Et ubeleilig under

13.oktober 1917 midt på dagen klokken 12 – skjedde et av de merkeligste og best bevitnete mirakler i vår verden. Ingen har så langt kunnet gi en «naturlig» forklaring på fenomenet.

Solmirakelet i Portugal ble sett av 70 000 mennesker som var samlet på noen beitemarker i det indre av landet. Årsaken til at de var der, er underlig nok i seg selv.

De tre små gjeterne

Sommeren 1916 – da Lucia enda bare var 9 – søkte barna ly for regnet i en slags hule. Der spiste de nisten sin. Etterpå knelte de og ba rosenkransen. Plutselig stanset regnet. Solen skinte, og et sterkt lys beveget seg fra øst mot vest over tretoppene. Og så sto det en engel hos dem. «Bli ikke redd, jeg er fredsengelen. Be med meg». Han knelte ned så pannen berørte jorden, og lærte dem en bønn.

Min Gud, jeg tror, jeg tilber, jeg håper, og jeg elsker Deg. Jeg ber Deg tilgi dem som ikke tror, ikke tilber, ikke håper og ikke elsker Deg.

Han sa det samme tre ganger og barna gjentok etter ham. Så forsvant han som om han ble oppløst i sollyset. Barna ble liggende på kne lenge etter han var borte. De var som utenfor seg selv. Og bare gjentok ordene engelen hadde lært dem.

Men de var barn. De måtte røre på seg. Og gå tilbake til sitt vanlige liv. Men de ble enige om ikke å si noe til noen om det de hadde opplevd. Engelen kom tilbake to ganger den sommeren. Han sa at de måtte be mye. Han forberedte dem på at de kunne komme til å ofre mye for Gud og for freden. Men at de alltid ville få hjelp. Alt dette gjorde veldig inntrykk på dem. Det var mye de ikke forsto. Lucia måtte prøve å forklare for de yngre. De ble veldig knyttet til hverandre.

13.mai sommeren 1917 skjedde det noe nytt. Midt på dagen klokken 12. Barna var ute med sauene. Det var sterk sol og de ville lage et ly av grønne blader. Da så de et lys komme mot dem og stanse over en busk like ved. Inni lyset så de en kvinneskikkelse de gjenkjente som Jomfru Maria. «Ikke vær redde,» sa hun. «Jeg vil ikke gjøre dere noe vondt.» Lucia var trygg nok til å spørre: «Hvor kommer du fra»? «Jeg er fra Himmelen», svarte hun. «Og hva vil du meg»?

«Jeg vil at du skal komme hit 6 måneder etter hverandre, på den 13.dagen til samme tid. Da vil jeg fortelle deg hvem jeg er, og hva jeg vil. Og etterpå vil jeg komme hit en 7. gang.» Hun snakket litt mere med barna, åpnet hendene og velsignet dem og etterlot dem i en tilstand av fred og overveldende glede. Lucia ba de yngre barna om ikke å fortelle det til noen. Men hun tvilte. For de strålte av glede. Og de greide ikke å skjule det. Jacinta fortalte alt da hun kom hjem.

En 100 årsdag

1917 var et vanskelig år. Verdenskrigen gikk inn sin sluttfase med store mannefall på begge sider. I 1910 hadde Portugal opplevd en revolusjon etter fransk mønster og avsatt kongen. Den nye republikken presset kirken både lokalt og nasjonalt. Kirken prøvde å ligge lavt. Det man minst behøvde var folkelig hysteri omkring unger som sa de hadde sett engler og Jomfru Maria. Utsendinger kom fra høyeste hold for å undersøke og roe ned. Styresmaktene likte det heller ikke. Men ville gjerne avsløre det hele som juks og bedrag. Barna ble forhørt og presset fra alle kanter. Men de sto urokkelig ved sitt, søkte trøst hos hverandre og ba slik de hadde lært. En gang ble de satt i arresten sammen med barkede bøller. Hele tiden skjedde det noe med folk omkring dem. De ble berørt av barnas tro. Og folkemengden som møtte opp hver 13. ble større for hver gang.

Da 13. september kom, ble barna hentet til rådhuset og holdt der. Folk som hadde møtt opp ute på beitene, fikk bare se lyskulen komme fra det fjerne, men snu og bli borte. De gikk både skuffet og forundret hjem.

