemover.

Var det rullatorens skyld? Begynnelsen på et moralsk forfall. Eller var det et velkommen tilbake til livet og gleden? Jeg vil tro det siste. Jeg vil gå med hvite sko til sneen kommer. Og siden skal de stå på et høyt sted og minne om at det blir alltid vår igjen.

Standard

LYKKE

Lykken er å være en fullvaksinert oldemor.
Lykke er «å ikke telle med».

Jeg kan være til stede – ekstra og ikke-medregnet overalt.

Jeg har «fritt leide» som det het i vår gamle kultur. Det gir en herlig følelse av frihet. Jeg kan slutte meg til familien hvor som helst uten å ta plassen fra noen. Det er en frihet og lykke i ett.

Det minner om den følelsen av frihet som vi opplevde de maidagene i 1945. Det var akkurat den friheten vi feiret, vi som tumlet våryre rundt i Oslo-gatene. Viftet med norske flagg og ropte «Heia Norge». Vi kunne gjøre det uten å bli arrestert. Det fungerte. Time etter time. Freden var et faktum. Til å føle på.

Vi ble minnet om dette da vi mange år senere besøkte vår sønn i et land der den personlige friheten ikke var like selvsagt som hos oss. Nysgjerrig på verden ville vi ut og se oss om. Sønnen ble bekymret. Hvordan skulle det gå? Vi var tydelig fremmede. Snakket ikke språket. Nok til å vekke politiets oppmerksomhet. Vi kunne bli arrestert for nærmere ettersyn. Så måtte kanskje sønnen betale en sum for å fri oss ut av et utrivelig og smittefarlig fengsel. Problemet var at politiet var korrupte. De delvis levde av sånt. Politiet var ikke våre venner og beskyttere. De var farlige.

Akkurat DEN følelsen var det vondt å få vekket opp igjen. Vi var ikke del av et samfunn som var et beskyttende VI. Noen gjorde bare som de ville med oss. Vi «tellet» ikke på riktig måte. Vi var ikke «fredet».

Men det er noe helt annet enn å tåle en delvis begrensning innenfor vårt eget fellesskap – til eget og alles beste. Vi må kunne vise at vi ikke trenger diktatorer for å greie det. En pandemi er en fin mulighet til å vise verden at demokrati fungerer fint – ja gjerne best – når det gjelder som mest. De som har kjempet for sin frihet, vet hva den er verdt og har vokst på det.

Faren er at vi har det for godt. Blir bortskjemte og tar alt som en selvfølge. Frihet er også evne til å gi avkall selv om det går ut over eget velvære. Den evnen trenger vi ikke bare under en pandemi. Men kanskje enda mer når vi skal helbrede kloden for de sykdommer vi har påført den i vår velstand. La oss vise at vi kan greie det uten ytre makt. La oss vise at vi kan gi avkall i FRIHET. Det er vår beste garanti for en fremtid sammen. Jeg tror på det. Men –

Akkurat nå er jeg mest glad for å være en fullvaksinert oldemor, med nyvunnet frihet til å være hvor som helst. Den friheten er vunnet gjennom å tåle litt først. Det er nok derfor den gjør meg så LYKKELIG.

Hurra for Norge og 17. mai og grunnloven – og for alle oldemødre og bestefedre som nå slippes løs!

Velkommen etter – alle dere andre. Neste år danner vi et sammenhengende tog fra Kirkenes til Lindesnes! Jeg vil gjerne stå et sted i den rekka. Men det er lov å være med i ånden også. LYKKE TIL!

Standard

Julebrev – 2020

Kjære alle menneskene mine.

Jeg vil så gjerne skrive julebrev til alle, men jeg er så svimmel, og det går visst ikke over. Så da prøver jeg på denne måten i stedet. Ett felles-brev i eteren. Man behøver ikke gjøre alt likedan bestandig. Man finner opp nye måter. Slik blir historien til. Mens vi forholder oss til den.

Jeg husker BESTEMOR – den siste krigs-julen vår. 1944. Det var så mørkt. Den vesle bygda vår hadde ikke enda fått elektrisk lys. Det var mangel på alt. Men bestemor hadde spart risengryn. Hun ba oss på grøt juleaften. Da vi kom inn i stua hennes, måtte vi skjerme øynene, for et slikt lys var vi ikke vant med. Hun hadde spart parafin og tent alle lampene sine. Hun hadde funnet fram lysestumper fra år tilbake og plassert dem rundt omkring. Vi skulle få oppleve hva lys kan være. Det var hennes gave til oss. Hun hadde selv lengtet så veldig etter LYS. Lengtet etter FREDEN.

