Vi har det godt her på øya. De vil gjerne være et lite reservat for fred og bærekraftig levevis. De prøver å lære oss turister  å sortere søppel og spare på ressursene.

Her er mange goder. Blant annet dårlig TV. Så vi leser mye og utvider vår horisont. Vi låner bøker i Sjømannskirkens bibliotek.

Jeg var så heldig å få – rett i hendene – Maja Lundes bok Bienes historie. Den var jeg nysgjerrig på. Og gikk straks inn i den. Boken tar for seg et av tidens problemer eller fenomener. Den er på en måte et fenomen i seg selv. Eller et symptom?

Den rører ved et ømt punkt i vår kulturelle bevissthet. Vi vet noe er feil. Men vet ikke helt hva – eller hva som er riktig å gjøre. Vi blir bare uroet.

Dette er ingen «pekefingerbok» eller oppskrift på hva vi skal gjøre. Det er en «varsler». Den viser et lite utsnitt av vår tekniske utvikling. Men den er knyttet til konkrete mennesker – til familier i vår nære fortid og fremtid. Historiens tråd spinnes av menneskeskjebner. Vi både skaper og formes av den tiden vi lever i. Generasjonene griper inn i hverandre.

Et fellestrekk i de 3 historiene vi følger, er det nære og vanskelige båndet mellom foreldre og barn. Hvordan de påvirker hverandre. Men her skjer også det at foreldrene blir «reddet» av sine barn. De gjenoppretter det foreldrene har ødelagt. Barna blir HÅPET.

Den tanken møter vi alt på s.17 i boken. Hovedperson nr.1 – William – den mislykkete naturforskeren – har stengt seg inne med sin melankoli. Da hører han sang utefor og går til vinduet. Der står barna hans i snøen og synger en julesang

Hark the herald angels  sing – Glory to the newborn King

Born to raise the sons of earth – Born to give them second birth.

Det får William ut av depresjonen og isolasjonen.

På siste side i boken foreller Tao, hovedperson nr.3, om sin lille sønn. og hun sier at alt kan uttrykkes i ett eneste samlende  ord: HÅP.  

Det er mange linjer og mye bevegelse i boken. Vi følger parallelt og vekselsvis 3 ulike hendelsesforkøp i 3 forskjellige tidsavsnitt. Midt på 1800 tallet, tidlig på 2000 tallet og så sist i samme sekel. Det er som om vi er plassert utenfor tiden, og fra et evig ståsted ser alt skje samtidig.

Vi kan si at George – hovedperson nr.2.- er oss – nåtiden. William er vår fortid og Tao vår fremtid. De 3 henger sammen i en utviklingslinje og danner et mønster. Et mønster som kan bli vår skjebne, men som også -kanskje – kan vise oss på rett veg.

William, natorforskeren og  biologen, er grepet av opplysningstidens tro på og begeistring for fakta-kunnskap og teknikk. Naturen blir observert og satt i system. Man oppdager krefter som kan temmes og utnyttes. Det er tiden for dampmaskiner, jernbane, telefon, elektrisitet og store fabrikker. Utviklingen løpere løpsk. Alle vi være med. William forsker på bier. Viten er viktig i seg selv. Men fint om den også kan komme til nytte. Han vil forske frem en bikube som kan bli lønnsom og skape rikdom og ære for ham og hans etterkommere. Men han blir miskjent og gir opp. Han får ikke selv oppleve at den eldste datteren har tatt vare på både hans livsfrukt og hans livsverk og fører det videre.

George er en amerikansk birøkter, som har lagt om driften til å kjøre omkring bikuber for å hjelpe folk med pollinering. Insektbestanden er gått sterkt ned på grunn av det intense landbruket med ivrig bruk av sprøytemidler. Man er blitt helt avhengig av hjelp fra omreisende bier. George gjør det bra og vil gjerne ha sønnen med på laget. Men Tom er student og ikke så fornøyd med det som skjer. Da kommer katastrofen. Også biene gir opp og blir borte.

Tao er 3. hovedperson. En kinesisk kvinne og mor er blant dem som har overtatt bienes rolle. Hun arbeider med å pollinere en frukthage. For hånd. Blomst for blomst. Det er slitsomt og lite betalt. Hun er likevel blant de heldige i en verden som er i ferd med å forfalle. Naturen er ødelagt og folk sulter. Alt hun håper er at sønnen skal få et bedre liv. Hun vil hjelpe ham til å lære og forstå.

Viten og innsikt er viktig i denne boken. Den kunnskap som engelske William etterlater seg, tar datteren Charlotte med seg til Amerika. Der danner den grunnlag for et levebrød i noen generasjoner. George er en etterkommer. Han opplever hvordan bieholdet kollapser. Men sønnen Thomas har også funnet Williams gamle bok om biene. Han ser sammen- henger og skjønner hva som har gått galt. Og han skriver en ny bok.

Senere får Tao tak i den. Og på merkelig vis blir den begynnelsen på en veg tilbake til naturen. Også i det «døende» Kina. Derfor kan boken slutte med ordet «HÅP»:

På en måte har vi gjort en reise – ikke bare i tid – men også globalt. I England sang Williams barn om håpets konge som ble født i Midtøsten.  Håpet ble gitt videre vestover. Og vestover igjen til Kina.

Da jeg så tidspunktene som boken tar for seg, syntes jeg det var rart at 1900 tallet ikke var med. Vi som levde våre liv mest der, tenkte jo alltid at vi var det viktige sekel der det meste skjedde. Av både godt og vondt. Vi kom så langt. På mange måter. Til månen med mere. Men vi så ikke i tide hvor det bar hen. Vi hadde krevd mere av naturen enn den kunne tåle. Biene var et varsel. De gjorde sitt beste så lenge de kunne. Men de ble stresset til døde. Vi mennesker har stresset oss selv og alt omkring oss.

Men hvis grunnproblemet er stress, hvordan kan vi gripe det an uten at menneskene bare blir mere stresset? Vi ser at mange er velvillige. Men de snur seg bort. De orker ikke mere mas.

Vi må gjenfinne roen og nøysomheten. Vi må være realistiske og ta valg som duger. Vi skal ta vare på både  jorden vår og det vi har lært. All viten og innsikt kommer til nytte når det blir brukt på riktig måte.  Med ansvar og forstand.

Grådighet og overflod gjør ingen lykkelige. Men målet om et bedre liv for alle her på jorden og håpet om en fullkommen fortsettelse, kan gi livslyst og styrke og ro i sjelen.

Fra Jonatan (5) til Oldemor