Hawking – og «de store spørsmålene»

Vel møtt til nye tanker i 2020.

Hawking – og «de store spørsmålene».

Jeg fikk en bok til jul. Kanskje kan man kalle den «Stephen Hawking’s testamente». Hans siste arbeide. Fullført av andre. Det er blitt en grei liten bok. Leselig også for ikke-kosmologer. Han mente at det er viktig for vår virkelighets-forståelse at vi har peiling på slikt. Og her knyttes ny viten opp mot «de store spørsmålene» som alltid har vært der. Det er interessant.

Det handler mye om «sorte hull», som var hans

BriefAnswersToTheBigQuestions-BookCover

spesialitet. Om tid og rom og andre dimensjoner. Han har tenkt mye. Det var det eneste han kunne gjøre da lammelsen ble verre, men han greide til det siste å dele alt med andre via ny teknikk.

Man må få godhet for et menneske som gjør noe slikt. Av for- og etterord ser vi at både barna hans, venner og kolleger var veldig glad i ham. Og han ble lagt til hvile mellom Newton og Einstein. En ære han sikkert ville satt pris på. Men hva inneholder dette testamentet som han etterlot seg?

Det inneholder 10 spørsmål som han prøver å svare på.

Det 1. er: Finnes det noen Gud? Det er kanskje det han er blitt mest kjent for. Det er jo noe som opptar de fleste. Og mange regner visst med at Hawking har bevist at Gud ikke finnes. Men det har han ikke.

For det første er det en teoretisk umulighet. Iallfall hvis man har et gudsbilde som er «filosofisk gyldig». En slik Gud kan heller ikke bevises eller motbevises etter natur-vitenskapelig metode. Det sier seg selv – egentlig.

Filosofer og teologer har vært opptatt av «den skjulte Gud». En som er skjult til stede. Slik må det kanskje være om menneskets frihet skal ivaretas? Hvis vi skal kunne vokse og modnes. Men Gud legger ut spor vi kan følge. Indisier på sitt nærvær. Åpenbarer seg når det vil være fruktbart. Men sender sjelden de TEGN mange ønsker og ber om. Det er ikke menneskene som styrer.

Så – har Hawking noe bevis? Nei. Men sier: Også jeg må få lov å tro hva jeg vil. Det har han jo helt rett i. For en tro må komme fra hjertet – av overbevisning. Ellers er det ingen tro. Men en tro behøver ikke å være stor. Kanskje er den mest ekte når den er liten! Men den må være knyttet til håp. Man må ønske at det er sant. En Gudstro må være åpen for å ta imot kjærlighet. Fra noe man lengter etter. Det ligner ikke så lite på det å bli glad i et annet menneske. Men det må man også gjøre frivillig.

Hawking velger å ikke tro på Gud. Når han studerer universet med milliarder av stjerner, med naturlover og svarte hull, med tid-rom og andre dimensjoner, da finner han ikke plass til en Gud. Ikke en gang som skaper. Slett ikke da.

Han prøver seg på et bevis med bakgrunn i relativitetsteorien. Han sier at alt   ble til gjennom Big Bang. Også tiden siden den er relatert til rommet. Så før Big Bang fantes det ingen tid hvor Gud kunne skape noe. Det fantes heller ingen tid hvor Gud kunne være til. (s.58) Men der glipper det.

Hawking var en flink kosmolog. Men noen teolog var han ikke. Hvilket Guds- bilde er det han bruker? Han nevner et sted vikingenes guder. Er det noe sånt han tenker på? Vet han ikke at flere tusen år før Einstein fratok tiden status, som egen dimensjon, så ble det skrevet hymner til «Gud som er før alle tider». Jeg tror vi har det også i den Nikenske trosbekjennelsen? Hvis ikke Gud er uavhengig av tiden, kan han da være Gud?

Hverken Newton eller Einstein avlyste evigheten – eller Gud. Han som ER selve eksistensen, absolutt lys og kjærlighet. (En evig tre-enighet.) Jeg tror at Gud og evigheten sammen utgjør «den store virkeligheten» som tid-rommet vårt er gått ut fra.

Her er vi et sted hvor ting kan bli til. Hvor muligheter får sjanse til å folde seg ut og prøves. Tid-rommet er kanskje en stor kunstners verksted? En som elsker det han skaper. En som elsker også slike som Einstein og Hawking. Og meg. Ja alle. Og samler opp bitene når vi går i stykker.