Vi også lengter veldig denne julen. Etter å se lyset i tunnelen. Etter fri ferdsel og varme klemmer og kos og nærhet. Vi vet at det kommer snart. Fortere jo mer tålmodige vi er.  Men vi har lov å tenne lys. Masse lys. Slik at ingen krok er mørk. Jeg finner fram all den julepynt jeg har. Gammelt og nytt. Alt skal få komme fram og skinne. Kanskje for siste gang. Jeg vet ikke hvor lenge kan styre eget hjem. Men jeg gjør det nå. Og vil bruke alle lys-muligheter jeg har – ute og inne. Jeg vil beruse meg i lys.

JULEN har alltid vært en lysfest her oppe i nord. Når det er aller mørkest, snur lyset og kommer tilbake til oss. Den kristne julefesten fører den opplevelsen videre. Tanken får kosmiske dimensjoner. Jesus er «verdens lys». Det er så mye mørk materie der ute, sier de som steller med sånt. Men JESUS er «lys materie» – helt igjennom. Og han kom til oss. Himmelen åpnet seg og englene sang. Sånt skjer ikke hver natt. Bare den julenatten – da Jesus ble født. På et leie av strå, mens dyrene så på. Så helt jordisk og naturlig. Men over stedet sto en stjerne og skinte med et utrolig klart lys. Vi lengter etter lys. Men vi har nok alle litt «lys materie» i oss.
Noe som kan bli tent og lyse.
Kjærlighet, glede, fred. Julens gaver. De er der alltid. Også i år med krig eller sykdommer. Vi lever av lyset fra «moder sol». Men vi er «Lysets barn» fordi vi har en far som bor i lyset.
Det er julens budskap. Ikke noe mindre enn det. 

Jeg ønsker alle mennesker en god jul med masse lys og varme. Og en vår med sol og glede.

Hilsen oldemor

Standard

VENNER I VINDUET.

 I dag. Jeg våknet etter god, lang søvn. Lenge siden sist. Ingen tanker i hodet. Kroppen likte å ta fatt. Disig, lav sol. Ute på trammen er det enda blomster i urnene. Rosen inni hjørnet har to utsprungne rosa blomster tett sammen – og nå en liten mørkerød knopp. Hvor kom den fra?

Jeg bor helt alene. Verken hund eller katt er tatt inn i min omsorg. Har egentlig nok med meg selv. Men snille folk gir meg potteplanter. De fyller mitt eneste stuevindu. Står der de står. Helt avhengige av min oppmerksomhet og gunst. Jeg er distre og glemmer. Da SER de på meg. Helt sant. De som tror at planter ikke ser, de skjønner ikke. De har forlest seg på fakta. Nei, blomster har ikke øyne, som oss. Men de ser – med hele seg. Suger alt inn med lyset de lever av. De ser så jeg kjenner det. Vibrerer sammen med alt levende omkring dem. Og jeg er det eneste de har. På denne siden av vindus-glasset. Jeg må dele mitt vann og alt annet jeg har. De kan være like krevende som småbarn. Straffer meg med visne blomster og gule blader. Men kan også belønne med strålende blomster-smil. Velsignet være dem da. 

Jeg leste en gang en «forsknings-rapport». Vet ikke om den var vitenskapelig akseptert. Men de hadde undersøkt planter meget nøye og målte spenninger. De mente å registrere at plantene reagerte på det som skjedde med dem. Og at de reagerte ulikt på folk de kjente og på fremmede som kom. Det helt utrolige var at de mente å observere at når deres «omsorgs-personer» hadde vært borte, så reagerte plantene positivt allerede når personene begynte på hjemreisen. De «gledet» seg. Ble lettet? De risikerte ikke lenger å dø alene av tørst. Det må være vanskelig å være så hjelpeløs. Helt avhengig av andre. De er virkelig som små barn. Det er nesten nifst å tenke på.

Jeg husker fra mitt liv en bestemt plante – en grønn med store flikete blader. Den holdt til i mine foreldres stue. Jeg var hos dem den dagen de begge måtte forlate huset sitt for å flytte på sykehjem. Det var i Finnmark i januar. Så mørkt og trist som noe kunne være. Jeg hadde hjulpet dem av sted. Funnet fram tøy til dem. Alt de burde ha med. Fått dem på plass i hver sin rene hvite seng. Sagt adjø. Nå var jeg tilbake i huset for å rydde opp. Jeg måtte selv sydover igjen til familie og jobb. Jeg var veldig sliten.

