Oldemor våger seg ut i verden igjen. Hun er som Rocambole. Dukker opp når man minst venter det. Oldemor gikk på en smell ved juletider. Hjertet slo litt villt. Legen kalte det flimmer. Hjertet er blitt frynset. 

Det kan man vel bli noen hver i disse tider. Men vi har roet oss en del. Er bare litt svimmel. Da er det bra ha STAVEN. Menneskets første oppfinnelse. Den har gjort oss til et oppreist vesen med blikket løftet og trygg ferd på bakken. Jeg er glad i staven min. En trofast følgesvenn over fjell og dal i mange år. Og mer nødvending nå enn før. Men –

Man vil jeg skal skifte den ut. Et «frynsehjerte» har krav på frynsegoder. Jeg har fått rullator. En fin teknisk oppfinnelse med 4 hjul og bremser og bagasjekurv –  samt et sete til å hvile på. Staven krympet litt der den sto. 

Men jeg tok imot det nye vidunderet noe nølende. Er det bra å gå rundt på den måten? Bøyd over 4 hjul. Hva med ryggens retthet? Og balanse-evnen? Vil ikke den forfalle etter hvert? Det var et skritt å ta. Fram eller tilbake? Jeg visste ikke hva. Så nykomlingen sto alene i garasjen hvor ingen bil bor nå. Jeg og staven gikk sammen som før.

Men en dag sto mye på spill. Mye måtte ordnes. Jeg måtte fikse ting alene. Det ble vanskelig å rekke alt. Jeg var sliten og svimmel. Da var det rullatoren fikk sin sjanse. Kanskje kunne jeg greie det med dens hjelp?  Den ble trillet ut av garasjen. Jeg rigget meg til. Bagasjekurven fikk sitt. Jeg fikk alt med meg. Og vi satte kurs for byen. Litt prøving og feiling med håndtak og bremser. Men det gikk seg til. Ryggen rettet seg. Øynene passet på trafikken. Det gikk bra. Vi var blitt en «ekvipasje» – rullatoren og jeg.

Jeg fikk ordnet det jeg skulle. Eksperimentet var vellykket. Oppmuntret satte jeg kurs hjemover. Forbi skobutikken. Med SALG. Halv pris på sommerens «slager». Hvite joggesko. De minnet om sko fra somre som barn. Hvite turnsko vi krittet så de lyste. Vi følte vi svevet. Nå fikk jeg lyst på slike sko igjen. Jeg som har bestemt at jeg ikke vil kjøpe nytt mere. Bare slite ut alt mitt gamle. For å gjøre mitt «avtrykk» så lite som mulig. Jeg gikk nå inn og kjøpte hvite sko som lyste og tok dem rett på meg. Puttet de gamle i en pose. Og svevde hjemover.

Var det rullatorens skyld? Begynnelsen på et moralsk forfall. Eller var det et velkommen tilbake til livet og gleden? Jeg vil tro det siste. Jeg vil gå med hvite sko til sneen kommer. Og siden skal de stå på et høyt sted og minne om at det blir alltid vår igjen.