Kanskje er det sant som Obama sa da han hørte at Hawking var død: «Ja, da har vel Stephen det morsomt nå der oppe mellom stjernene?»

Jeg vil gjerne tro det. Og det er lov. Også for en oldemor.

 

Standard

Den stille tonen.

juletegning

Jeg vil gjerne skrive jule-blogg, men finner ikke den rette tonen. Har gjort flere forsøk. Det er mye å si. Men det blir for vidløftig. Og verden er alt så full av ord Både skrevne og talte. Gode ord og vonde ord. Ord om jul og lys og glede. Men også vanskelige ord om krig og kiv, klima-trussel og misbruk av kloden vår. Hvordan kan vi klare å forholde oss til alt dette samtidig?

Julens ord – Ordet med stor bokstav – kom til jorden for å være ordet. Lå som fattig barn i en krybbe, mens himmelens hærskarer sang med glede om fred på jorden. For «Fredsfyrsten» var født. Men sangen kunne bare høres av de som våket under stjernene. 

Vise menn i øst så en ny stjerne på hvelvingen. Gammel tradisjon sa hva det betydde. De dro av sted, søkte og fant. De visste at nå begynte en ny tid for menneskene. Redningsmannen var kommet med ordet om godhet og fred.

Det er lenge siden det skjedde. Imens er Ordet blitt spredd over hele jorden. Det har blitt elsket og foraktet. Misbrukt og fornektet. Men det lever. Det skaper stadig håp og nytt liv der det mest behøves. Og helst i det stille. 

Det går rykter om en ny bevegelse. Eller har den hele tiden vært der? Det er en bevegelse uten navn. Uten ledere. Uten medlemstall. Uten politisk agenda eller bannere og paroler. De er bare «Jesus-følgere» i det at de prøver å møte andre  mennesker med godhet og vilje til å forstå. Det sies å virke. I det stille.

Klimakrisen krever en samlet dugnad av alle på kloden om vi skal greie å redde den. Vi må kunne samarbeide. Godta hverandre og forstå. Vi må også være villige til å gi fra oss visse goder. Finne nye gleder i stedet. Eller finne igjen gamle vi hadde glemt. Glede ved nøysomhet. Kanskje vi bare får det bedre?

Det er ikke sikkert vi må streve mer. Problemet er jo at vi har gjort for mye. Vi har produsert mer enn vi behøver. Unødvendige ting. Det er blitt så fullt i alle hus at det er vanskelig å holde orden. Folk får lyst til å bygge nytt hus ved siden av – til seg selv. Menneske-tid og krefter er blitt brukt til å lage «søppel». Det er misbruk av levende vesener. Både barn og voksne. Vi har brukt maskiner til det tunge. Men likevel. Og mange har profittert på det. Kanskje uten å forstå. Nå går det ut over alle at «maskineriet har gått varmt».  

Vi har brukt masse tid og ressurser på å flytte oss rundt hele tiden. Stort sett unødvendig. Det kan ha ødelagt livsgrunnlaget vårt. Det er flaut. Vi har ikke sett helhet og sammenhenger. Vi har lurt oss selv. Men vi håper det ikke er for sent.

Kanskje julen kan være en bra start på den dugnaden vi trenger?  En fin tid for omstilling. Ikke overgå fjor-året, men tone litt ned. Vise hverandre omsorg ved å tenke på vårt felles beste. Som bl.a. er å dempe veksten. Før den kveler oss. Vekst ute av kontroll er som en ondartet svulst. Den må ikke få mere næring. Diagnosen er klar. Behandlingen likeså. Det er opp til oss nå.

I den gamle skapelses-beretningen står det at mennesket fikk råderett over jorden og livet på den. Råde kan bety å ha ansvar for, ta vare på. I fortellingen om flommen blir det tydelig når Noa får beskjed om å ta vare på alle dyrene. Alle artene. Vi skal ikke bare sørge for oss selv, men også for at livet på jorden fortsetter. Det er en ur-fortelling som definerer mennesket i vår verden.