Huset ville bli stående tomt til sommeren. Jeg og søsknene mine fikk ordne resten da. Det så ganske ryddig ut. Men det var planter i vinduene. De ville ikke overleve der. Kulden og tørken ville ta dem. En kusine var med meg og kjørte i bilen sin. Vi ble enige om at vi fikk forbarme oss over de forlatte. Noen pjuskete julegleder og andre typiske potteplanter. Vi fant en pappeske og stablet dem oppi. Om de fant fosterforeldre, vet jeg ikke. Jeg overlot det til kusinen, som ikke var altfor begeistret over tilliten. Men den store grønne med de flikete bladene var altfor besværlig. Den var tung og tok så mye plass. Den fikk bare bli igjen. Jeg gikk ut med de andre plantene i esken, og så meg rundt før jeg slukket lyset. Sa et siste adjø til den stuen som hadde vært et varmt foreldre- hjem. Nå skulle det stå der – koldt og tomt.

DA var den den SÅ på meg. Med de store flikende bladene. «Det er ikke lov å etterlate noen i hjelpeløs tilstand». Den setningen sitter i meg. Fra jussen til min mann. Her var det ikke tvil. Jeg overga den til en sikker død. I kulde og ensomhet. Kunne jeg det? Den planten hadde tross alt livet opp i min mors og fars enkle stue. 

Plutselig visste jeg. Den måtte bli med. Min kusine var snill. Fant seg i det. Visste at dette hadde vært en tøff dag for meg. Sa hun kunne sette den i gangen sin.

Der så jeg den igjen noen år senere. Den hadde vokst og trivdes over all måte. Kusinen viste meg stolt. De store grønne bladene dekket veggen i trappe-oppgangen – og gjorde rommet til noe helt spesielt.

Jeg gjentar hva jeg før har sagt: Man skal ikke avskrive noen for tidlig. Ikke i det hele tatt. Så lenge det er liv – kan alt skje. Liv er fremfor alt – muligheter. Også for den som har passert alle aldersgrenser.  Og om vår januar fryser jorden kald og hard, finnes det vår og muligheter også bortenfor der. 

Standard

Karantene

MARS 2020.  

                        Karantene, refleksjoner, konspirasjoner.

Det begynte da. Man så faren og gikk i beredskap. Helseråd, isolasjon av de mest sårbare, nedstenginger og forbud. Mye ble annerledes.

Siden har jeg vært i «mild karantene». 8 måneder for det meste alene i mitt lille hus. Hittil har det gått bra. Jeg er frisk. Jeg følger med via TV, aviser og nett. Alle er snille. Jeg er plommen i egget.

Men det blir mye tid til å tenke. Min barndom i de forrige 20-årene kommer nær. Den gang bodde jeg også i et lite hvitt hus nær havet og var mye alene. Foreldrene sørget for meg. Nå er det voksne barn som gjør det. De handler og informerer.

Den gang kom verden til meg via mamma og pappa. Ørene mine hang ved dem. De var begge taleføre. På hvert sitt vis.

Pappa var lærer og snakket gjerne i «sentenser». Fyndige konklusjoner som skulle bli sittende i hodet på elevene. Mamma var dramatisk. Kunne vært skuespiller. Hun interesserte seg for mennesker og alt galt som kunne hende. Var det ikke andre der, så snakket hun til meg. Vet ikke om de tenkte på at jeg oppfattet alt de sa og tok det til meg? Kanskje når vi hadde gjester. Da så noen på meg og sa: «Husk at små gryter har også ører.» Jeg visste hva det betød. Men det var nok helst når det gjaldt sladder. Sånt man ikke måtte si videre. Jeg  gjorde det noen ganger. Jeg ble begeistret over nye ord og vendinger. Sparte på dem og ventet på passende anledning til å bruke dem. Det kunne gå riktig galt.

