– i gammel og ny tid

Da oldemor var lillemor, var det mye rein. Til Bossekop kom samene ned fra fjellet for å kjøpe varer og selge kjøtt. Særlig vår og høst. Da var det stort marked. Fra vinduet mitt mot havet og vegen så jeg dem komme frem på bakketoppen og nedover mot oss. Lange raider med rein. Noen  trakk pulker. Samer i pesk satt på pulken eller løp ved siden og styrte. Det ringlet i bjeller, og det var så morsomt å se. Mamma pekte på en rein som gikk litt rart. Den hadde noe rundt foten. Det var «stopp-reinen». Den var en slags bremse som skulle passe på at de andre ikke gikk for fort. Det er sånn hos oss mennesker også, sa hun. Det er bra at vi har noen som bremser. De er også viktige.

Alle reinene er litt forskjellige. Selv om vi synes de ser likedan ut. Det var særlig EN rein mamma var opptatt av. Var-simlen. En mamma-rein som passet på flokken. Den sto gjerne på et høyt sted hvor hun kunne «være» fare og varsle de andre. Jeg tror at mamma tenkte hun selv kunne vært en slik var-simle. Mamma været farer over alt.

Som barn var jeg veldig fasinert av reinsdyr.

NÅ – nesten et århundre senere – sitter jeg her og ser på rein. Stuen min er liten og har ikke samme utsikt som den gang. Men jeg har et magisk vindu som jeg kan åpne mot verden og dens tider. TV. Så nå får jeg se en stor reinsflokk – på vandring fra fjell mot hav. Selv er den et bølgende hav av rygger og horn. En helhet. Og likevel – når man kommer nær, ser man hvor ulike de er – både i sinn og skinn og horn. Man føler ømhet for den som alltid kommer sist. Forfulgt av ulv ville den bli spist. Noen liker seg best i utkanten av flokken. Andre dumper helst ned midt imellom andre. Hvordan føles det å være rein?

Men det er ikke bare dyr vi ser. Det er mennesker også. Og man blir nesten aller mest fasinert av det samspillet man ser. Her er det beitedyr, som av urgamle instinkter drives på vandring etter mat. Og mennesker som gjennom generasjoner har lært å  følge etter sine byttedyr og leve i forståelse med dem. Vi skremmer bort rovdyr så dere og kalvene kan beite i fred. Det lønner seg for alle.

Det slo meg at her har vi et fantastisk eksempel på hva mennesker kan få til – hvis de vil – om de samarbeider med naturen på dens egne premisser. Samene gjør det med respekt for egen tradisjon og nedarvete verdier. Samtidig er de åpne for ny og nyttig kunnskap. Dyp kjennskap til natur og dyreliv blir kombinert med teknisk innsikt og ferdighet på en suveren og ganske avslappet måte. Det har vært fasinerende å se på.

Gjetere på scooter dirigerer flokken, hjulpet av flinke hunder som passer på at alle blir med, men uten å stresse dyrene. De skal så langt det er mulig få bestemme selv. Alt skjer så rolig at folk sier de har sittet og sett på som ren mentalhygiene.

«Reinflytting minutt for minutt» er en fantastisk produksjon. En gave til oss alle. Det er samene som gir oss den. De har hatt hånd om det hele. Fra nærkontakt med dyrene – til dronene som filmet fra alle posisjoner. De var ikke studieobjekt. Men dyktige folk som lot oss få innblikk i deres liv og arbeid og delte med oss av gammel visdom og ny innsikt.

Samer og reindrift skal ikke på museum eller bli reservat. De er ikke DEM, men OSS. En del av det mangfold som lenge har vært der nord. Norske, finske, samer  som har levd sammen, lært av hverandre, blandet seg og blitt sterkere og flere av det. Reindrift-samene har tatt vare på en gammel nomadekultur, noe alle folk en gang har praktisert. Det er verdifullt i seg selv. Men det mest interessante er å se hvordan man idag kombinerer nærhet til det naturlige med kunnskap og hjelpemidler som kan gjøre det mulig for mennesker å leve godt og samtidig ta vare på livsgrunnlaget.

Nei, samene skal ikke på museum. De kan heller få være med og vise veg når jordens menneskeflokker snart må legge om kursen og finne nye måter å beite på. Kanskje går vi en tid i møte der man må finne tilbake til naturen og det opprinnelige i oss selv –  samtidig som vi tar vare på det vi har lært. Da kan vi se sammenhengen i alt, se hva som kommer og handle ansvarlig før det er for sent. Men det er en krevende oppgave. Det kan koste. Selv rein-eiere må legge om når naturen endrer seg. Vi er alle i samme båt hvis havet stiger. Det er på tide å slutte å slåss.

Tenk om vi sammen kunne møte tidens utfordringer med klimaendringer og folke- vandring, like samkjørte og velregisserte som på «Reinflytting». Med fininnstilt bruk av teknikk og med dyp innsikt i både natur og menneskeliv. Med ekte respekt for det mangfold og de muligheter vi bare kan ane der. Gjøre det like dyktig og effektivt. Og  med samme velsignede sinnsro.

Slik det var den siste søndagen. Da de drev flokken over Sennalandet mot Kvaløya. Et område som er kjent og kjært for meg. Det var så mye vidde og himmel. Slik søndagfred midt i det hele. Og plutselig sang Mari Boine med sin joikestemme: «Ånd fra himlen, kom med nåde».

Tegnet av Brita og Bjørnar til oldemors tekst