Vår klima-krise kan være en ny Noa-fortelling. Det gir håp, for det kan bety at dette er noe vi greier. Hvis vi går inn for det. Hvis alle bidrar med sitt. Hvis vi går i mål som et samlet lag. Da kan det gi grunnlag for en ny æra på jorden. Da kan englenes julesang bli sann: «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i

GOD  JUL !

juletegning(1)

 

Standard

Gammel i ny dag

Våkner. Lyst i rommet. Gjennom vinduet ser jeg solskinn på stammene til sitka-graner. Innvandrere på øya som jeg. De har trivdes for bra. Blitt for store til at noen tør å felle dem. Nå blir de gylne i morgensolen og varsler om en ny lys dag. Det er bare å ta imot.

Jeg vil opp. Da kjenner jeg det. Kroppen er ikke ny. Den kjentes god etter søvnen. Men kreftene blir for små mot tyngdekraften. Ingen raketthjelp her. Må ta det trinnvis. Forsiktig. Overkroppen langsomt opp i sittende. Så svinge høyre ben utover sengekanten. Venstre etter. Må unngå sjokk for blodomløpet. Det skal justeres. Mere blod til hodet. Ellers blir man svimmel. Bevege bena mens man sitter. Trampe litt. Danse litt. Ekstra trim for tærne. Kjenne at hele kroppen er med. Så kan man reise seg. Mens man tar tak i noe. Mange brekker lårhals foran sengen. Det vil jeg gjerne unngå. Hittil har det gått bra. 

Jeg åpner vinduet så den nye dagens luft kan fylle rommet. Jeg sover i treningstøy. Det passer meg bra. Nå må jeg finne de store varme tøflene og    en rommelig lun jakke. Jeg støtter meg der jeg kan. Løfter foten høyt over terskelen og går inn i stuen. Den er som jeg forlot den. Et vennlig rede for meg og de restene jeg har beholdt fra dagene som var. Alt har sin egen historie. Noe er nytt. Gaver og bilder av de nye som er kommet. De som er helt nye, men likevel en fortsettelse av noe. Historien er i dem. Som ansiktstrekk. Rare små  karakter-egenheter. Man kjenner dem på et vis. Også de som har blandet blod med noen langveisfra. Iblant kan det bare tydeliggjøre. Og det utvider oss.

Frokost. Samme hver morgen. Om dagene er ulike, er det godt at noe er likt. Så slipper man å tenke. Kan bli der man var, da man våknet. For som regel har man vært et sted i fortiden. Og stemningen er deretter. Lett eller tung. Noe som var glemt, bør bearbeides. Noe vil deles. For en som skriver mye, kan slikt komme i form av ferdig tekst i hodet. Slikt er godt å få skrevet ned, før det dunster vekk i dagens travelhet. Det avlaster tankene.

Frokosten går gjerne over i en liten tenkepause. Lese ord for dagen. Vende antenner mot stillheten, og prøve å fange dagens vilje med meg. For den som har sviktende korttids-hukommelse, kan det være viktig. Gjerne skrive ned på et ark som legges tydelig frem. Kanskje har man notert noe fra dagen før?

Er det mulig, blir det ofte en skrivestund rett etter frokosten. Før andre ting krever sitt. Selv for den som er gammel, er det mange krav. Vår moderne tid med så mange hjelpemidler og maskiner av ymse slag, har også gjort livet vårt innviklet. Det er så mye å passe på. Frister på ting man ikke visste om. Nylig måtte jeg i banken for å bekrefte at jeg var meg. Ellers ville alt stoppe opp. Og trykker jeg feil på PC-en, kan jeg bli robbet. Ikke for millioner. Men for det vesle jeg har. Det er stort sett bare lånet på huset. Kan de robbe et lån?

Jeg har det litt fullt i huset mitt. Flyttet fra et større hjem til et mindre. Da blir det slik. Tenkte at det ble god tid til å rydde. Men livet strømmer fortsatt på. Og det å rydde er ikke lenger bare å kaste ting. Vi har sett hva vettløs kasting fører til. Jorden er i ferd med å forgå. Drukne i søppel. 

Man må sørge for at alt kommer dit det skal. Mest mulig skal gjenbrukes. Helst slik det er. Resirkuleres. Bli til grønn energi eller noe annet bra. Det er vi glad for. Men hvem gjør jobben? Finnes det «autoriserte ryddere» man kan leie?