Men jeg fikk iallfall tidlig et forhold til både klima, kriger og epidemier. Mamma var opptatt av ISTIDEN. Vi så spor av den over alt. De tørre endemorene. Det må ha vært ekstra kaldt i 20-årenes Finnmark. Man frøs. Mødrene sa det var en bra sommer om de kunne legge vekk barnas votter en stund. Mamma mente at en ny istid var på veg. Ivrige forskere ville til Nordpolen, men frøs i hjel. Undres hva mamma ville sagt nå når Nordpolen smelter, så isbjørner ikke har noe å gå på. Ville hun vært glad?

Krig var fælt.  VERDENSKRIGEN, den hadde ikke fått nummer enda, preget mine foreldres ungdom. Norge var nøytralt. Men sjøfolk ble torpedert og druknet. Det var blokade og lite mat. Mye arbeidsløshet og nød. Også hos oss. Alle var trette av krigen.

Så –  etter nær fire år skrev avisen en vanlig dag: «Intet nytt fra Vestfronten.» En forfatter gikk ned i skyttergravene en slik dag, og han hadde nok å fortelle.

Det kom en bok om det.  Mamma leste den og ble veldig opptatt av de unge soldatene som opplevde så mye vondt. Og vi andre gadd ikke å høre om det . Hvorfor måtte de egentlig slåss? Det er bedre med fred. Pappa brummet enig. Man fikk «Nasjonenes Forbund».

Verdenskrigen ble fulgt av EPIDEMIER. Mange unge døde i spanske-syken. Matmangel og nød førte til at tuberkulosen blomstret opp. Hele familier døde.  Vi lærte tidlig at det fantes noe «bittelite», som smittet og gjorde folk syke. Man måtte vaske mye og holde avstand. Særlig hvis man hostet.

Min karantene i 2020 er som en repetisjon av det jeg lærte i mitt første 20-tall. Bare at alt er mer og større. I løpet av 100 år er vi blitt ca. 4 ganger så mange her på jorden. Vi har bygget hus, veger, flyplasser og fabrikker til enda flere. Vi har produsert nok varer til minst dobbelt så mange. Og vi har etterlatt oss mere søppel enn alle foran oss til sammen. Vær og klima er ikke lenger bare noe som ER.  Vi mennesker produserer det også. 

Vi har kriger uten tall i uryddige former. Demokratier blir diktaturer i smug. Politikk og religioner er mixet på måter det kan være vanskelig å se. Selv opplyste og velmenende folk blir ofre for tvilsomme ideer. 

Og midt i dette får vi (eller produserer?) et virus vi ikke kan stoppe. Annet enn med store forsakelser. Noen mener dette kan utnyttes av onde folk til å lage en verden a la «1984» eller BRAWE NEW WORD. Noen vil nok gjerne forsøke.

Det er ikke spøk å være gammel i karantene med slike tanker.

MEN. Jeg tenker og mener at om det finnes en logikk og mening bak vårt liv her på jorden, da blir vi ikke bare overlatt til oss selv i dette uføret. Vi har grunn til å tro på en Skaper, som vil noe med oss. Et gammelt skrift forteller at han ga oss «råderett» over jorden. Det vil si at vi får bruke den under ansvar. Vi er de eneste skapningene som kan det – hvis vi vil. Dyrene og resten av naturen er avhengige av oss der. Og hvilket alternativ har vi – annet enn å forsøke?

Vi fikk også beskjed om å være fruktbare og bli mange. Jeg tror at Skaperen vil utnytte jordens kapasitet så lenge som mulig. Vår klode er det eneste sted vi kjenner hvor det har lyktes å skape liv. Til og med høyere livsformer som kan tenke abstrakt og har sans for det åndelige. (Metafysiske.) Jeg tror jorden er et produksjons-sted for «sjeler». Skaperen samler på dem. Og de kan bare bli til i et miljø som vårt. Det har tatt lang tid. Men nå er vi flere enn noen gang før.

Etter ca. 200 000 (?) år et vi blitt ca. 8 milliarder. Dersom det er mulig å fortsette, ville det være dårlig ressursbruk å avlyse det hele nå. Skaperens gevinst vil kunne dobles i løpet av noen få år. Dersom vi gjør vårt. Vi begynner  å forstå hva som må til. Men det krever innsats på mange plan.

Et problem er at vi kan ikke bruke de metodene som er beskrevet i «1984» og i BRAWE  NEW  WORLD. For de metodene tar bare vare på mennesket som en fysisk art. Det er ikke godt nok. Menneskene må få beholde sin «frie vilje» dersom «prosjektet» skal ha mening. «Roboter» er ikke av interesse.

