Det er NÅ. Helt sant. Selv om alt vi ser på TV og leser i aviser, sier noe annet. Pave Frans har erklært 2016 som «Barmhjertighetens år». Jeg har lest en bok fra ham. Den heter «Guds navn er barmhjertighet». Og den er rett inn i tiden.

For jo mere lidelse, jo større blir Guds barmhjertighet. Jo flere som lider, jo flere barmhjertighetsgjerninger behøves. Og aldri har vi hatt bedre muligheter til å hjelpe.

Men er ikke det viktigste å skape rettferdighet? I sin «bulle» skrev Pave Frans: «Dersom Gud hadde nøyd seg med rettferdighet, ville han ikke lenger være Gud. Da ville han være som alle de menneskene som forlanger respekt for loven. Rettferdighet alene er ikke nok. Erfaringen viser at om man utelukkende appellerer til rettferdigheten, risikerer man å ødelegge den». Ja, vi vet at mye ondt er gjort i rettferdighetens navn.

Guds barmhjertighet og tilgivelse er uendelig. Den bare vokser ved behov. Men Pave Frans setter en grense. Den gjelder «de korrupte». For de er ikke bare syndere. De har satt seg selv utenfor systemet. Han taler om dem slik Jesus omtalte «de skriftlærde og fariseerne». De legger tunge byrder på andre, men går selv fri og skaffer seg alle fordeler. Pave Frans vet nok hva han snakker om. Det har falt på ham å få slutt på korrupsjonen i Vatikanet. Men den finnes ikke bare der.

Den gjennomsyrer hele vår verden. Den er blitt en egen «vitenskap». Det nytter lite med demokrati hvis de valgte straks korrumperer. Hva kan vi gjøre? Pave Frans vil begynne med barmhjertighet.