Jeg vil så gjerne beskikke mitt bo og etterlate meg minst mulig forsøpling. Tror ikke jeg har vært blant de verste sånn. Men likevel. 

Jeg er så heldig å tro at det finns en slags «renvasking» for min sjel. At det jeg har satt av uønskede spor i verden, vil bli ordnet opp i. At selv det gale kan bli til noe godt når det resirkuleres i kjærlighetens regi. Og at vi kan stille «med blanke ark» i neste omgang. Da kan man «gå herfra i fred». Så det er ikke det.

Men likevel ville jeg ønske å gå herfra så «grønt» som mulig. Ha en enkel kiste. Og om jeg kunne få lov å begraves grønt i blomster. Ha på meg en enkel hvit kjole for anstendigheten. Men ellers hvile på strå. Og dekkes av blomster om noen vil spandere noen. Hvorfor ikke ha dem inni kisten – i stedet for utenpå? Men helst uten ståltråd og slikt. Bare blomstene. Og helst – om det er sommer – at de ble plukket i hagen eller engen. Kort og hilsener mottas med takk. Og hvis noen vil gi noe snilt til noen som trenger det – da må de gjerne gjøre det og hilse fra meg.

Når det er sagt, har jeg tenkt å gjøre mitt for å bli her litt til. 20 tallet er i sikte. Det har alltid vært mitt. Jeg vil så gjerne se det igjen. 2020 er et fint tall å få med seg. I 2025 blir jeg 100. Det er ikke så om å gjøre. Men jeg har jo sett at det kan være morsomt å feire slikt. Man blir ikke for gammel til det. Så det får komme som det vil.

Imens tar jeg imot hver dag slik den står der. Både sol og regn er livets tegn. Det meste er godt for noe. Mennesker smiler fremdeles. Og er glad når man smiler tilbake. Om noen leser dette, håper jeg det får dem til å smile. I hvert fall bitte litt. 

Hilsen oldemor.

 

Standard

Månelanding og 50 år.

crater-1866821_1920
Vi feiret det i sommer. Litt. For det har vært så mye annet som tok oppmerksomheten. Også for oldemor. Jeg skrev i april om hva vi alle kan gjøre for å møte klima-krisen. Det virker ikke så nødvendig mere. Mange roper høyere og med mere tyngde enn jeg. Og hver dag kommer med nye oppgaver. Livet pågår. Også for den med mange år. Det er så mange mennesker. Både gamle og nye. Alle angår.

Men så skal man også rydde. Jeg bør beskikke mitt bo. Og her er så mye papir. Da fant jeg noe jeg skrev for 50 år siden. Etter månelandingen. Jeg husker jo – jeg og barna lå i soveposer på teppet foran TV – for å ikke gå glipp av det store øyeblikket – som vi ikke visste akkurat når ville komme. Det var så spennende. Mennesket skulle ta sine første skritt – utenfor «hjemmet». Nå var vi virkelig i ferd med «å ta av». En sammenhengende utvikling hadde ført oss dit. Vi hadde erobret jorden. Nå sto resten av verden for tur. Det var ingen grenser for hva vi kunne greie. Hvis vi ville.

Aftenposten innbød til en artikkel-konkurranse – om «Mennesket i ny tid». Hva gjorde det med oss som mennesker at vi hadde gått på en annen klode? Selv om det bare var vår egen lille drabant. Jeg husker at jeg prøvde å svare på det. Skrev begynnelsen på en slik artikkel. Men gav opp. Innså at det måtte være svært mange andre som kunne svare bedre på det enn lille meg. Jeg er ikke uten selv-innsikt. Men nå tenkte jeg det var leit at jeg ikke hadde forsøkt bedre. Det kunne vært artig å lese i dag hva jeg selv tenkte den gangen. For 50 år siden.

Så fant jeg altså helt uventet det lille forsøket mitt. Og tenkte at kanskje var det ikke så dumt likevel? Her er det:

MENNESKE I NY TID.

All tid er vel ny? Kommer det noen gang «gammel» tid? Mennesker er også nye. Livet begynner om og om igjen. Alle mennesker – alltid – har levet i ny tid.

Men tid kan også bety utvikling, forandring. Hvis vi med TID mener et bestemt trinn i utviklingen, da lever dagens mennesker i meget forskjellige tider. Kanskje er det denne spesielle blanding av høy og lav utvikling, som vi kan kalle for «vår nye tid»?