Etter et langt liv har jeg mange kontakter. Jeg får innspill fra mange kanter. Jeg får vite at det finnes konspirasjonsteorier av mange slag. Noen mener at kampen mot korona er en dekk-operasjon. Skumle krefter vil med helsestell som alibi, få oss alle under kontroll og lage en verden a la «1984». Det er vel mulig. Men det er lettere å tro at de som står bak slike teorier, er folk som tenker mest på egne penger. Å ta klima- og miljøhensyn, vil koste i første omgang. Selv om det er nødvendig for å overleve. Lock-down for å redde de svakere fra covid-19 kan gå ut over noens forretninger. Det er i sum og på sikt en mangel på fremsyn og samhold, som ødelegger for alle. Det er bedre å lete etter de beste løsningene sammen. 

Sånn kan en gammel kone i karantene gå og tenke. Derfor har jeg og mine unge «hjelpere» planer om å ta noen av bloggene fra denne tiden og samle dem i et hefte med fokus på særlig slike saker. Jeg skal prøve å klippe og sy og lappe litt. Hvis jeg fortsatt greier å jobbe systematisk? Jeg er blitt mere som barn igjen. Liker helst «fri lek». Jobber best når det kreative får styre.  Men håper det går!

Standard

Høst

Det er høst. Også for meg. «Rocambole var ikke død». Ikke oldemor heller. Jeg har ikke hatt skrivesperre. Her flyter av ord og ark. Men hva vil man dele? Ut i det blå. Blant alle andre millioner ord som tales og skrives. Hva mangler?

ALT er egentlig «informasjon», har noen kloke funnet ut. Atomer og celler er informasjon i mer og mindre fast form. Av ord er du kommet. Til ord skal du bli. Sånn er det. Skriften sier: Gud sa «bli» – og det ble. Har du «koden» kan du skape eller oppløse materie. Mitt EGO er en oppskrift. Har du mitt DNA. Har du meg. Enten du er politi eller røver. 

Er alt dette informasjon uten hensikt og mening? Strødd ut ved en feil? Eller bare på slump. Det er lov å undres. Og jeg gjør det. Tenker at det må være en mening bak. Noe annet virker ulogisk. 

Vi spør oss jo – vi små – når vi ser ut i rommet: Hvorfor er vi her? Blant alt det som svever og skinner og mørkner der ute, har vi hittil ikke funnet noe annet levende, som har ord og tenker med dem. Er vi en tilfeldig merkelighet? Eller er det noen som vil ha oss i tale?

Menneskets historie forteller oss at slik har de fra første stund undret og spurt. Vi finner spor som viser at de mente alvor. Og at de opplevde å få svar. De var overbevist om at det «var noen der». Noe som var «mere enn dem selv». 

Vår kristne Guds-tradisjon, som har lange røtter, sier at Gud sendte sitt «ORD» til verden, konkretisert i ett bestemt menneske. Jesus var «informasjon», som mennesker kunne forstå.

Dette ble mye ord. Ville bare si at ord er viktige. Det er viktig hva vi sier om ting. Det er viktig hva vi tenker. Det er viktig hva vi tenker om det som skjer oss nå. Vi kan tenke at vårt virus bare er noe trøbbel vi må forbi. Vi kan tenke at det med forurensning og klima sikkert ordner seg etter hvert. Vi kan tenke at det er best å ikke tenke. Og vi kan tenke at alt går nedenom – uansett. Så kos deg mens du kan. Det er DAGEN og ikke fremtiden som er din.

ELLER: Du kan tenke at dette er DIN TID til å leve og bety noe. Dette kan være begynnelsen på noe fint. Vi har en kjempeutfordring foran oss. Men vi har også veldig mange muligheter til å gjøre noe, mye kunnskap og fine redskaper. Vi kan gjøre det uten å bruke vold og våpen. Alt vi gjør får egentlig dobbel effekt.

Vår situasjon er jo den at vi er havnet i en slags dobbel-konflikt med naturen.  Den angriper oss med ukjente virus, mens vi forurenser den med vårt søppel. Men det er faktisk slik at når vi beskytter oss mot viruset, bidrar vi gjerne samtidig til at forurensningen går ned. F.eks.: Covid-19 har greid noe ingen trodde var mulig – å sette meste-parten av fly-flåten på bakken. Folk holder seg hjemme og dyrker grønnsaker i stedet. Vi blir sunnere. Dødsraten går ned – til tross for korona. Fantasien blir tatt i bruk. Vi får mer kontakt med virkeligheten. 

