Huset mitt fortjener ikke å hete ARK. Intet minner om den dyrevennlige Noa. Det eneste dyr som har sluppet inn, er en mus. Og den var høyst ubedt.

Jeg har et lite vaskerom under trappen. En dag jeg åpnet døren for å kaste inn noe tøy, pilte en liten svart mus over gulvet og forsvant inn i en krok. Jeg smalt døren igjen. Hva nå? Musen måtte ikke slippe ut og løpe rundt i resten av huset. Jeg finner vanligvis på råd. Men nå var jeg helt oppgitt. Musen hadde nok smettet inn ved siden av noen rør. Men bodde den der nå? Hadde den bygget rede under trappen bak varmtvannstanken? Et ideelt sted for små musebarn. Og dit var det ikke lett for en oldemor å komme. Snart myldret de vel frem. Jeg gjorde noe flaut. Sendte SMS til sønnen og ba om hjelp. Men først fant jeg reiseradioen og satte på den høyeste musikk jeg kunne finne. Så smatt jeg den innenfor døren. Har hørt at mus kan jages vekk med lyd. Da «hjelpen» kom, var musen vekk og hva kunne man gjøre? Bare håpe den hadde fått seg et sjokk så det holdt.

Det virket slik. Jeg hadde nesten glemt musen da noe hendte igjen. Vaskebøtta sto på gulvet med en skurekost oppi. Den lå på bunnen med busten opp. Midt i den stive busten var det en liten dust med noe grått. Musen? Den hadde falt oppi bøtta og blitt sittende fast i busten. Levde den? Ja. En liten tynn arm og noen små rosa fingre kavet hjelpeløst der nede. Hva gjorde jeg? Kunne ikke slippe den løs inne. Måtte ut. Men gårdsplassen var ikke noe sted for mus. Jeg måtte i skogen bak huset. Jeg prøvde å gå forsiktig i tilfelle det var vondt for musen. Visste ikke hvor skadet den var. Stakk den stive busten inn i den vesle magen? Jeg stanset ved en trerot. Løftet opp kosten og snudde den. Musen falt ned. Den kavet litt, men ble så liggende stille. Jeg kunne ikke se noe. Kanskje hadde den bare fått sjokk og trengte å summe seg litt? Jeg fant noen grønne blader og dekket litt over den. Så gikk jeg.

Neste dag ville jeg bort for å se om den var der. Musen lå på samme sted og var død. Men – skrekk og gru. Der krydde av maur – på og rundt den. Hva hadde jeg gjort? Lagt den ut som åtsel for maur? Var de kommet mens den enda levde? Hvor tankeløs jeg hadde vært. Jeg husket en roman fra svensk middelalder. En trell måtte ta oppgaven med å sette ut barn som var uønsket. Han mente han var en bra mann, som gjorde sitt beste. Han prøvde alltid å finne et godt sted å legge barnet. Han passet iallefall på at det ikke kunne komme maur på det. Så bra var ikke jeg. Jo, jeg mente det godt, men forstod for lite. Sånn har det ofte vært. Unnskyld, mus! Unnskyld alle dyr. Vi mennesker vet ikke alltid hva vi gjør.