«Vår tid» er vitenskapsmenn på grensen til det grenseløse. Vår tid er fattige folk i ferd med å stige over sivilisasjonens terskel. Vår tid er alt hva historien hittil har rommet. Dertil har den mere nytt i seg enn nye tider noen gang har hatt.

Er vår tid vond? Vel ikke verre enn andre tider har vært for andre folk. Kanskje bedre? Men den kan være vanskeligere. Jeg vet ikke selv hvor vanskelig det er å være menneske i dag – i Vietnam, Uganda, Brasil etc. Men jeg vet litt om hvor vanskelig det er å være et vanlig menneske nå akkurat her. Og jeg tror jeg aner hvorfor det er så vanskelig. Det er så mange av menneskenes grunnforhold som er forandret. Og vi føler den samme instinktive angsten som et nyfødt barn når underlaget svikter.

I begynnelsen var mennesket lite og naturen mektig. Mennesket måtte kjempe for sin eksistens. Det var stolt når det kunne fravriste naturen et liv for seg og sine. Nå er mennesket mektig og naturen syk. Jorden er utpint, vann og luft forurenset, dyreslag dør ut. Vårt forhold til naturen er ikke enkelt lenger. Vi kan ikke bare utnytte den. Vi må ta vare på den, vokte den, være voksne. Men for et vanlig menneske er forholdet mellom årsak og virkning ikke alltid til å begripe.

Vi må stole på eksperter og handle uten å forstå. Når huleboeren tente sitt bål, var det et vern mot naturen. Når by-mennesket tenner peisen, er det en slags flukt fra sivilisasjonen. Den vi er blitt så avhengige av, men som holder på å vokse oss over hodet. Vi er omgitt av ting hvis funksjon vi bare delvis eller slett ikke forstår. Våre forfedre forsto heller ikke alt, men kunne godta det slik. Vi venter av oss selv at vi skal forstå, og når vi ikke gjør det, føler vi oss utrygge. Slikt som før var tegn på menneskets klokskap, får det nå til å føle seg som en tosk. Innerst inne.

Vårt verdensbilde er i omforming. Vi har forlatt det gamle uten helt å ha funnet et nytt. De som går foran og flytter grenser, vet ikke selv hva svaret blir. Ikke rart at det svimler for noen, og at «flat-jord-bevegelsen» finner tilhengere. Mange eldre klamrer seg til materialismen og dens enkle livsoppfatning. De fleste yngre vet for mye til å nøyes med det. Vår virkelighet – den indre og den ytre – er blitt så komplisert at bare eksperter kjenner de enkelte områder, bare «genier» kan ha oversikt. Slik er det på nesten alle områder. Det politiske, økonomiske, kulturelle og tekniske. Det er blitt nesten umulig for et vanlig menneske i vår tid å kunne orientere seg i verden ved hjelp av sin forstand.
Så engasjerer man seg følelsesmessig i stedet, og forløfter seg også der. Han som står bak kjærlighetens religion, ba oss å elske vår neste. Av det moderne menneske forlanges intet mindre enn at det skal elske hele verden. Resultatet blir ikke kjærlighet, men en sprengningsulykke. Et vanlig menneske-hjerte er ikke dimensjonert for milliarder. Telekommunikasjon kan skape en slags følelse av kontakt. Noen går i demonstrasjonstog for å vise hva man føler. Men mange gir opp. Slik de gir opp å forstå. Man slutter å se dit det svimler. Man griper etter feste. – – –

Høst 2019.
Hva tenker jeg om dette – 50 år etter? At jeg neppe ville vunnet noen konkurranse. De som seiret tenkte annerledes. Men at det jeg tenkte da, er mer aktuelt i dag. Vi begynner å innse at måten vi har behandlet vår egen klode på, ikke akkurat kvalifiserer til videre virksomhet i «rommet». Og at vi tross vitenskapelig framgang på mange områder, likevel har innskrenket vår generelle bevissthet. Kanskje fordi mange lever så bekvemt at det ikke behøves mere, men kanskje også for å skjerme oss. For ikke alle tør å tro at livets grunn er god. At kjærligheten er sterkere enn døden. Det er et paradoks at generasjoner som lever med resultatene av f.eks. Einsteins teorier, for en stor del har avstått fra evighetsdimensjonen og det åndelige. Einstein gav aldri opp evigheten. Men han beviste at TID ikke er en kvalitet i og for seg. Den er et forhold mellom fenomener. Nå snakker man heller om TIDS-PILA. En årsaks-sammenheng. Det ene forårsaker det andre. Man kan ikke snu på rekkefølgen. Tiden tikker så forskjellig rundt om i universet. Men den kan ikke reverseres.