Det er bra. For vi må lære en ny måte å leve på. Hvis vi vil fortsette. Noe av det er å finne igjen i fortiden. Men mye er også en dreining og forbedring av vår moderne teknikk. Vi må se på hvordan den virker for «helheten». Vår samlede klode med stort og smått. Det er en riktig globalisering. Ikke bare noe som skal hjelpe noen til gevinster og behagelige liv. 

Da jeg var ung, ble vi satt på en svær prøve. En gal ideologi ville overta verden med krig og vold. Verden ble delt i to. Man kunne bare kjempe imot og satse alt. Det var fryktelig, men vi greide det. Vi var glade, men vi sa: ALDRI  MERE.

Det har gått bare sånn passe. Men DENNE utfordringen må vi kunne klare uten å slippe krigen løs. Og hvordan skulle en krig kunne hjelpe oss med dette? 

Jeg husker de snakket mye om at krigen skyldtes rikinger som sto bak og tjente på våpensalg. De dro i snorene.  Men hvem ville kunne tjene på en slik krig nå? Bare de som har villa på Mars. Tror jeg. Men galskap finnes jo.

Vi må kunne gå sammen om dette. Vi må, hvis vi vil at verden skal bestå. Og det krever faktisk ikke så mye. Ikke liv og helse. Bare litt måtehold og sunn fornuft. Vi må ta ansvar for det vi har og det vi er. 

Vi er gitt evnen til å tenke både praktisk og etisk. Vi er blitt fortalt hva som er riktig. Vi har lov til å be om hjelp av det som er «sterkere enn oss». Det KAN være at verden har nådd bristepunktet. Men inntil så er bevist er det vårt ansvar å gjøre alt vi kan for at den skal bestå. For det finnes kanskje noen liv der foran som gjerne vil bli født? Som vil være med på reisen mot noe vi bare aner. Og det ville bli så fint her også nå – om vi bare «kunne se hva som fører til vår fred».

Standard

FREDS-RUSS. Et 75 års-minne.

Kjære KG-russ 1945 – og andre «fredsruss». Mai 2020.

I går var det 8.mai. Og vi ble tatt med tilbake til 1945. Dagen da alle fant fram det de hadde av flagg og norske farger. Vi var russ det året – men illegalt. Vi hadde gjort et lite forsøk på feiring med tidlig-frokost hjemme hos noen før skole-tid en dag. Men vi ble oppdaget og straffet. Måtte skrive historie-oppgave. Som om ikke hendelsen var historisk nok i seg selv. Men det var en ukes tid før det helt store hendte.

Kvelden før var full av rykter. Vi visste ikke noe sikkert. Men vi tok toget som vanlig. Da vi kom til Oslo var alt kaos og forvirring. Folk fór omkring og ropte. Vi fant fort ut at det ikke ble skole. Men vi traff kameratene, og så vandret vi rundt resten av dagen – uten mat og drikke. Helt til det mørknet. Da ble gate- lysene tent. For første gang på mange år. De ny-grønne trærne skinte i lyset. Folk kastet blendingsgardiner ned på gatene, og man tente bål. Det kom laste-biler med folk fra Grini. Alle ropte og sang. Vi gikk i en rus. Jeg kom meg vel hjem til hybelen ut på kvelden og fikk i meg litt mat. Men vi hadde ikke merket hverken sult eller tørst. Det var 8. mai.

75 år senere sitter jeg i min stol her vestpå og ser bilder fra den dagen. Ser om jeg skulle oppdage mitt eget fjes inni mengden. Men jeg sto sjelden fremst. Alt gir en rar følelse. Det setter vår koronatid i perspektiv.

Hva skjedde etter gleden? Det kom så mangt. Som vi ikke tenkte da. Vi skulle gjennom et oppgjør. Vi skulle leve med atom-trussel og kald krig. Vi skulle bli rike og leve i vår egen framtidsvisjon. Våre oldebarn fødes inn i en helt annen verden. Med visjoner som ikke er bare gode. Vi lever snart på vår egen søppel-dynge. Vi kan stå foran en kollaps. Og nå kjemper vi også mot ukjente virus. Det var ikke sånn vi hadde tenkt.