Presset på barna, familiene og landsbyen bare vokste frem mot den 13.oktober, som var dagen da Jomfruen hadde sagt det skulle skje et mirakel. Folk møtte opp dagen før og lå ute for å komme nærmest mulig. Så ble det et veldig uvær med hardt regn. Folk ble gjennomvåte. Marken ble til søle. Men folk holdt stand.

Onkel Marto, far til de to yngste barna, var den som hadde støttet dem best. Når de ville gå, tok han på seg å følge dem til stedet. Men det var så fullt av folk over alt at han måtte rope hvem de var, løfte opp barna og sende dem fremover. Da de var på plass, sto alle der, dyvåte, kolde og ventet på at klokken skulle bli 12.

Den passerte 12. Regnet strømmet ned. Noen begynte å mumle. Lucia ropte: «Slå ned paraplyene». Man adlød nølende. Regnet falt fortsatt. Så roper Lucia:» Nå ser jeg lyset. Jomfruen kommer». De som sto nærmest, så at den helt alminnelige piken, plutselig strålte av en overjordisk skjønnhet. Hun knelte på den våte marken med ansiktet vendt oppover i regnet mens hun snakket med en som folk ikke kunne se. Lucia fortalte etterpå at Jomfruen hadde sagt at de alle måtte be rosenkransen. At krigen snart ville være over og soldatene vende hjem. Og at hun ønsket man ville bygge et kapell der hvor hun hadde vist seg. Som avskjed åpnet

Jomfruen hendene. Det strømmet ut et lys som var mer strålende enn selve solen. Og kanskje var det i dette øyeblikket at folk så skyene dele seg og bli trukket til side som tunge gardiner. Solen skinte fra en klar blå himmel lik en skive av hvit ild. «Se på solen!», ropte Lucia i ekstase. Der hvor Jomfruen var forsvunnet i lyset fra sine utstrakte hender, så barna nu tre tablåer, som symboliserte de tre mysterier i rosenkransen. De så – først og fremst Jesus – i 3 stadier. Jesus-barnet, Den lidende Jesus og Den oppstandne.

Folkemassene så ikke dette, men de så på solen som strålte klarere enn noen gang, men med et lys øynene kunne tåle. Mens de så på den, begynte solen å «danse» – det var uttrykket de fleste brukte. Den virvlet rundt som et flammehjul. Etter en stund stoppet den. Så roterte den igjen – langsommere. Den sendte ut stråler i alle farger. Og tunger av ild. Tilslutt syntes den å falle mot jorden i en slags siksak-bevegelse.

Det lød et skrik av tusen stemmer. Folk falt på kne. Trodde verdens ende var nær. Mange sa det plutselig ble varmere. At de trodde de ville omkomme i flammer. Etterpå merket de at det våte tøyet var blitt tørt. Dette varte ca. 10 min. Så vendte solen sakte om og steg opp på sin vante plass. Ingen kunne se rett på den mere.

Etterpå ville folk gjerne se barna. De ble båret rundt av sterke menn. Og mange ropte til dem om forbønn for seg og sine. Men de fleste var ivrige etter å komme av sted. Den store folkemengden forsvant fort og stille. De ville hjem å fortelle hva de hadde opplevd. Ryktet om mirakelet ble spredd mellom folk utover hele landet. Det ble snakket om massesuggesjon. Men det viste seg at også folk i landsbyer langt unna, som ikke visste noe, de hadde sett det samme lyset på himmelen.

For barna ventet lange avhør både av prester og politi. Så ble iallfall hendelsene godt dokumentert. Men avisfolkene som var møtt opp måtte være forsiktige. Og den lange artikkelen som en amerikansk journalist sendte hjem, den endte som en liten bortgjemt notis. Det himmelske mirakel gikk på en nesten mirakuløs måte «under jorden».

Standard

2 kommentarer om “Et ubeleilig under

  1. Tilbaketråkk: Hva hendte siden? | Oldemors ark

  2. Ja. Det kan virke rart. Det har med redigeringen å gjøre. Det kom jo etterpå. Som en fortsettelse. Men blir rart når det står slik. Det bør nok flyttes, når det kommer noe nytt. Takk for påpekingen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s