Men «tiden» har en ende. Når ingenting mere skjer eller er – da er tiden over. Vi og vår verden (tid-rommet) er forgjengelige. Mange innser dette i dag, og de prøver å forholde seg til det på ulike måter. Det kommer bøker. Jeg har lest noe. Tenkt på det. Jeg vil prøve å skrive. Men dette får holde i dag.

Jeg skrev sist om å være bevisst og ta ansvar. Stå på. Lykke til! Ha en god høst!

Ønsker oldemor – som er glad i høsten.

PS. Hva var det Hamsun skrev sent i livets høst?

«Og tikker mitt hjerte i natt i stå – Intet er endt med døden.»

Standard

BEKLAGELSE.

Oldemor hadde ikke vært inne på bloggen i hele sommer. Ble forskrekket da jeg fant reklame der. Det har jeg aldri ønsket. Det var en ren misforståelse. Jeg håper alle forstår at jeg ikke ville finne på å reklamere for pengespill. Jeg som ikke en gang vil tjene på bloggen. Bare betale for den. At det til og med var skjema der for å melde seg ut av kirken, det gjorde meg ikke mindre fortvilet. Jeg som bruker å si selv at jeg blir der til jeg eventuelt blir kastet ut. Jeg er kanskje treg. Men sånn er jeg. Ikke er jeg så opptatt av det rent formelle heller. Selv om jeg forstår at det kan ha praktiske konsekvenser. Her på jorden. I evigheten tror jeg ikke det blir spørsmål om attester eller noe slikt.

Så «nettet» kan være «farlig». Man kan aldri være sikker på hva man kommer bort i. Jeg husker jeg fikk litt panikk første gang jeg «lå ute». Jeg følte meg ubeskyttet. Uten kontroll. Men – vi kommer ingensteds om vi vil være 100 % sikre. Livet er fullt av farer. Man får bare prøve å gjøre det man tror er riktig. Og håpe at vi blir tatt vare på midt i alt. Det finnes løfter som holder.

Så – jeg ber om unnskyldning. Og prøver igjen.

Standard

Vår nye verden.

Blir den slik som Huxley beskrev den? Jeg tror ikke det. Selv en framtidsvisjon kan bli akterutseilt. Og selve ideen med å styre folk ved å gi dem det de vil ha, den er ikke ny.

De romerske keisere sa det kort: »Brød og cirkus». Men også deres rike raknet. Mye vil ha mer. Nye generasjoner ville ha forandring. Nye tanker kom utenfra. Livet er alltid i bevegelse.

Brave New Worlds ide var absolutt kontroll. Når alt først var i gang, kunne ingenting skape uorden. Samfunnet ble statisk. Og mennesker bare små hjul i et smurt maskineri. Uten identitet og historie.

At vi skulle komme dit i dag, virker lite trolig. Men det er grunn til å være på vakt. Verden kan bli så kaotisk og vanskelig at man godtar hva som helst bare for å overleve. Slikt har hendt før.

Men noe er nytt i vår tid. Vi står overfor en global krise som krever felles innsats. Om krisen er menneskeskapt eller ikke, krever den iallfall at vi kommer på banen nå. Vi er allerede for sent ute. Det er mye å ta igjen.

Men vi har noen fordeler. Den tekniske utviklingen vi har bak oss, kan ha mye av skylden for det gale som har skjedd. Men den har også gitt oss kunnskaper og redskaper som kan hjelpe oss til å takle krisen.

Vi kan observere, se og forstå hva som skjer. Vi kan ha kontakt med alle på hele kloden. Alle kan få informasjon. Vi kan koordinere våre tiltak. Alle gode krefter behøves. Vi trenger våkne, ansvarlige mennesker som er innstilt på å yte sitt beste. Vi trenger alles kunnskaper, fantasi, vilje og innsats. Vi trenger folk som finner ut nye tekniske metoder, og folk som plukker søppel. Dette er ikke tiden for å være passive livsnytere.