Vårherre er skjøvet ut på sidelinjen. Kanskje det er på tide å heller ta ham med på råd? Nå skal vi feire 17. mai. Var det ikke da de hadde «Vårherre attåt»? Hva med heller å la ham vise veg? Vi skal jo feire «annerledes» i år. Sånn kan gamle folk tenke. Her man sitter lydig på sidelinjen og venter på at viruset gir seg. «Eldre-karantene» er jo egentlig en honnør. Man vil ikke miste «eldrebølgen». Vi blir tatt vare på. Vi er klenodier. Og vi ble ikke ofret til «korona-dragen».

Jeg tenker at også det å være gammel, er en verdi som skal forvaltes. Til det felles beste. Tradisjoner og verdier skal holdes i hevd. Både de jordnære og de mer åndelige. Det har tatt lang tid å bære dem frem. Så mye blir lett oversett og glemt i en tid hvor det daglig er nye ting å forholde seg til. Og de nye tingene endrer seg hele tiden. Det har man erfart. Ikke før er noe innlært, så er det passe’. Til slutt orker man ikke mer. Man står og uler som «Pavlovs hunder». Da kan det være godt med noe gammelt å lene seg mot.

Neste uke er det 17.mai. Russen har forberedt og gledet seg. Nå blir det meste utsatt til høsten. De er skuffet. Russen i 45 hadde ingenting forberedt. Og så ble det plutselig 17.mai likevel. Livet er fullt av det uventede. Det gikk bra. Det ble veldig billig, men mye moro. Vi var så lite bortskjemt med fest. Vi var lykkelige.

For fem år siden, da vi feiret sytti, foreslo jeg at vi kunne ta sikte på ny feiring nå ved 75. jubileet. Hvis vi holdt oss på beina. Og noen har da gjort det. Men nå er det verden det er noe galt med. Det måles avstander og telles folk. Det blir neppe noe frammøte i Josefines-gate i år. Kanskje tar noen kontakt via Facebook? De eldre er visst ivrige der. Ellers er det ikke veldig stas med 95-åringer. Det er 100 åringer som er populære. Så vi skal vel bare si ha det – og vel møtt igjen i 2025? Da må det være vår tur?

Vi er igjen blitt minnet om 9.april og bomber over Oslo. Aprildagene – og årene etter dem. Det var tøffe tider. Nå vet vi det er tøft å være gammel også. Vegen er humpete, og doningen skumper. Men veteraner tåler en del. Og så lenge vi ikke «får avskjed i nåde», er det bare å stå på etter evne.

Hvis ikke tror jeg det blir en samling i det hinsidige. Jeg tror bestemt at Lai – vår alltid russeformann – er i stand til det. Han har heiet oss frem gjennom livet. Og helt der fremme skal alt fullendes i en større jubel enn selv en 17.mai etter krigsår kan fremkalle. Vi rett og slett satser på det. Ha det godt så lenge!

Takknemlig vennehilsen fra oldemor – «freds-russ» fra 1945.

Standard

April.  1940 og 2020.

April har vært her, og det var ingen spøk. Det er en måned som kan snu om på så mye. Den gjorde det nå, som for 80 år siden. Men ikke på samme måte. Det mener de andre gamle jeg kjenner. Det er en grunnleggende forskjell et sted. 

9. april 1940. Vi våknet av motordur over oss. Fly over dalen? Det var uvanlig. Vi løp ut for å se. To småfly sneiet så vidt over bakkekammen mens de strødde ut hvite ark, som seilte mot oss. Vi samlet dem vi fikk tak i. Der sto det med store bokstaver: «MELDING  TIL DET NORSKE FOLK.» VI var nå okkupert av tyske soldater, men hvis vi holdt oss rolige, ville ikke noe galt skje. De kom som venner for å hindre at vi ble tatt av England. –

Jeg var 15 år. Vi visste at det var krig i verden. Vi hadde bodd på grensen helt i nordøst mot Finland. Der falt det bomber da Russland åpnet «Vinterkrigen» senhøstes 1939. Far sendte oss 4 barn og mor til hennes familie sørpå. Vi hadde leiet oss inn på en liten fjellgård nær dem. Nå ventet vi på å kunne reise hjem igjen. Men så skjedde dette. Plutselig var KRIG noe som var HER.

Det var uventet. De voksne hadde nok snakket om at Norge «kunne bli dradd inn i krigen», men så våkner vi en morgen og er hærtatt. Vi var ikke forberedt. Man hadde innført rasjonering med tanke på handels-blokkade og for å unngå hamstring. Men det var noe annet. Vi var herrer i eget hus. Vi var jo hjemme, og ingenting var virkelig farlig. Men NÅ?

