Min påskehilsen – med “Pie Jesus” – hvordan kan jeg gå videre fra den? Kanskje var det galt å sende den? Jeg var i tvil. Kanskje var det for sterkt. Og kunne misoppfattes? Det var ganske sterkt for meg selv. Jeg så det så tydelig. Det er der enda.

Og bildet har utvidet seg. Aldri før har jeg sett at hele verden liksom er bundet sammen i ett eneste stort system. At alt som skjer på en måte pulserer gjennom Jesus. Det er en pågående prosess.

I kjente visjoner av Jesus er sårene hans viktige. De er kjennetegnet framfor noe. Men det er ikke gamle arr. Det er åpne, aktive sår. Hele tiden strømmer alt det vonde inn i hjertet til Jesus – og kommer ut igjen som nåde og barmhjertighet. Uten det ville verden gått under for lengst.

Vi kunne sammenligne Jesus med en fabrikk – et renseanlegg for Co2-utslipp. (En månelanding). Med en kunstig nyre eller en respirator. Eller med noe helt naturlig. Om det ikke er upassende, sammenligne med en «morkake», som knytter barnet til mor men likevel holder det atskilt. Barnet får alt det trenger av moren, og gir bare tilbake slikt det ikke har godt av. Barnet er helt avhengig av moren, men det kan ikke tåle å leve i hennes verden. Det må først bli født.

Vi blir holdt i live – fordi skaperen elsker oss. Vi er så dyrebare at han gjør det aller ytterste for å bevare det livet han har skapt. Selv for ham må det ha vært et under at allting klaffet iallfall på ett sted. Han vil nødig miste de mulighetene som enda finnes for liv. Også fordi hvert enkelt liv er unikt og uerstattelig. Derfor – tror jeg – blir vi holdt oppe så lenge som mulig. Tross alt det negative som drar i motsatt retning. Vi burde prøve å hjelpe til så godt vi kan. Et bittelite bidrag i det store.