Unge mennesker vil gjerne at verden skal ha bruk for dem. Slik sett kan dette være en bra tid for å være ung. Det er visst alt oppdaget. De yngre engasjerer seg. De gamle er også med.

Det er «de i midten» som nøler. De som styrer. De føler ansvaret – både for framtid og nåtid. Bråstopp kan koste liv og helse. Men det hjelper om alle fester beltet og gjør sitt. Folk må ikke alltid vente. De kan gå foran. Iallfall vi som foreløpig ikke er indoktrinert eller nedsløvet. De som har vett og vilje i behold.

Slik som de karene ved kysten i Spania., som tok i bruk udyrket mark og laget svære grønnsak-åkrer, hvor flyktninger fikk jobbe. Problemer ble til muligheter. En kvinne sluttet i jobben sin for å lære folk å ta bedre vare på mat. Innbyggerne i en liten by i USA tok for alvor tak i sine problemer med søppel, overforbruk og forurensning. En reporter spurte: Hva med Trump? De svarte: Vi gjør dette, så får andre komme etter.

Det er en form for revolusjon som jeg kan like. Eller er det kanskje heller en evolusjon? Mennesker som utvikler seg når utfordringene kommer? Tenk om dette virkelig funker? Da er det håp.

Lettvint blir det nok ikke. Forandring koster. Men kan fryde også. Det kan bli færre timer i sofaen. Men kanskje et mer meningsfylt liv. Mer ekte moro og mindre kunstig underholdning. Bedre humør og helse. En helere og større virkelighet. Kanskje blir vi snillere og fredeligere også? Det ville vært fint. Det er nesten trist å være for utgående. Men det kan jo skje nokså snart? Bør jo det. Og nå er det mange som blir 100. Det er alltid lov å håpe. Lov å håpe stort. Det er ingen begrensninger der.

EN KLODE – VÅR GAMLE MOR – VI – BARNA – RUNDT HENNE
jordklode
Nå er det VÅR tur til å ta oss av henne!
Det finnes også et løfte:
At en gang skal ALT bli nytt.
En ny himmel og en ny jord
der rettferdighet bor.
Standard

BRAVE NEW WORLD.

Anne-Kat. Hærland og Bernt Hagtvet hos Brenner:
Huxleys bok: Brave New World og Arne Næss: Logiske emner.

Hvor står vi i dag i forhold til disse bøkene?

Anne-Kat. mener Huxley fikk rett. Vår Kultur ligner i hovedsak den fremtiden Huxley

BraveNewWorld_FirstEdition

Cover artist: Leslie Holland (hentet fra Wikipedia)

beskriver. Det er et samfunn som er drevet av underholdning og rask tilfredstillelse av alle behov – og de økonomiske kreftene bak alt dette. ( Idrett vurderes etter underholdningsverdien. Politiske valg fremstår som sport med vinnere og tapere. Musikk er ikke bare musikk, men konkurranser.) All dypere refleksjon fremstår som kjedelig og irrelevant.

Det ligner så mye at man ikke vil se det. Det er for flaut. Eller man har bare mistet evnen til å forstå. I en slik kultur finnes det ikke plass for refleksjon, lengsel, religion eller tro. Alt er for glatt. Det finnes ikke motstand. Mulig tvil og uro blir straks behandlet med medisiner og distraksjoner. Det særegent menneskelige forvitrer. Mennesket kan ikke lenger resonnere.

Statsviter og filosof Bernt er langt på veg enig. Men mener man må satse på at de unge får grundig opplæring i logisk tenkning. I dag er boken til Næss for vanskelig for studentene. (Tidens barn får inn kunnskap gjennom fingertupper og øyne. Det er ikke nødvendigvis det samme som å tenke. Min anm.) Å satse på opplæring er vel en god tanke. Men det spørs om det virker. Ren teori mot så sterke krefter har neppe store sjanser. Tyskerne var de fremste blant tenkere. Men de ble beseiret av simpel propaganda.