Vi bodde avsides. Var ikke midt oppe i noe. Men en kvinne gikk over tunet med sin gråtende datter. Hun hadde fått beskjed om at den unge mannen hennes var falt i kamp et sted. Vi så ikke blod. Bare tårer. Men vi visste at vår onkel var offiser på vakt i nord. Pappa var også der oppe. Og vi visste ikke noe om dem.

Det gikk rykter om at tyske soldater hvis de kom, tok med seg penger og annet de fant. Mamma hadde bare 20 kroner i kontanter og visste ikke når hun kunne få noe igjen. Hun puttet pengene i en liten eske. Med meg som vitne, gjemte hun dem i steinrøysa bak huset. 20 kroner var tross alt penger den gangen.

Vi greide oss. Vi bodde blant snille folk. Husfolket gav oss melk. Vi fikk holde noen høner, som gav oss egg. Og folk gav oss killing-skrotter. Slike som ikke skulle leve. Dem kokte vi suppe på. Dessuten hadde vi slektninger. Bestemor og bestefar. Trygghet i massevis. Og man ba aftenbønn som før. Alt ville bli bra.

Men det rare var radioen. Den fortalte oss hva som skjedde i verden. Men ting stemte ikke. Noe var feil. Men man visste ikke hva. De bare beskrev en annen virkelighet. Vi lærte etter hvert: Det finnes sannhet og løgn – og propaganda. Det er viktig å skjønne hva som er hva.

Men løgnen var ikke det verste. Sannheten var gjerne verre. En proff stemme leste opp: «Skutt blir den som – – og den som – -.» Det var sant. For senere fikk vi vite: «Skutt ble i dag N.N. og N.N.» Etc. Lov og rett var ikke lenger gyldig. «Rettsstaten» fungerte ikke mer. Vi var i fiendtlige tilfeldigheters vold. Ingen passet på oss. Noen kunne gjøre hva de ville med oss. Det fantes ingen klage-instans. Å si noe var livsfarlig. Og man visste ikke hvem som kunne være farlig. Å leve i et hysj-hysj-klima med så mye undergrunns-nytt og offisiell propaganda i en mix, det var ikke lett. Slett ikke for de unge. Tror jeg ble vaksinert mot propaganda og all slags ideologi. Eller allergisk mot det? Jeg reagerer iallfall.

Hvorfor komme med dette? Jeg har vel gått her med tid til å tenke og minnes. Kjent på forskjellen mellom da og nå. Hva er viktig å forstå i det som skjer idag? Jeg tenker at forskjellen på 1940 og nå, det er at vi kan bestemme hjemme hos oss selv. Vi har et rettssystem vi kjenner og er trygge på. Vi har tillit til dem som styrer. Vi har valgt dem selv. Og vi kan si fra hvis vi er uenige. Uten å bli skutt eller satt i fengsel. Å miste det var enda skumlere enn korona-virus.

Jeg er så glad for at den tryggheten har bestått sin prøve nå. Tilliten er der mellom oss. Vi vet ikke om alt ble perfekt. Det skal vel noe til. Men alle vil og gjør sitt beste. Og vi får lov å si fra. Finne på noe bedre om det er mulig. Vi vil  hverandre vel. De aller fleste. Og vi må vel greie «de vanskelige» også. 

Men vi trenger så til mennesker som kan bevare ro i sinnet, fred i hjertet og som i stedet for å seile med vinden, kaster ut anker i kjent farvann og driver sitt daglige fiske der. Vi får tro det blir nok å gjøre for alle når vi må greie mere selv. I år må vi ikke bare arbeide mer hjemme. Vi får til og med feriere her.  I verdens fineste ferieland. Det er ikke synd på oss. 

Om grenser er stengt og avstand pålagt, finnes det «grenseløse» alltid innen rekkevidde. Kjærligheten kjenner ingen grenser. Den finner alltid en veg. Selv dødens terskel trår den freidig over. Han som kaller seg Den gode hyrde, sier at ingen ting -(ikke en gang virus)- kan skille oss fra Hans kjærlighet. Han som sa at han har hele verden i sin hånd, sa at han leter til han har funnet den aller siste. Hvem nå det kan bli? Får vi noen gang vite det tro? 

Sånt kan en gammel oldemor undres på.

Standard