Anne-Kat. leste Huxleys bok som femtenåring i 80 årene. Det slo henne at han hadde rett. Jeg leste den som noen og tjue like etter at den kom ut (1949). Bestemor hadde fått den til jul og syntes den var «rar». Jeg leste og la den ikke fra meg før den var slutt. Følte bare at dette var en viktig bok. Og den har fulgt meg fra sidelinjen siden. Kanskje minnet den meg om årene under Hitlers propaganda. Der det «offisielle» sa at alt var bra, men vi visste at det ikke stemte. Den indre stemmen hos folk er kanskje ikke like klar i dag.

Jeg har gitt bort mitt siste eksemplar av BRAVE NEW WORLD. Jeg gav den til et barnebarn som ikke visste at den fantes. Det forskrekket meg litt, for hun var vel utdannet. Men Orwells «1984» var godt kjent. Hvorfor? Anser man den for mer aktuell? Eller mindre «farlig»? Mer tidsmessig?

Jeg har ikke boken her, men mener jeg husker at Huxleys nye verden var bygget på ruinene av et samfunn som var gått under. Fordi menneskene hadde vist at de ikke tålte frihet. Ideen om det frie tenkende menneske hadde spilt fallitt. Noen hadde tatt ansvar. For å bevare «arten» rett og slett, hadde man kuttet ut alt som hadde å gjøre med høyere tanke-virksomhet. Man skapte et samfunn som bare gav rom for instinkter og trivielle behov. Det var et bekvemt liv med fri sex. Ingen forpliktelser overfor noen. Ikke ekteskap eller foreldre-roller. Barn ble kunstig «produsert». Det var gratis tilgang til fritids-aktiviteter av alle slag. Man samlet seg i store «syngerier». Musikk ble en slags substitutt for det religiøse. Var man flink på jobben ble man belønnet med drømmereiser til vakre strender sammen med en elsker. Etc. Alle var pene, glade og tilfredse. Til man var ca. 60 år. Da ble man invitert inn til en orgie av rus og ekstase. Alle gasser og stoffer fra krematoriet bak ble tatt vare på etter strenge «økologiske» forskrifter. (Forut for sin tid?)

Barn ble designet til å passe inn. Noen få fikk bli pluss-varianter, som behøvdes for å drive samfunnet videre. Men de ble grundig informert og oppdradd av «eliten». En slik pluss-variant ble sendt på studietur til et hemmelig «reservat for urfolk». Meningen var å avskrekke ham. I stedet ble han «smittet» av kulturen. Det gikk opp for ham hva menneskene var blitt fratatt. Det ble vanskelig for ham å leve videre. Være blant dem som drev «menasjeriet».

Spørsmålet står der: – Er det mulig for oss mennesker å leve som frie, tenkende, søkende, lengtende, elskende, håpende individer – og samtidig overleve som art?

Jeg kom nettopp hjem fra to TV-frie uker i Canada. Tiden der var fylt av samvær. Omkring en lykkelig 100 åring. Så er jeg tilbake i min ensomme stue og norsk TV. Jeg ble forskrekket. Jeg hadde nesten glemt. Der var den, vår verden. Så underlig lik den «Vidunderlige nye», som Huxley beskrev. Med Mesterskap på ski og skøyter, Oskar-utdeling, sangkonkurranser. Alt hosset opp. Alle løper omkring og roper og skriker og er begeistret. Alt er sunnhet og siste mote. Hvordan føles det? Hvor lykkelig er du nå? – Og så i små glimt fra bakenfor: Krig, massakrer, terror, folk på flukt til hvor? Og noen bekymrede: Været er ikke hva det var. Hva skjer?

Etter et lite fravær virker det fullstendig absurd. Er dette Huxleys verden før og etter? En verden som kollapser fordi folk ikke kan skikke seg. De som styrer tviholder på makten. De som føler seg underkuet, mister besinnelsen. Og de som slipper løs, tåler ikke frihet. Og samtidig i emning – en fullstendig banal verden der menneskene styres på snedig vis via sine lavere instinkter?

Jeg vet noen ville synes det er greit. Sunnhet og overlevelse trumfer andre verdier. Drømmen om det frie, tenkende menneske med perspektiver utover det fysiske og materielle – den får heller være. Eller utsettes til menneskene kanskje er mer modne? Men – man modnes vel bare under kår som gir utfordringer. Vekst koster smerte. Krever utsyn og frihet. Finnes det over hode håp?

Kanskje. Men ingen lettvint veg.

Standard